Femti tusen, Steinar. Femti. I tillegg til tretti tusen i bidrag.
Valborg slengte mobilen på kjøkkenbordet så den skled bortover bordplaten og nesten falt på gulvet. Steinar klarte akkurat å gripe den før den raste ned, og akkurat den lille handlingen gjorde henne enda mer oppgitt.
Fredrik trengte joggesko og treningsklær til fotballen, Steinar la telefonen med skjermen ned, som om han ville skjule beviset. Han vokser, Valborg. Unger har det med å vokse.
Joggesko til fem tusen? Skal han løpe for landslaget, eller?
Det er mer enn bare joggesko. Han trengte sekk og jakke også. Det blir høst snart.
Valborg snudde seg, hun klarte ikke engang å se på mannen sin nå. Hun visste om disse overføringene. Hver måned, uten unntak, med samme forklaring: sønnen, ansvar, plikt. Store ord som i praksis betydde at tusenlapper fra deres felles økonomi forsvant inn på en annen konto.
Jeg er glad i ham, Steinar gikk nærmere og stoppet rett bak henne. Det er gutten min. Jeg kan ikke bare…
Ber jeg deg om å kutte ut sønnen, kanskje? Jeg spør bare, hvorfor så mye ut over bidraget? Tretti tusen hver måned er det ikke nok? Jobber ikke Nina?
Jo, hun gjør det.
Så hva er problemet da?
Steinar sa ingenting. Valborg kjente det svaret godt det betydde at han ikke hadde noe å si. Det var blitt en vane hos ham: å være enig, stille opp, ikke lage krøll. Vise seg som den gode eksmannen, den gode faren, den snille mannen. Og det gikk alltid ut over dem.
Hun snudde seg mot vasken, lente seg mot kanten.
Jeg fører regnskap, vet du? I hodet. Hvor mye går der hver måned. Vil du vite totalsummen for året?
Nei, helst ikke.
Nesten seks hundre tusen kroner. Og da har jeg ikke tatt med dagens femti.
Steinar knadde seg mellom øynene det betydde la oss droppe dette. Men Valborg klarte ikke tie lenger, hun hadde vært tålmodig altfor lenge.
Vi har jo planer. Husker du ferien? Du lovte november, syden, to uker. Hvor er de pengene nå?
Valborg, jeg skjønner deg. Men Nina ringte, det var akutt…
Nina, ja. Alltid haster det for henne.
Steinar satte seg på krakken, albuer på knærne. Plutselig så hun hvor sliten han egentlig var. Ordentlig sliten ikke av jobb, men av dette evige tauet mellom to damer. Innerst inne kjente hun et glimt av medlidenhet, men hun skiftet fokus med vilje.
Hun får seg leilighet, sa du? Steinar så ned. Slik at Fredrik har eget rom.
Hva slags leilighet snakker vi om nå?
Større. De bor trangt, bare ett rom.
Så det er trangt for henne. Men betalingen?
Steinar møtte blikket hennes, skyldfølelse i øynene. Valborg frøs til.
Har du tenkt å…?
Hun spurte meg om hjelp med egenkapitalen. Jeg vurderer det bare.
Vurderer! Steinar, det er jo enormt mye penger! Hvor skal du få dem fra?
Vi har litt. Til bilen.
Vi har spart! Til bilen vår! Til oss!
Hun skrek, og presset hånden mot munnen, som om ordene kunne trekke seg tilbake. Men det var for sent, de hang allerede mellom dem.
Steinar reiste seg, gikk til vinduet og stakk hendene i lommene.
Fredrik er min familie også. Jeg kan ikke late som om han ikke finnes.
Ingen ber deg gjøre det! Men du har bidrag! Det er det loven sier. Alt ut over det er opp til deg. Og meg, faktisk. Våre penger.
Jeg vet.
Men det stopper deg ikke.
Stillheten lå tung. Hos naboen durte TV-en, dempede stemmer og latter komedie mot bakgrunn av deres alvor.
Valborg satte seg ved bordet, rettet duken med en nesten mekanisk bevegelse. Hun følte seg såret, sint, rådvill, men snakket jevnt:
Hvor mye vil hun ha?
To millioner til egenkapital.
Tallene slo mot henne. Valborg lo kort, uten glede.
To millioner. Det er alt vi har.
Jeg vet.
Og du vurderer å gi henne pengene?
Det er for Fredrik.
Jeg er imot. Det er mine penger også, har du glemt det?
Han svarte ikke. Mer var det ikke å si.
En uke senere åpnet Valborg nettbanken, bare for å se om lønna var inne. Hun bladde ned til sparekontoen den kontoen de hadde brukt tre år på å bygge opp.
Saldo: førtisjutusen fem hundre og to kroner…
Hun blunket, startet appen på nytt, sjekket igjen.
Førtisyv tusen i stedet for to millioner…
Telefonen glapp, landet mykt på teppet.
Valborg bare sto der. To millioner. Tre år med sparing, ferier var droppet, alle innkjøp vurdert nøye. Nå førtisyv tusen igjen. Resten av fremtiden deres skrapt bort.
Hun åpnet transaksjonsoversikten. Overføring til Nina Sørensen.
Ikke engang prøvd å skjule det.
Steinar satt på sofaen med PC-en da hun kom stormende inn i stua. Han så opp, smilte svakt smilet forsvant fort da han så henne.
Du har brukt opp pengene våre på ekskona?!
Stemmen skalv, men Valborg brydde seg ikke. La alle høre, naboer og gårdsfolk.
Valborg, vent, jeg kan forklare…
Forklare?! To millioner, Steinar! Våre penger!
Han la fra seg PC-en og reiste seg. Blikket var bare sta, ikke skyldig.
Det er for Fredrik. Han fortjener et ordentlig hjem, ok forhold. Jeg har ansvar som far…
Du har ansvar for oss! For meg! Ikke for kvinnen du har vært skilt fra i fire år!
Hun er moren til mitt barn.
Og hvem er jeg?
Du er kona mi. Jeg er glad i deg. Men Fredrik…
Slutt å bruke Fredrik som unnskyldning! Valborg gikk ett steg mot ham, Steinar rygget. Du kjøper leilighet til Nina. Ikke til sønnen din til henne! Leiligheten står i hennes navn, ikke hans. Hun disponerer, selger om hun vil, alt etter sitt hode. Hva har det med gutten å gjøre?
Steinar åpnet munnen, men sa ingenting. For hun hadde rett og han visste det.
Du elsker henne fortsatt, Valborg sa det nesten lydløst. Det er det det handler om. Ikke Fredrik. Du klarer aldri å si nei til henne.
Det stemmer ikke.
Så hvorfor? Hvorfor spurte du ikke meg? Hvorfor bestemte du over oss begge?
Han tok et steg mot henne, rakte hendene frem:
Valborg, vær så snill. Kan vi snakke rolig sammen? Jeg skjønner at du er sint, men det er jo for sønnen min…
Hun trakk seg unna.
Ikke ta på meg.
Tre ord og en mur reiste seg mellom dem. Steinar ble stående med utstrakte hender, og i ansiktet hans brøt det endelig frem forståelse. For sent.
Jeg klarer ikke dette, Valborg gikk til soverommet og hentet vesken. Jeg kan ikke bo med en som tar avgjørelser alene. Som skjuler sannheten. Som…
Jeg har ikke løyet!
Du har unnlatt å si det. Det er det samme.
Hun stappet ned det nødvendige undertøy, papirer, telefonlader. Steinar sto i døren og så på livet sitt som gikk i oppløsning.
Hvor skal du?
Til mor.
Blir du lenge?
Valborg glidelåste vesken, slengte den på skulderen. Hun så på ham, denne voksne mannen med fortapte øyne, som ikke engang skjønte hva han hadde gjort.
Jeg vet ikke, Steinar. Helt ærlig jeg vet ikke.
De første tre dagene hos mor gikk i en slags tåke. Først lå Valborg bare på sofaen og stirret i taket. Mor kom med te, spurte ikke, bare strøk henne over håret, som da hun var liten. Dag to kom raseriet skarpt, befriende. Dag tre kom klarsynet. Hun ringte advokaten hun kjente:
Jeg vil skilles. Ja, jeg er helt sikker. Nei, det blir ikke noen forsoning.
Steinar ringte hver dag, sendte lange, rotete meldinger fulle av forklaringer og beklagelser. Valborg leste dem uten å svare. Det var for sent. Han hadde valgt. Nå valgte hun.
En måned senere flyttet Valborg inn i en leid ettroms i utkanten av byen. Liten, med utsikt mot bakgården, men bare hennes. Hun valgte gardiner selv, plasserte møblene som hun ville, bestemte selv hvordan lønnen skulle brukes.
Skilsmissen gikk raskt Steinar protesterte ikke, signerte alt uten motstand. Kanskje han håpet hun skulle ombestemme seg. Det gjorde hun ikke.
Om kveldene satt Valborg ved vinduet og undret seg over livets krumspring. For tre år siden var hun sikker på at hun hadde funnet den rette. Nå satt hun alene i en tom leilighet. Det føltes ikke engang skummelt.
Hun åpnet notatboken og skrev inn tallet: null. Utgangspunktet. Ved siden av: plan for måneden, et halvår, et år. Hvor mye hun skulle spare, hvor hun kunne investere, hvilke kurs hun ville ta for faglig utvikling.
For første gang på lenge visste hun at fremtiden lå i hennes egne hender.
