Du, hør her jeg må bare fortelle deg en historie som jeg aldri klarer å glemme. Tjue år senere så kjenner jeg igjen gutten han er som et speilbilde av meg selv da jeg var ung.
Dagen før bryllupet begynte Henrik å mistenke Elise for å ha vært utro mot ham. Det hjalp ikke at hun bedyret sin troskap han ville bare ikke høre. Men så, to tiår etter, møtte han sønnen hennes. Han kunne ikke tro sine egne øyne gutten var prikk lik ham selv.
De to var så forelsket, vet du, akkurat sånn som man leser om i romaner. Den kjærligheten de delte var intens og unik, og det var mange som misunte dem det de hadde. Noen greide ikke å la være å stikke kjepper i hjulene deres. Ungdommene var så smått i gang med å planlegge bryllupet, men det ble det jo aldri noe av.
Kvelden før de egentlig skulle gifte seg, fortalte Elise til Henrik at hun var gravid. Hun håpet jo på glede, men istedenfor ble han sint og irritert. Han trodde ikke på at det var hans barn. Han klarte ikke å tro at hun kunne bli gravid så fort. Han så henne inn i øynene og sa rett ut at han ikke stoler på henne. Og så fødte hun barnet alene.
Mange av vennene hans ristet bare på hodet og kalte ham en dust. Alle så jo at hun virkelig elsket ham. Men Henrik var sta som et esel. Forholdet gikk i oppløsning, bryllupet ble avlyst. Han ba henne til og med om å ta abort, men det nektet hun. Elise håpet i det lengste på at han skulle komme krypende tilbake og si unnskyld, men den telefonen kom aldri.
Hun hadde ikke tenkt å ringe først heller. Henrik var fortsatt overbevist om at han hadde rett. De startet helt nye liv, hver for seg. Elise måtte ta ansvar for alt på egenhånd. Til og med hvis de tilfeldigvis støtte på hverandre i gata, lot Henrik som om han ikke kjente henne. Hun så ham iblant på lekeplassen, men han snudde seg alltid vekk, ville ikke ha noe med fortiden å gjøre.
Livet til Elise ble tøft. Hun var enslig mor, og selv om det var vanskelig så fant hun lykke i det også. Hun måtte vel ofre sine egne drømmer, men hun hadde lille Emil, og for hans skyld ville hun gjøre hva som helst.
Alt hun gjorde, gjorde hun for at Emil skulle ha det godt og slippe å mangle noe. Hun tok flere jobber for å gi ham en trygg framtid. Emil var takknemlig og ble hennes store støtte og beskytter.
Han fullførte høyere utdanning, var i Forsvaret, og fikk seg jobb. Da han ble eldre sluttet han å spørre hvem faren hans egentlig var, for han skjønte vel alt selv. Elise hadde fortalt ham historier om faren da han var liten, men trodde han på dem? Svaret gir seg selv.
Emil ligner faren sin så mye. Da han var 20 år var han nærmest en kopi av Henrik, den mannen som Elise en gang var så håpløst forelsket i. Plutselig en dag krysses veiene deres Elise, Henrik og Emil. Det var nesten umulig ikke å se hvor like de var. Henrik ble helt satt ut; han stod lenge og observerte dem uten å si et ord.
Det gikk faktisk tre dager før Henrik endelig banket på døra hos Elise og spurte:
Kan du tilgi meg?
For lenge siden , hvisket Elise.
Og akkurat da våknet historiene om pappa til liv for første gang fikk Emil møte sin egen far.
