Kjersti stirret på skjermen, muggen te i den ene hånden. En kort sms fra Eirik: «Skiller. Tar med barna, flytter ut innen fredag.»
«Hva? Skiller?» hun gjalt fra seg, nesten slapp koppen.
Telefonen ringte umiddelbart. På skjermen lyste navnet til damen som hadde gitt henne svigerbarn: «Hei, Gunnmar?»
«Kjersti, du vet jo allerede, ikke sant?» stemmen var nesten munter. «Eirik har tatt en beslutning. Leiligheten er vår, for vi kjøpte den før dere giftet dere. Han har også overført bilen på sitt navn forrige uke.»
Kjersti sank ned på kanten av stolen. En tanke suset: «Forrige uke? Har han planlagt alt på forhånd?»
«Og barna? Hvor skal de bo da?»
«Det er ditt problem,» klippet Gunnmar. «Eirik betaler barnebidrag, men minst mulig, og først når retten bestemmer det.»
«Men jeg»
«Jeg får et annet oppring, ha det!» Gunnmar la på.
Klokken viste snart at Mats og Tuva ville komme hjem fra skolen. Hva skulle hun si til dem? Hvordan forklare at de måtte pakke og forlate leiligheten de hadde bodd i i syv år?
Telefonen vibrerte igjen. En sms fra svigerinnen: «Alltid klaget på Eirik. Du satte aldri pris på ham.»
«Jeg er misfornøyd?» Kjersti hevet telefonen nesten. «Jeg jobbet to jobber mens broren din bare «fant seg selv»?»
De pakket på ett døgn. Kjersti fikk rom i et kollektiv på utkanten av byen. Huseieren, en kraftig kvinne med slitne øyne, så kun på barna og ristet på hånden:
«Flytt inn. Første og siste måned på forhånd.»
Barna var stille hele veien til det nye rommet. Tuva, ni, holdt Mats hånd. Mats, tolv, bar ryggsekken, sur som en voksen.
«Mamma, vet pappa hvor vi skal?» spurte han da de stod i det lille rommet med flassende tapet.
«Nei. Og han får ikke vite før han spør.»
«Og bestemor?»
«Vi ringer ikke bestemor heller.»
Den kvelden, etter at barna var lagt på den sammenleggbare sofaen, satt Kjersti ved vinduet. En nabo snorket høyt gjennom veggen. Nede i gården dundret en beruset gjeng i et krangel.
«Hva nå?» mumlet hun til mørket.
På jobben kom hun ikke tilbake. «Oppsigelser,» sa sjefen tørt og unngikk blikket. Hun forsto Eirik hadde sine kontakter i byen.
En uke etter flyttingen ringte Gunnmar.
«Kjersti, hvordan står det til? Jeg er bekymret for barnebarna.»
«Strålende, Gunnmar. Fantastisk.»
«Har du penger? Kanskje kanskje du kan ringe Eirik? Forsone dere? Hvorfor sette barna i dette?»
«Takk, men vi klarer oss.»
«Å, ikke vær så stolt! Hvor lenge tror du dere holder uten oss? En måned? To? Eirik sier du ikke engang kan hamre en spiker i veggen.»
Kjersti lukket øynene. Hvor mange ganger i ti år med ekteskap hadde hun hørt de samme setningene? «Uten oss er du ingenting.» «Vi drakk deg ut av gjørma.» «Takk Gud Eirik giftet deg med meg.»
Hun tenkte på Gunnmar: «Du har rett, din sønn er på sin plass. Jeg vet ikke så mye, men jeg skal lære.»
Den kvelden, etter at barna sov, banket det stille på døren.
«Nabo!», ropte en eldre dame fra etasjen over. «Jeg heter Nina, Vasiljevna. Hørte du sliter. Vil du ha en kopp te?»
Over te fortalte Nina om trygdeordninger, gratis aktiviteter på fritidsklubben, og hvor hun kunne finne ekstrajobber.
«Min datter var i samme situasjon. Hun klarte det. Du også.»
Den natten sov ikke Kjersti. Hun skrev annonser: «Rengjøring av leiligheter», «Hundelufting», «Enkle reparasjoner på klær». Telefonen var stille. Eksfamiliens ringetoner kom aldri. Men hun ventet ikke lenger.
Tre dager senere ringte telefonen. Første oppdrag vaske en to-roms leilighet i sentrum.
«To timer arbeid», sa kvinnen i røret. «Fem hundre kroner.»
«For lite», overrasket Kjersti seg selv. «Syv hundre.»
«Seks hundre, ingen krone mer.»
På vei hjem kjøpte hun brød, pasta og kjøttdeig.
«Mats, Tuva, kom hit,» ropte hun da hun kom inn. «Vi skal lære å lage mat.»
«Pappa sa du lager dårlig mat», mumlet Mats mens han rørte i pastaen.
«Pappa har sagt mange ting,» strøk Kjersti ham i håret. «Nå skal vi alle lære noe nytt sammen.»
Nina hjalp henne med søknader om støtte og pekte på gratis klubber for barna. «Dans og sjakk på fritidsklubben. Tuva er smidig, Mats er skarp. La dem gå, du kan jobbe mens de er der.»
Om kvelden sydde Kjersti. Hun trakk en gammel symaskin fra søppelet og fikk den i gang. De første bestillingene var gardiner til naboene.
«Du har gullhender», roste Nina. «Pass på at du tar betalt nok. Ikke selg deg selv billig.»
I Eiriks hus svirret samtaler.
«Hun holder seg bare en måned», erklærte Gunnmar mens hun helte te til datteren og Eirik. «Hvor skal hun gå med to barn? Ingen ferdigheter, ingen utdanning.»
«Tror du hun kommer tilbake?» spøkte svigerdatteren Lena.
«Hvor ellers? Dessuten», sa Gunnmar og så meningsfullt på sønnen, «du skyver ikke på barnebidraget.»
«Vi er ikke formelt skilt ennå», mumlet Eirik. «Jeg har også problemer. Tuva slutter på salongen, bedriften går dårlig.»
«Din elskerinne?» lo Lena. «Den du ødela familien for?»
«Jeg ødela den ikke, jeg frigjorde meg», svarte Eirik. «La oss snakke om Kjersti. La oss drikke te, gå til den nye restauranten.»
Lørdag på torget solgte Kjersti sine første håndlagde forkle og gryteunderlag. Barna hjalp. Tuva ordnet varene nøye, Mats ropte til kundene.
«Hva et fint familie», sa en velkledd kvinne i førtiårene og stoppet ved boden. «Hva gjør du her?»
«Det er mitt», smilte Kjersti sjenert. «Jeg syr om kvelden.»
«Er du profesjonell syerske?»
«Nei, selvlært.»
«Interessant», tenkte kvinnen og så på forkleene. «Jeg er Marina, direktørens kone ved idrettsskolen. Vi trenger noen med dine ferdigheter. Kom på mandag, så snakker vi.»
Hjemme kunne ikke Kjersti sitte stille.
«Mamma, hvorfor går du rundt?», spurte Mats.
«Jeg har fått et jobbtilbud! En ordentlig jobb!»
«Hurra!» jublet Tuva. «Da kan vi kjøpe nye blyanter?»
«Og flytte fra dette stedet», nikket Kjersti. «Hvis det funker.»
Idrettsskolen tok imot henne varmt. Direktøren, en høy mann med militær holdning, forklarte: «Vi trenger noen som kan både rydde og sy uniformer, sette på tall, noen ganger kostymer til forestillinger.»
«Jeg kan det», svarte Kjersti bestemt.
«Jeg tror på deg», smilte Marina. «Du starter neste uke.»
Den kvelden gråt Kjersti for første gang på lenge. Ikke av sorg, men av lettelse.
«Nina, jeg klarer det», hvisket hun i naboens kjøkken. «Det fungerer virkelig!»
«Hva forventet du?», nikket den eldre kvinnen. «Du fikk aldri en sjanse før. Nå flyr du, liten fugl!»
Den første lønnen kom i kontanter femten tusen kroner. For Kjersti var det en formue.
«La oss telle», sa hun til barna, spredte pengene på bordet. «Hvor mye til husleie, mat, sparing.»
«Kan jeg få nye joggesko?», spurte Mats stille. «Den gamle er slitt.»
«Selvfølgelig, gutten min. Sandaler til Tuva også. Og la oss lete etter en leilighet. Liten, men vår.»
En måned senere fant de en ettromsleilighet i femte etasje i en blokk. Ingen oppussing, flassende tapet, men den var deres.
«Åtte tusen i måneden», mumlet utleier. «Pluss strøm og vann.»
«Tar den», svarte Kjersti uten å forhandle.
Nina hjalp med flyttingen, bar en gammel sofa og to krakker.
«Det er din brudgift», lo hun. «Dere slår dere inn gradvis.»
På idrettsskolen gikk alt bra. Kjersti kom tidlig, vasket klasserom og ganger, så satte hun seg ved symaskinen. Uniformer, lapper, små reparasjoner. Direktøren roste arbeidet.
«Du er et funn, Kjersti», sa han. «Kanskje en bonus ved kvartalsslutt.»
En dag, mens hun sorterte gamle kostymeforsyninger, foreslo hun: «Kan jeg prøve et nytt design? Jeg har ideer.»
Marina ble nysgjerrig: «Vis meg skissene.»
Den kvelden, etter at barna var i seng, tegnet Kjersti til langt på natt. Neste morgen leverte hun fem design til Marina.
«Dette er fantastisk!», ropte Marina. «Yuri, se hva vår syerske har laget!»
To uker senere fikk skolen penger til nye kostymer. Kjersti ble offisielt kåret til designer, lønnen økte med fem tusen.
Ryktene spredte seg i byen.
«Hørte du at Eiriks eks har tatt barna med til idrettsskolen?», hvisket kvinner i matbutikken.
«Og hun jobber der også. Direktøren verdsetter henne.»
«Hvor bor de nå?»
«I en egen leilighet. Ikke et hull.»
Gunnmar hørte ryktene under søndagsmiddagen.
«Hørte at eksen din har slått seg til rette», begynte hun, mens hun serverte salat til sønnen. «Hun jobber på idrettsskolen, barna går også dit.»
«Nei, hun bare mopper gulvet», svarte Eirik med en grimase.
«Det er mer enn det», la Lena til. «Jeg så henne på et foreldremøte. Hun syr skoleuniformer på bestilling. Det er kø!»
«Hva slags kø?», spurte Eirik mens han tygde. «Hun visste ingenting!»
«Da lærte hun», sukket Lena. «Barna ser bra ut rene, pene. Du skulle tro at moren klarer dette alene.»
«Og hun ber om ingen penger?», rynket Gunnmar.
«Nei, hun er ikke så verdiløs likevel», lo Lena. «Kanskje hun har mer enn du tror.»
Eirik kastet tallerkenen sin i et smell.
«Jeg må gå. Forretningen kaller.»
Hans egen telefon ringte uavbrutt eks-svigermoren: «Eirik, når betaler du barnebidrag? Har du en samvittighet!»
Hun hadde vært stille før, men nå eksploderte hun fordi Kjersti hadde delt sine suksesser.
Kveldens stemning var så tett at Eirik til slutt ringte Kjersti.
«Hallo?», sa hun rolig.
«Hei. Hvordan går det med barna?»
«Bra. Mats har en konkurranse snart. Tuva danser.»
«Jeg hørte at du har slått deg til rette», kom han, anstrengt.
«Ja, takk», svaret hennes hadde et snev av ironi. «Vi klarer oss.»
«Kan jeg komme på besøk? Se på barna?»
Et langt pust. «Nei, Eirik. Ikke nå.»
«Men jeg er deres far!»
«Den som ikke brydde seg om hvordan de levde to måneder», avbrøt Kjersti. «Beklager, jeg må gå. Vi har kostymemøter.»
Tre måneder etter flyttingen var livet stabilt. Hun hadde blitt forfremmet til designer ved idrettsskolen og sydde skoleuniformer på bestilling. Kundebasen vokste.
«Mamma, trenger du en assistent?», spurte Mats mens han så på bunken med mønstre. «Du klarer ikke å holde tritt.»
«Jeg klarer det», strøk hun ham i håret. «Vi drar til et vinterturiststed til nyttår. Jeg har allerede sjekket billetter.»
«Virkelig?», jublet Tuva. «Blir det snø?»
«Ja, det blir snø, akebaner og skøytebane.»
Den kvelden ringte Gunnmar.
«Kjersti, hvordan har du det?»
«Bra, Gunnmar.»
«Nyttår nærmer seg. Kanskje barna kan besøke oss? Bestefar og jeg savner dem.»
Kjersti lo. Tre måneder tidligere hadde hun blitt kastet ut av den samme kvinnen. Nå «savnet» hun dem.
«Beklager, vi har allerede planer. Vi drar bort.»
«Hvor?», spurte Gunnmar overrasket.
«Til et skianlegg. Skiløp og skøyting.»
Et kort stillhet.
«Kjersti, kan du prøve å gjøre fred? Eirik sier han har overreagert. Kanskje dere kan prøve igjen?»
«Nei, Gunnmar. Det er fortid.»
«Men hvordan? Barna uten far»
«Hvor var faren da de hadde ingenting å spise? Da vi sov på gulvet i et kollektiv?»
«Alle gjør feil»
«Ja, min feil var å la deg behandle meg som verdiløs. Jeg vil ikke gjøre det igjen.»
Neste dag ved skolen møtte hun en overraskelse Eirik med en stor bukett roser.
«Kan vi snakke?», spurte han og holdt fram blomstene.
«Hvorfor?» svarte Kjersti uten å ta imot roser.
«Jeg har innsett alt. Kanskje vi kan starte på nytt?»
«Eirik», så hun ham i øynene, «da du kastet oss ut, trodde jeg skulle dø av sorg og frykt. Men jeg innså at det var det beste som noen gang har hendt meg.»
«Hva?»
«I ti år fikk du meg til å tro at jeg var verdiløs, at jeg ville være tapt uten deg. Jeg har nå forstått at jeg kan gjøre alt jobbe, ta vare på barna, lage planer. Jeg trenger ingen ved min side som ikke verdsetter meg.»
Eirik senket rosen klønete.
«Barna trenger en far»
«De trenger en pålitelig far. Du kan betale barnebidraget i tide, du kan se dem vi kan avtale en plan. Men vi kan ikke gå tilbake.»
Hjemme ventet en overraskelse en ny laptop til Mats.
«Dette er til studiene», sa Kjersti. «Jeg har også meldt meg på kurs i mote. Vi fortsetter fremover.»
«Mamma, skal du virkelig aldri gå tilbake til pappa?», spurte Tuva den kvelden. «Bestemor ringte, sa at pappa savner dere.»
«Nei, kjære. Vi lever vårt eget liv. Pappa kan komme på besøk om han vil.»
«Jeg er glad», sa Mats plutselig. «Før var det alltid rop hjemme. Nå er det fredelig.»
Kjersti klemteI drømte meg selv bortover den snødekte veien, med barna i armene, mens en varm sollykt av håp glødet i horisonten.
