Livets uforutsigbare slag treffer oss uten forvarsel, og den spør ikke om vi er klare. Den slår hardt, uten nåde, og vi får kun to valg: å knekke eller å lære å puste gjennom smerten.
Når Synnøve er fjorten år, blir hun alene i huset. Faren har forlatt familien, og moren, Kari, gifter seg med en ny mann og flytter inn hos ham.
«Synnøve, du blir hjemme og tar vare på huset. Sem Jens vil ikke ha deg i sitt hjem. Du er nesten voksen, så du må klare deg selv», sier Kari.
«Mamma, jeg er redd for å være alene om natten», protesterer Synnøve, men Kari er lykkelig og ser ikke på datterens tårer.
«Ingen kommer til å spise deg, og jeg er ikke skyld i at faren din dro», svarer hun.
Et år senere får Kari en ny datter, og hun ber Synnøve om hjelp:
«Etter skoletid hjelper du meg med lille Maren, så går du hjem igjen, men du må unngå at Jens ser deg her».
Synnøve bærer vann, vasker gulv, sitter med Maren, og klokken seks drar hun hjem fordi farens nye ektemann kommer fra jobben klokken halv sju.
Om kvelden gjør hun lekser, og om morgenen gjør hun seg klar til skolen helt selv.
Når hun blir seksten, blomstrer Synnøve. Hun er søt og pen, men kler seg ikke så vel. Kari kjøper nye klær når de blir for små, for Synnøve tar vare på alt, vasker skånsomt og holder dem pene. Lærerne på skolen snakker i koridorene:
«Synnøve bor alene, uten mor, men klærne hennes er alltid rene og strøkne. En flott jente, folk i bygda føler med henne».
Naboen, bestemor Maren, gir henne syltetøy og sylteagurk, og Synnøve hjelper til med små ærender i butikken. Etter niende klasse sier Synnøve til Kari:
«Mamma, jeg vil gå på frisørutdanning i området, men jeg trenger penger til transport. Jeg må ta bussen hver dag frem og tilbake».
Kari nikker; jo raskere Synnøve får en yrkesfaglig utdanning, jo raskere kan hun stå på egne ben. Sem tuller med at de bruker for mye av familiens penger. Skoleområdet ligger kun tolv kilometer unna, så Synnøve pendler hver dag, unntatt i helgene.
En dag ser den lokale gutten Einar Synnøve. Han studerer på høyskole, men kommer hjem bare i helgene og på høytider. Einar er høy og godlynt, noen år eldre, og har lenge likt Synnøve, men hun er beskjeden og tror ingen vil legge merke til henne.
På en ungdomsklubb inviterer Einar henne til å danse, og han følger henne hjem. Snart overnatter han hos henne. Synnøve er ved seksten, og ingen hindrer dem fra å treffes når han er i bygda. En stund senere oppdager hun at hun er gravid.
«Einar, hva gjør vi? Vi får barn», sier hun.
«Jeg snakker med foreldrene mine, så gifter vi oss. Du er snart seksten», svarer han, og hun blir roet.
Kari, Synnøves mor, avbryter:
«Vi vil ikke vite noe om dette», sier hun strengt, mens faren støtter henne: «Vi må først finne ut om barnet er ditt eller om en annen mann har vært med deg mens du har gått på skole».
Foreldrene presser, og Einar trekker seg fra Synnøve. I flere måneder kommer han ikke til bygda, og når han gjør det, går han forbi huset uten å se på henne.
Som sommeren kommer, føder Synnøve en gutt, og jordmor Ragnhild hjelper henne. Den lille, Ivar, er sterk og rolig. Ingen hjelper Synnøve med barnet; hun gjør alt selv. Einar ser ikke lenger på henne, og hans mor sprer latterlige rykter om Synnøve i bygda.
Synnøve må gå med barnevognen overalt til butikken, i hagen, i huset mens moren nekter å anerkjenne barnebarnet. De andre kvinnene i bygda er splittet: noen ertet henne, andre syntes synd på henne.
Når Synnøve nærmer seg butikken med vognen, kommer den sladderfulle Kaja:
«Synnøve, du vet vel at Einar skal gifte seg? Bryllupet er snart. Jeg ville tatt barnet ditt med som gave til ham».
Synnøve blir såret, tar barnet ut av vognen og drar mot butikken.
«Kaja, ro deg ned», hører hun stemmen til tante Anne, som kommer bort og omfavner henne. «Ikke lytt til dem, Synnøve. Jeg fikk også en sønn da jeg var i din alder, og faren avviste oss. Se hvordan han har vokst. Ditt Ivar vil også vokse, og du får et godt liv».
«Takk, tante Anne», svarer hun.
Den dagen holder Einar sitt bryllup i Bergen med en jente fra byen, og Synnøve får ingen beskjed om dette.
Årene går, og Ivar blir eldre. Bestevenninnen Maren hjelper til med barnepass, og de lever sammen i lite. Maren føler med Synnøve; moren har aldri støttet henne, og hun har ingen egen bestemor. Synnøve får en jobb på postkontoret, og i helgene kommer kvinnelige kunder for å få håret klippet. Det finnes ingen frisørsalong i bygda, så hun klipper hjemme, om sommeren i bakgården, for en rimelig sum, men tjener litt penger.
Synnøve blir vakker. En dag forelsker den yngre broren til Einar, Jonas, seg i henne. Hun prøver å holde avstand, men blir trukket inn. Jonas er sta og følger henne overalt, og til slutt gir hun etter. De blir kjærester. Jonas jobber i lokale verksteder og reparerer landbruksmaskiner.
Ryktet sprer seg raskt:
«Jonas smyger seg inn i Synnøves hus om natten, og hun tror ingen ser ham men jeg ser alt».
Synnøve hører ryktene, men ignorerer dem. Hun forteller Jonas:
«Alle vet om oss i bygda».
«Hva gjør det? Vi skjuler oss ikke», svarer han.
Jonas er munter og snill mot Ivar, kjøper leker til ham. Tilsynelatende er alt bra, men en dag oppdager Synnøve at hun er gravid igjen. Hun er redd for hvordan Jonas vil reagere, men bestemmer seg for å si det.
«Jonas, jeg er gravid, vi får et barn», sier hun med skjelvende stemme.
Jonas jubler:
«Det er flott. Vi går til foreldrene mine og ordner alt».
Synnøve protesterer:
«Nei, jeg vil ikke gå til dine foreldre. De nektet å godta meg når jeg giftet meg med broren din».
Jonas sier noe til sine foreldre. Moren hans roper:
«Du har gjort en feil, du får ikke gifte deg med henne».
Faren hans sier:
«Hvis du gifter deg med henne, må du forlate huset».
Jonas er fanget mellom lojalitet til familien og kjærligheten til Synnøve. Han forlater bygda og drar til broren sin i byen, og svarer aldri på meldinger. Synnøve gråter mye og snakker med Maren.
«Hva skal jeg gjøre, Maren? Jeg kan ikke slippe barnet, men jeg har elsket en annen bror som vet at familien hans er imot dette».
Maren trøster:
«Ingen grunn til å miste håpet. Du har to sønner, og de vil bli din styrke. Barn er en gave».
Moren blir snart gravid igjen og får en sønn, Niklas. Maren hjelper fra morgen til kveld, og Synnøve betaler tilbake det hun kan. De lever sammen med de to guttene, Synnøve som ung mor og Maren som gammel venn.
Moren på den andre siden av fjorden, Anders, er på en korttidsoppdrag i bygda og legger merke til Synnøve. Han prøver å nå henne, men hun avviser ham. Til slutt stopper han og sier:
«Synnøve, jeg vil gi deg min hånd og mitt hjerte. Jeg elsker barn, men kan ikke få egne. Jeg vil elske dine sønner som mine».
Synnøve er tørr, men han lover å ta vare på dem. Hun godtar og flytter med Anders til byen. Der hjelper han henne med å starte en frisørsalong, som etter hvert blir en skjønnhetssalong. Barna, Ivar og Niklas, blir tatt imot som egne av Anders, og den yngste kaller ham pappa.
Synnøve blir vakker, får en bil og et bedre liv. Nå planlegger hun bryllupet til den eldste sønnen, Ivar. Hun er glad for svigerdatteren, som hun liker.
«Måtte dere ha lykke og velstand», sier hun til de unge.
De besøker av og til Marens grav i landsbyen, men moren holder fortsatt avstand. Synnøve har aldri gjenopprettet kontakten med sin egen mor, som har krysset henne ut av livet sitt.
