15. juni 2026
Kjære dagbok,
I dag var det noe som virkelig rørte ved hjertet mitt. Jeg, Solveig, fire år gammel, sto i gårdsplassen vår i Grünerløkka og så på den nye beboeren som akkurat hadde flyttet inn. Det var en gammel mann med grått skjegg, han satt på en benk og holdt i en hvit gåstokk som om den var en trollstav fra en eventyrfortelling.
Jeg spurte nysgjerrig:
«Hei, bestefar, er du en trollmann?»
Han lo og ristet på hodet. Jeg ble litt skuffet, men fortsatte:
«Hvorfor har du sånn stokk da?»
«Dette er bare for å støtte meg når jeg går,» svarte han. «Jeg heter Einar Hansen, forresten.»
Jeg tenkte på den gamle, men han sa:
«Etter ditt mål er jeg gammel, men for meg er jeg ikke helt så gammel ennå. Bare benet mitt gjør vondt etter at jeg falt og brakk det. Så jeg bruker stokken til å gå lettere.»
Akkurat da kom min bestemor, Ingrid Larsen, og tok meg i hånden og ledet meg til parken. Hun hilste på den nye naboen, og han smilte høflig. Men det var bestemor som straks fikk en spesiell forbindelse med Einar. Jeg pleide å komme ut tidlig fra leken med bestemor for å kunne fortelle Einar de siste nyhetene: om været, hva bestemor hadde laget til middag, og hva venninnen min hadde hatt for vondt i halsen forrige uke.
Einar ga meg alltid en liten sjokolade fra sin egen pose. Jeg smilte og tok den forsiktig, bet i den nøyaktig i to, og pakket den andre halvdelen inn i folie og gjemte den i lommen på jakken.
«Hvorfor spiser du ikke hele? Smaker den ikke?», spurte han med et glimt i øyet.
«Den er kjempegod, men jeg vil også gi den til bestemor,» svarte jeg.
Han så berørt ut, og neste gang ga han meg to sjokolader. Jeg spiste bare en halvdel av hver og gjemte resten som før.
«Hva gjør du med resten da?», spurte han overrasket over min sparsommelighet.
«Kanskje jeg kan gi dem til mamma og pappa. De kan kjøpe sine egne, men det gjør meg glad om jeg kan dele,» forklarte jeg.
«Da forstår jeg. Dere har en så sammensveiset familie,» sa Einar. «Du er heldig, lille jente. Du har et stort hjerte.»
«Og bestemor også, for hun elsker alle,» begynte jeg, men bestemor avbrøt meg og tok meg i hånden.
«Takk for sjokoladen, Einar, men verken jeg eller lille Solveig bør spise så mye søtt. Det er vel greit?»
«Hva kan jeg da gi dere?», spurte han.
«Vi har alt vi trenger hjemme. Takk, men jeg vil gjerne tilby deg noe likevel,» smilte bestemor.
«Jeg kan ikke la være. Jeg vil gjerne gi dere noe, og jeg ønsker å bli en god nabo,» svarte Einar med et bredt smil.
«Da kan vi bytte til nøtter. Vi spiser dem kun hjemme, med rene hender. Er det greit?» foreslo bestemor, både til meg og til Einar.
Vi nikket alle tre, og snart oppdaget bestemor at jeg hadde noen valnøtter og hasselnøtter i lomma.
«Å, min lille ekorn, du samler nøtter. Vet du at nøtter er en luksus i dag, og at Einar trenger medisiner fordi han har vondt i foten?»
«Det er vel ikke helt sant, bestemor. Fotet hans blir bedre, og han vil kanskje prøve ski igjen til vinteren,» protesterte jeg ivrig.
«Ski igjen?», spurte bestemor skeptisk. «Det er bra da.»
«Kan du kjøpe meg ski, bestemor?», spurte jeg. «Da kan jeg stå på ski sammen med Einar. Han har lovet å lære meg.»
Mens vi gikk i parken, så jeg Einar gå uten stokken langs stien, helt stødig.
«Bestefar, jeg vil gå sammen med deg!» løp jeg etter ham.
«Vent på meg, så kommer vi sammen,» ropte bestemor og fulgte etter.
Vi tre vandret side om side, og det ble en lek for meg: jeg løp, danset på stien, hoppet på benken for å hilse på bestemor og Einar, og ropte:
«En, to, tre, fire! Sterkere skritt, se fremover!»
Etter turen satte bestemor og Einar seg på den lille benken i gårdsplassen, mens jeg lekte med andre små venner og tok imot noen nøtter fra Einar før vi skilte lag.
«Dere skjemmer henne litt,» mumlet bestemor. «La oss holde tradisjonen til høytider.»
Einar begynte å snakke med bestemor om at han hadde vært enkemann i fem år, og at han nylig hadde byttet sin tre-roms leilighet i sentrum for en liten ettroms i en roligere gate, og en to-roms leilighet til sønnen sin.
«Jeg liker dette. Selv om jeg ikke er så sosial, trenger man noen venner i nabolaget,» sa han.
To dager senere banket det på døren til Einar. Jeg og bestemor stod i dørkarmen med en skål med eplekaker.
«Vi vil gjerne gi deg noe,» sa bestemor.
«Har dere en tekanne?» spurte jeg.
«Selvfølgelig, kom inn!», ropte Einar og åpnet døren bredt.
Vi satte oss med te, og varmen ga en koselig følelse. Jeg så på Einars bokhylle og de vakre maleriene han hadde, mens bestemor så på meg med stolthet.
«Mine barnebarn bor langt borte nå, studerer. Jeg savner dem,» sa Einar. «Du er ung nok til å ha mange år foran deg, Ingrid!»
Han ga meg et blyant og et ark.
«Jeg har vært pensjonist i to år, så jeg har ikke tid til å kjede meg,» sa bestemor, og pekte på meg. «Dette er en fin måte å holde seg i aktivitet.»
Hele sommeren møttes vi ofte, og til vinteren kjøpte bestemor endelig ski til meg, som vi begynte å øve på i den glatte parken med en nyanlagt ski løype.
Einar og bestemor ble så gode venner at vi nesten alltid gikk sammen. Jeg gikk ikke i barnehage, så jeg var ofte hos bestemor. Vi tre møttes hver dag. En dag måtte Einar reise til Oslo for å besøke sin sønn.
Jeg savnet ham så mye og spurte bestemor når han kom tilbake.
«Han er borte en måned, han vil være hos familien sin. Vi passer på leiligheten hans i mellomtiden,» forklarte bestemor. Bestemor og jeg ble vant til den rolige tilstedeværelsen hans, den varme smilen og den hjelpsomme hånd som skulle feste en stikkontakt eller bytte en lyspære.
Bare en uke gikk, og både bestemor og jeg lengtet etter ham. Vi så på den tomme benken der han pleide å vente på oss.
Den åttende dagen kom bestemor ut fra leiligheten, og der sto Einar på sin vanlige plass.
«Hei, kjære nabo,» utbrøt bestemor, «jeg trodde du skulle bli lenger!»
«Ja, jeg ble lei av byens støy. Alle på jobb, alt stress. Jeg savnet dere, dere har blitt som familie for meg,» svarte han med et smil.
«Hva ga du til barnebarna dine? Sjokolade?» spurte jeg.
«Nei, kjære. Sjokolade er ikke bra for dem. Jeg ga dem penger i stedet, så de kan studere og lære,» svarte han.
«Det er godt å ha deg tilbake, du er som en del av familien,» sa bestemor.
Jeg ga ham en stor klem, og han så virkelig rørt ut.
«Vi har mange pannekaker i dag, med ulike fylninger. Ikke dårligere enn kaker. Kom og ta en kopp te, så kan du fortelle om hvordan livet i Oslo er,» inviterte bestemor.
«Oslo er vakker, med sine kanaler og fjell. Jeg har tatt med noen gaver til dere også,» sa Einar og tok både meg og bestemor i hendene, og vi gikk hjem mens den første vårregnet falt. Været var uventet mildt for vår.
«Hvorfor er det så varmt i dag?» spurte Einar og så på bestemor.
«Fordi våren er på vei! Snart er internasjonale kvinnedagen, og bestemor vil ha et stort bord med gjester. Du er også invitert, bestefar,» sa jeg.
«Å, jeg elsker dere, kjære naboer,» sa Einar mens han gikk opp trappen.
Etter pannekakene fikk vi noen små gaver: Jeg fikk en fargerik, hånddrevet treskulptur, og bestemor en sølvbroche. Vi gikk ut igjen på vår vanlige rute gjennom parken, men snøen hadde smeltet og etterlatt våte spor på stien. Jeg hoppet på de tørre flisene og kjente den friske luften:
«Bestemor, bestefar, kom og ta meg! En, to, tre, fire! Sterkere skritt, se fremover!»
Dagen var fylt med varme minner, og jeg er takknemlig for at vi har så gode naboer i nabolaget vårt.
Solveig.
