Unnskyld meg, gutten min.
Dette er historien om en familie som i vårt samfunn ofte blir kalt problemfamilie. Moren oppdrar sønnen alene, uten mann, etter skilsmissen som skjedde før sønnen hadde fylt ett år. Nå er gutten blitt 14, hun er 34, og jobber som regnskapsfører på en liten arbeidsplass.
Det siste året har livet vært et mareritt. Hvis han før femte klasse hadde gode karakterer, så begynte det å skli ut etterpå. Karakterene falt. Hun ønsket bare én ting at Lars skulle fullføre niårig grunnskole, få seg et eller annet yrke!
De evige innkallingene på skolen. Kontaktlæreren la ingenting imellom; hun irettesatte henne foran mange lærere, som alle hadde behov for å påpeke Lars problemer og dårlige resultater. Nedbrutt og oppgitt gikk hun hjem og kjente på fullstendig maktesløshet. Hennes klager og formaninger hørte han alltid på i stillhet, med et mørkt blikk. Han gjorde ikke leksene og hjalp aldri til hjemme.
I dag kom hun igjen hjem til en leilighet som var rotete, selv om hun strengt hadde bedt ham rydde da hun dro på jobb om morgenen: Når du kommer hjem fra skolen, rydder du i leiligheten!
Sliten og motvillig begynte hun å rydde, satt vannkokeren på komfyren. Da hun tørket støv, oppdaget hun plutselig at den krystallvasen hun hadde fått av venninner til bursdagen det eneste virkelig verdifulle de eide, noe hun aldri ville hatt penger til selv var borte. Hun ble stående. Hadde han tatt den? Solgt den?
Tanken på alt som kunne ha skjedd jaget gjennom hodet hennes, de ene verre enn de andre. Ja, hun hadde sett ham med noen tvilsomme gutter for ikke lenge siden. Spurt om hvem de var, hadde sønnen bare mumlet noe, med et blikk som sa: Det angår ikke deg!
Han har kommet inn i dårlig selskap! slo det henne bekymret. Gud, hva om de har fått ham til det! Han kunne ikke ha funnet på dette alene. Hva om han har begynt å røyke, eller… Hun sprang ned trappen. Ute hadde mørket falt, og det var nesten ingen på gaten.
Langsomt gikk hun hjem igjen. Det er min feil! Alt er min skyld! Det er ikke lett for ham hjemme heller. Jeg vekker ham om morgenen med kjeft, hele kvelden kjefter jeg på ham. Lille gutten min, stakkars, hvilken mor har du fått? Hun gråt lenge, før hun begynte å rydde grundig i hele leiligheten å sitte stille var umulig.
Bak kjøleskapet støtte hun plutselig på en avis. Da hun dro den frem, klirret det i glass. Inni var de knuste bitene av den krystallvasen, forsiktig pakket inn i avisen.
Han knuste den… forsto hun brått, og tårene rant på nytt men nå av lettelse. Han hadde bare knust den, han hadde ikke stjålet eller solgt noe, bare latt være å si det han hadde gjemt beviset. Og nå, lille tulling, turte han kanskje ikke gå hjem, var redd! Plutselig stanset hun igjen nei, han er slettes ikke noen tulling! Hun så for seg hvordan hun ville ha reagert hvis hun hadde oppdaget den knuste vasen med én gang Tungt sukket hun og satte i gang med middagen. Hun dekket bordet pent, la på servietter, satte frem tallerkener.
Sønnen kom hjem nær midnatt, stanset i døra uten et ord. Hun styrtet mot ham: Lars, vennen min! Hvor har du vært så lenge? Jeg har ventet og vært så redd. Er du kald? Hun tok de kalde hendene hans mellom sine, varmet dem, kysset ham på kinnet og sa: Gå, vask hendene dine. Jeg har laget din favorittmat. Uten å forstå gikk han for å vaske hendene.
Deretter gikk han inn på kjøkkenet, men hun sa: Det er dekket inne på stua. Han gikk inn, hvor alt var uvanlig rent, ryddig, og satte seg forsiktig ved bordet. Spis, gutten min! hørte han morens myke stemme. Han husket ikke sist hun hadde snakket slik til ham. Han satte seg, så ned, og rørte ingenting.
Hva er det, gutten min?
Han løftet hodet og sa med skjelvende stemme:
Jeg knuste vasen.
Jeg vet, vennen min, svarte hun. Det gjør ingenting. Alt kan gå i stykker i blant.
Plutselig bøyde han seg over bordet og begynte å gråte. Hun satte seg ned ved ham, la armen rundt skuldrene hans og begynte også å gråte lavt. Da han hadde roet seg, sa hun:
Unnskyld meg, gutten min. Jeg kjefter på deg, jeg skjeller deg ut. Det er tungt for meg, Lars. Tror du jeg ikke ser at du ikke har de samme klærne som de andre i klassen? Jeg er sliten, har for mye jobb se, til og med papirene tar jeg med hjem. Tilgi meg, jeg skal aldri såre deg igjen!
De spiste i stillhet. Gikk rolig til sengs. Neste morgen slapp hun å vekke ham. Han sto opp selv. Da hun fulgte ham til døren, sa hun for første gang ikke du passer deg nå… men kysset ham på kinnet og sa: Vi sees i kveld, da!
Om kvelden da hun kom hjem fra jobb, var gulvet vasket, og sønnen hadde laget middag stekt poteter.
Siden da forbød hun seg å nevne skole eller karakterer hjemme. Hvis det er vanskelig for henne å gå på skole-hjem-samtaler, hvor vanskelig må det ikke være for ham?
En dag sa han plutselig at han ville gå videre til tiende trinn. Hun viste ikke sine tvil. Hun tittet engang i dagboken hans i skjul ikke en eneste dårlig karakter.
Men den uforglemmelige kvelden for henne var da hun satt med regninger etter middag, og han satte seg ved siden av og tilbød seg å hjelpe. Etter en times papirarbeid la han plutselig hodet sitt mot skulderen hennes.
Hun ble stille. Da han var liten satt han ofte slik, og sovnet med hodet på armen hennes. Nå forsto hun at hun hadde fått sønnen sin tilbake.
Jeg har lært at kjærlighet og forståelse river murene vi bygger mellom hverandre, og at tillit vokser ut av små, men ærlige øyeblikk.
