Tilfeldig telefonoppringning
Pål Ivar? stemmen i røret er kald og formell.
Ja, det er meg, Pål Ivar. Hvem snakker jeg med?
Dette er leder for Barnehjemmet. Om en uke fyller datteren din tre år, og vi må dessverre flytte henne til et annet sted. Du har bestemt deg for å ikke hente henne?
Vent litt, hvilken datter? Hva mener du? Jeg har en sønn, Vebjørn, jeg mumler sjokkert.
Ingrid Pålsson. Hun er vel din datter?
Nei, det er ikke min. Jeg heter Pål Ivar Vassli.
Beklager, sier røret slitent, det har visst skjedd en forveksling.
De korte summetone som fulgte, slo i ørene som kirkeklokker.
«Fy flate! Jeg er opprørt. Datter, barnehjem, hva slags kaos har de i papirene?».
Men telefonoppringningen sitter igjen som en torn i sjelen. Jeg klarer ikke slippe tanken på de barna som lever uten et hjem, en varm mamma, en omsorgsfull far, og besteforeldre som diller og duller. Vebjørn har hele slekta, til og med tanter og onkler på begge sider…
Astrid merker umiddelbart at jeg er fjern, svarer distré, og det finnes vel knapt noe som slipper unna blikket til kona, som jeg har bodd sammen med snart i ti år, og kjent helt siden første klasse.
Hun venter til kvelden og spør direkte under middagen hva som skjer med meg.
Hva heter hun da? spør hun.
Hvem? Jeg er helt overrasket (hvordan visste hun om jenta? Kanskje noen ringte henne også?).
Ingrid, sier jeg. Lille Ingrid.
Ingrid, altså … Jeg hos deg er Astrid, og hun er Ingrid?! sier kona høylytt.
Ja, sier jeg. Ingrid Pålsson.
Skal du gi meg passnummeret hennes også? skriker Astrid.
Hun har ikke pass, hvorfor skulle hun ha det?
Er hun flyktning? sier hun litt lavere.
Hvem er flyktning?
Ingrid, din Ingrid? Vil hun ha adressen din? Si det din luring!
Si hva da? jeg sitter der, helt målbundet, glemmer middagen.
Så begynner Astrid å gråte. Ikke høylytt, ikke dramatisk, men med sinte tårer som triller ned på kanten av forkleet.
Jeg drar til mamma i morgen. Bare så du vet det, Vebjørn får du ikke beholde, sier hun gjennom tårene.
Astrid, hva er det med deg? Hvorfor vil du dra til mamma?
Du trodde vel jeg skulle være hushjelp for din Ingrid? freser hun.
Endelig går det opp for meg hvor absurd situasjonen er.
Jeg griper henne forsiktig om skuldrene, setter henne på kjøkkenbenken og forteller hele historien om den merkelige telefonoppringningen.
Nå gråter Astrid av medlidenhet med den lille jenta. Kvinner har uendelige mengder tårer, og de strømmer for ethvert påskudd! Jeg er allergisk mot slike tårer, spesielt Astrids.
Matlysten er helt borte etter dette, jeg pirker litt på maten.
…Jeg våkner til at Astrid står ved siden av senga og roter i mobilen min! På ti år har det aldri skjedd før. Hun må ha mistet tilliten… søker etter spor av hemmelige meldinger. Det føles så vondt, så bittert. Plutselig hvisker hun: «Pål … Pål», og dytter meg forsiktig.
Jeg later som jeg akkurat har våknet.
Pål, var det dette nummeret som ringte, det fra fasttelefonen?
Ja, svarer jeg automatisk, det var det.
Sov videre. Astrid forlater soverommet. Hun tar med seg mobilen.
Lett å si sov. Umulig! Jeg hører hun slår på PC-en. Jeg blir liggende litt, så står jeg stille opp og går til stua.
Astrid klikker fort med musen og er så oppslukt at hun ikke merker jeg står bak henne.
På søkelinjen står: «Barnehjem» og vår by.
PC-en brummer, og viser full informasjon offisiell nettside, adresse, telefonnummer og til og med bilder av bygget. Astrid ser på skjermen, sammenligner nummeret.
Pål, det stemmer!
Hva stemmer?
Telefonnummeret! Det er barnehjemmets telefon.
Det sa jeg jo. Så du sjekker?
Astrid snur seg.
Jeg sjekker ikke, jeg bekrefter.
Hvorfor?
Pål, barnehjemmet ligger jo nesten i nabolaget, sier Astrid tankefullt, som om hun ikke hører meg.
Skal vi dra dit? Hvorfor har de telefonnummeret ditt, hvis du er helt ukjent for dem?
Det har jeg ikke tenkt på. Kanskje vi virkelig burde dra og finne ut av det? Ellers kommer de til å knytte meg til fremmede barn igjen, og jeg må rydde opp!
Jeg klarer nesten ikke sove den natten. Jeg holder på å falle i søvn da Astrid gir meg et nytt puff.
Pål Pål
Hva nå?
Du har ikke hatt noe med noen, vel? Ikke en eneste gang? Kanskje din første kjærlighet? Kanskje du møtte henne igjen, følelser plutselig våknet? Hun sa ingenting, men la igjen datteren i barnehjemmet. Hæ, Pål? Pål!
Kjærlighet? Astrid, jeg har sittet ved siden av deg i klassen siden første dag, og har vært med deg hele tiden! Tre år siden gikk Vebjørn i barnehage, han var syk hele tiden, og du var tilbake i jobb hvem var hjemme med ham? Jeg! Gikk over på hjemmekontor, husker du? Medisiner, mat, legebesøk. Hvilke elskerinner? Jeg gikk konstant trøtt, sov før hodet traff puta! Jeg har aldri hatt andre, og kommer aldri til å få det!
Men hvordan har de nummeret ditt? Noen må jo ha gitt det?
Den tanken plager også meg. Jeg tenker over alle damene jeg kjenner, men ingen har vært så utspekulerte. Alle lever sitt liv nå, en har fått barn, en har reist utenlands for flere år siden.
Men livet har en merkelig evne til å overraske, så jeg bestemmer meg for at morgen skal jeg dra til barnehjemmet.
Vi kommer tidlig, men er ikke først foran direktørens dør sitter en skrantende, lyshåret kar, rent kledd men uflidd. Øynene flakker, hendene holder noen papirer og skjelver.
Etter meg, sier mannen plutselig med mørk bass.
Døra åpner, og han går inn på kontoret. Etter femten minutter høres en rolig stemme, avbrutt av guttural mumling.
Til slutt spretter mannen ut, bustete og uten papirene. Vi blir invitert inn.
Hei, en hyggelig brunette i midten av livet står ved vinduet og tygger på brillestanga. Hva gjelder det?
Det gjelder gårsdagens telefon, fleiper jeg.
Hun setter seg bak bordet.
Jeg har ikke tid til gåter. Vær så snill å forklare tydelig.
Jeg minner henne på telefonoppringningen (stemmen er kjent).
Åh, det… hun smiler matt. Beklager, det har skjedd en feil. Vi ringte feil person.
Hvordan feil? Dere har jo nummeret mitt! Hvor har dere fått det?
Forstår du, Pål Ivar, jeg tastet feil. Det skulle være 920, men jeg skrev 930. At du også heter Pål Ivar, er bare et sammentreff. Sånn kan det gå… Han som skulle ringes, satt akkurat her før dere.
Hvem? spør jeg, selv om jeg vet svaret.
Pål Ivar Granvik, far til jenta.
Så jeg må beklage igjen og sier takk for besøket. Jeg har mye å gjøre.
Hun reiser seg.
«Tanja Simonsen» står på navnskiltet hennes.
Astrid har tydeligvis også fått med seg dette, og spør:
Tanja, kommer denne Pål Ivar til å hente jenta?
Lederen ser på oss, og setter seg sakte.
Nei, det vil han ikke. Moren hennes døde, og denne Pål Ivar har barn med flere kvinner, syv totalt. Han har vært her to ganger på tre år, og det bare fordi vi har mast. Ingrid betyr ingenting for ham. Er det alt? Da sier jeg takk for besøket.
Vi sjokkerte og utmattet, går ut av bygget.
De eldste barna var ute på lekeplassen. Noen gynger, noen sklir, to gutter kjører bilrace på benken.
Jeg betrakter barna, og det går opp for meg hvor stille det er. Med Vebjørn begynner alltid skrål og latter straks vi er ute. Disse barna snakker stille sammen, ingen roper eller ler fra hjertet. De minner om små gamle folk. Barn uten barndom kun overlevelse, kulde, mangel på mat, null leker, klær, voksnes likegyldighet og av og til, brutalitet.
Jeg snur meg til Astrid. Øynene hennes er fulle av tårer.
Igjen disse tårer, alltid rett ved!
Vi går langsomt mot porten, og plutselig brytes stillheten av ropet: «Mamma!». Alle barna snur seg samtidig. Rett mot oss, med åpne armer, løper en jente i en morsom lue med dusk.
Mamma, mamma! Jeg er her!
Hun kaster seg mot Astrids ben og gråter, så intenst og sårt at tårer presser seg frem hos meg også.
Ingrid, Ingrid! løper en ansatt etter henne. Hun prøver å løfte jenta, men hun kjemper imot og holder fast i Astrids ben.
Det er nesten umulig å løsne henne, men den ansatte har en sjokolade som til slutt gjør susen, og vi forlater Barnehjemmet nesten løpende.
I bilen er det helt stille. Astrid skjelver, og jeg kjenner meg heller ikke bra hendene skjelver så jeg må stoppe ved veikanten.
Astrid ser ut, og blikket hennes faller på et butikk-skilt rett ved siden av.
Uten å snakke, går vi sammen, hånd i hånd, til «Barnas Hus».
For å kjøpe dukke og rosa kjole.
Vår Ingrid skal bli den mest pyntede jenta!
