HEKTEN
Du, jeg må bare fortelle deg noe sprøtt som skjedde med en kompis av meg, Herman.
Han hadde blitt så lei av byen, småkjapp flørting og halvgode dater, så da han møtte Liv, ei ærlig, livsglad og klok jente, skjønte han plutselig: «Hun er den riktige!» De dro ut en kveld, spiste på kafé her i Oslo, hørte på gateartister ved Karl Johan, skravla om hans seiere på jobben og hennes lidenskap for ny norsk poesi.
Da de i tillegg fant ut at begge foretrekker russisk salat med epler, var det egentlig gjort.
Neste steg ble å spise middag hjemme hos Liv.
Hun inviterte ham til leiligheten sin på Grünerløkka.
Herman grep anledningen, fin skjorte, nybarbert, lærte seg noen rare strofer fra en av Livs favorittpoeter, og kjøpte med seg blomster og en god flaske vin.
Han daffa bortover mot leiligheten, dritfornøyd med seg selv.
Følte seg like selvsikker som en katt på vei mot matskåla si for femtende gang den dagen.
Alt var gjennomtenkt eller, nesten alt.
Han ringer på.
Døra glir opp, og der står det plutselig en kar eller ikke helt en kar heller, mer som en ungdom, diger som et fjell, med hender som kunne rommet hodet til Herman i ett grep.
Han sier tørt: «Hei, jeg heter Olav.
Mamma er i dusjen, kom inn du».
Herman blir stående helt dønn stille.
Det rare, litt barnslige ansiktet med knip i øynene studerte ham ovenfra og ned.
Først tenkte Herman at han hadde ringt feil dør, men da Olav nøs kjempehøyt akkurat som Liv hadde gjort tidligere på kvelden, så skjønte han at: «Jo, jeg er på rett sted».
Stemningen dalte raskt, vinen føltes sur, og blomstene hang slapt allerede før han hadde tatt av seg skoene.
Han et steg inn og så Olavs joggesko i gangen seriøst, han kunne ha brukt dem som støvler over skoene sine!
Og Liv, hun rakk bare sønnen sin til livet omtrent.
Herman gikk i egne tanker på vei inn, lurte litt på hvorfor ingen har funnet opp ringer til kvinner som vokser med årene, så man fikk et slags «avkastning» om man gir bort et kjede eller ring.
Leiligheten var innredet lunt og koselig, og mens Olav byttet gardiner (!) uten stol, ropte Liv fra badet: «Fem minutter, så er jeg ute!»
Etter 25 minutter endelig dukker hun opp.
Hun kommer glitrende inn i stua i en lekker kjole, sminka og med en self-fieglød.
Med en gang hun ser den surmulende Herman, skjønner hun greia, og romantikken bare peser ut av rommet.
De forsyner seg med mat, Liv heller opp vin selv, ingen ord, bare stille spising.
Herman klarer ikke legge bånd på seg og spør, smått såret: «Hvorfor sa du ikke at du hadde barn?»
Hun sukker og smiler skjevt: «Var du redd for hengeren, eller?» «Det er faen ikke bare en henger, det er jo hele godstoget!» fnyser Herman.
Liv ler og forteller om pappaen kar fra en avsides fjellbygd i Nord-Norge, høyere enn Olav, gikk visst på bjørnejakt med bare nevene.
Nå reiser han rundt på turné, har visst byttet dem ut for en scene.
Skriver brev av og til, men Liv er sikker på at det er bjørnen som egentlig skriver.
Herman spør Olav hvor gammel han er «Fjorten, akkurat fått passet mitt» «Med makt, eller?» fleiper Herman, og Olav flirer.
Dessuten lager Olav mat fantastisk god elgstek, faktisk og har fått det inn med morsmelka.
Pappas gamle kokebok, knivsett, snellestenger og til og med en gammel båt står i kjelleren.
Olav er visst fiske-fanatiker.
Tror du ikke Livs jobb ringer og hun må løpe ut på grunn av vannlekkasje på kontoret?
Plutselig spør hun om Herman kan sitte barnevakt «Bare to timer, jeg vippser deg for både kvelden og jobben, lover ikke å ringe igjen hvis du ikke vil».
Han blir helt satt ut, men får så vidt stotret seg fram til et «ok».
Herman sitter der, tapper mobilen for strøm, spiser resten av elgstek, drikker opp vinen.
Liv blir borte.
Litt senere går han mot rommet til Olav og hører lyden av du tror det ikke en diger modelljernbane!
Herman stikker hodet forsiktig inn, og rommet er full av pokaler, boksebag, vinylspilleren hans egen favoritt, og gamingkonsoll.
«Ikke dårlig det her,» sier Herman, og kjenner et lite stikk av misunnelse sånt rom har han selv aldri hatt, selv som voksen.
Olav forteller rolig at han jobber om sommeren og betaler det meste selv.
Så ser Herman modelljernbanen og får stjerner i blikket den er så imponerende, toetasjes og hjemmebygd, og Olav lar ham prøve å kjøre toget.
Gutta skravler og ler sammen.
En knapp time senere kommer Liv hjem, forventer en tom leilighet men finner derimot to barnslige fjes side om side, over modelljernbanen midt på gulvet.
Hun smiler matt, minner Herman på klokka.
Han takker for seg, og da hun prøver å stappe noen hundrelapper i hånda hans, nekter han.
«Tar ikke imot fra jenter», sier han.
Noen dager etterpå sender Herman melding til Liv: «Hei, kan jeg stikke innom en dag?».
Hun svarer «Helt ærlig, dette er ikke tida for sånt nå, jeg jobber døgnet rundt…
og sist var kanskje ikke helt drømmeaktig.»
«Men kan jeg dra til Olav da?
Tenkte kanskje han trengte litt selskap.
Dessuten kjøpte jeg et nytt spill til Xboxen hans.» Liv humrer litt forvirret, men sier ja.
Samme kveld kommer Herman uten dressing og parfyme bare svart T-skjorte med Metallica-logo (ja, på ekte), ryggsekk full av potetgull og brus, og et bredt glis om munnen.
Liv tar dem imot i morgenkåpe og med løkånde (hun hadde nettopp laget middag).
«Bare vær rolige gutter, jeg har videomøte snart!» sier hun.
Gutta går til rommet, og et par timer etter må Liv nærmest rive dem løs fra en heftig diskusjon om hvem som er best av Bent Hamer og Guy Ritchie og de har visst planlagt seks timers filmmaraton.
Da han skal gå, roper Olav fra rommet: «Ikke glem å kjøpe mark til helgen da!» Liv ser rart på Herman, som forklarer at han har lovet å bli med Olav å fiske gjedde.
«Det er jo evigheter siden jeg har vært på fisketur!» jubler han.
Liv ler: «Dere to har blitt bestiser, jo.
Men du kan godt ta meg med også, om du trenger noen til å smøre matpakka», sier hun litt ertende.
En måned går.
Liv har hendene fulle på jobben og kjærligheten får ligge for hennes del, men Herman og Olav bygger modelljernbanen større, drar på krepsing, brygger hjemmelaget julebrus etter oppskrift fra Olavs oldefar.
Olav lærer Herman å orientere i skogen, Herman lærer Olav å flørte, og etter hvert hjelper han ham å be ut ei jente fra parallellklassen.
Alt er rolig, til det en kveld banker så hardt på døra at hele leiligheten rister.
Liv åpner og i døråpningen står eksmannen, Olavs far stor som en bjørn og med duft av viltkjøtt.
«Jeg har innsett alt», sier han med dyp og teatralsk stemme, og tilføyer at han og bjørnen Potifar vil ha stille familieliv, at han har spart penger og vil ha Liv og Olav med tilbake til bygda.
«Du kan slutte å jobbe, så fisker og jakter vi med Olav.»
Liv slår ut med armene «Haha, nå er du morsom.
Ti år etterpå, og nå “innser” du alt?
Gikk det dårlig med bjørnen eller?» «Ja, faktisk Potifar fikk filmkontrakt bak ryggen min,» mumler eksen furten.
Akkurat da kommer Herman ut fra badet i Livs hoodie, for han sølte saus på sin egen trøye da de pusset opp modelljernbanen.
Eksen retter neven mot Herman.
«Hvem er det der?» utbryter han skeptisk.
Før Liv rekker å svare, stormer Olav inn og vrir armen på faren, presser ham mot veggen.
«Det er hengeren, pappa!» hvisker han sint.
«Hengeren?
Hvem er det?» pestes pappaen, som rister.
«Bare den hengeren som hjelper oss å dra alt det du lot stå igjen.» svarer Olav.
Faren mister munn og mæle, skjønner visst sitt eget poeng i det han sier.
Herman og Liv står i hjørnet og ser på kampen mellom giganter.
Til slutt roer Olav seg, og pappaen prøver å klappe ham på skulderen.
«Du er tøff, gutt.
Ligner på meg.» Han ber om å få ta Olav med på jakt.
Liv vet ikke hva hun skal si, titter på Herman.
Herman mumler: «Jeg skjønner.
Det er greit», og drar seg ut.
Neste morgen drar far og sønn.
Olav kommer sent hjem alene.
Liv spør hvor faren ble av Olav forklarer: han pakket sammen et villsvin, lastet det i hengeren og stakk for å trene dyret til showbiz, han lever visst på sirkusdrømmen videre.
Liv slår seg hardt i panna: «Jeg er så dum noen ganger…
Jeg må ringe Herman.» Olav sier: «Trenger ikke, han har allerede kjørt meg hjem, han visste hvor jeg var hele tida.
Han sa han ikke klarer å henge av seg oss uansett…»
Så ja, livet er ikke alltid som planlagt noen ganger ender du opp på fisketur med ukas beste samtaleemne og en helt spesiell henger på slep.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
