Det var tidlig vår for mange år siden, da den lille femårige Ragnhild sto på bakgården og betraktet den nye beboeren som nettopp hadde flyttet inn. Det var en gråhåret pensjonist, en eldre mann som satt på en benk med en hvit knakende stav han holdt som en trollmann fra gamle fortellinger.
Ragnhild spurte nysgjerrig:
Er du en trollmann, bestefar?
Da han ristet på hodet, ble hun litt skuffet.
Hvorfor har du sånn stav? fortsatte hun.
Den hjelper meg å gå, så jeg ikke blir så sliten svarte Einar Hansen og presenterte seg for den lille.
Så du er veldig gammel? spurte Ragnhild igjen.
Etter dine mål er jeg gammel, men for meg er jeg bare såkalt «moden». Legen sa at beinet mitt er litt ømt etter at jeg falt og breknet det. Så jeg bruker staven til å støtte meg.
I det øyeblikket kom bestemor Kari, tok Ragnhild i hånden og førte henne til den lille parken. Kari hilste på den nye naboen, som smilte høflig. Likevel knyttet den 62 år gamle mannen seg raskere til Ragnhild enn til noen andre. Mens hun ventet på bestemor, gikk hun ofte tidlig ut i bakgården for å informere den eldre herren om alt som skjedde: været, hva bestemor hadde laget til middag, og hva vennen hennes hadde vært syk med forrige uke.
Einar Hansen ga alltid Ragnhild en liten melkesjokolade. Hun takket, smattet og brøt av halvdelen, mens hun pakket den andre biten nøye inn i papir og gjemte den i lommene på vinterkåpen.
Hvorfor spiser du ikke hele? Smakte den dårlig? spurte Einar.
Den er kjempegod, men jeg vil også gi den til bestemor svarte hun.
Herr Hansen ble rørt og ga neste gang to sjokolader. Ragnhild tok igjen bare halvparten og skjulte resten.
Så nå skal du spare? undret Einar, imponert over barnets sparsomhet.
Da kan jeg gi den til mamma og pappa også. De kan kjøpe for seg selv, men liker likevel å bli overrasket med en søt godbit, forklarte Ragnhild sine planer.
Jeg forstår. Dere har en hyggelig familie, bemerket naboen, du er heldig, lille venn, og du har et stort hjerte.
Og bestemor har også et stort hjerte, for hun elsker alle begynte Ragnhild, men bestemor var allerede ute av trappen og rakte bort hånden til barnebarnet.
Forresten, Einar, tusen takk for sjokoladene. Men vi bør egentlig ikke spise så søtt. Unnskyld sa Kari.
Hva skal jeg gjøre da? Jeg vil gjerne være gjestfri Hva kan dere ha bruk for? spurte han.
Vi har alt hjemme Nei, takk, vi trenger ingenting, smilte bestemor.
Jeg insisterer. Jeg ønsker virkelig å dele, og jeg prøver å bygge et godt naboskap, svarte Einar med et bredt smil.
Da kan vi bytte til nøtter. Vi spiser dem bare hjemme, med rene hender. Er det greit? foreslo Kari, både til Ragnhild og til mannen.
Ragnhild nikket og Einar la en hånd på skulderen hennes. Neste gang oppdaget bestemor at Ragnhild hadde noen hasselnøtter i lomma.
Å, du er som en ekorn, alltid med nøtter i lomma. Vet du at dette er en luksus nå, men bestefar trenger medisiner fordi han er litt humpete?
Han er ikke så gammel eller humpete. Bare beina hans blir bedre, protesterte Ragnhild, og han vil ha ski til vinteren.
Ski til vinteren? rynket Kari, men lo så.
Kan du kjøpe ski til meg, bestemor? spurte Ragnhild, så kan jeg gå på ski med Einar.
Mens Kari og Ragnhild gikk i parken, så de Einar gå støtt langs alléen, nå uten staven.
Bestefar, jeg vil gå med deg! ropte Ragnhild og fulgte ham med livlig steg.
Vent på meg, så blir jeg med, ropte Kari etter dem.
De tre begynte å vandre sammen, og snart likte Kari den aktive spaserturen, mens Ragnhild gjorde den til en lek. Hun sprang, danset på stien ved siden av de eldre, klatret opp på benken for å hilse på både bestemor og nabo, og kom så tilbake med rop:
En, to, tre, fire! Sterkere steg, se fremover!
Etter turen satte Kari og Einar seg på benken i bakgården, mens Ragnhild lekte med venninnene og alltid tok noen nøtter fra Einar før hun gikk hjem.
Dere skjemmer henne litt, mumlet bestemor, la oss holde tradisjonen til høytider. Jeg ber dere.
Einar fortalte til Kari at han hadde vært enke i fem år, og nå hadde han endelig bestemt seg for å dele leiligheten sin i to: en liten ettromsleilighet som han selv bodde i, og en to-roms for sønnens familie.
Jeg liker dette, sa han. Jeg er ikke den mest sosiale, men jeg trenger kamerater, særlig i nabolaget.
To dager senere banket det på Einars dør. Han så Ragnhild og Kari med en kurv full av kaker.
Vi vil gjerne gi dere noe, hilste Kari.
Har dere en tekanne? spurte Ragnhild.
Selvfølgelig, kom inn! åpnet Einar døren med et smil.
De satte seg med te, og varmen spredte seg i rommet. Ragnhild så på Einars lille bibliotek og bildesamling, mens Kari så på hvor glad barnebarnet var, og hvordan Einar tålmodig forklarte hver eneste tegning.
Mine barnebarn er langt borte og studerer, bemerket Einar, jeg savner dem, men din bestemor er fortsatt ung av sinn!
Han ga Ragnhild en blyant og et ark.
Jeg har bare vært pensjonist i to år, så jeg har ikke tid til å kjede meg, sa Kari, og pekte på barnebarnet, i tillegg venter vi et nytt barn. Det er heldig at vi bor i samme blokk, så vi kan hjelpe hverandre.
Hele sommeren holdt naboene kontakt, og om vinteren kjøpte Kari ski til Ragnhild. De tre trente på den velpreparerte løypa i den lille byparken, og snøen lå som en myk teppe rundt dem.
Einar og Kari ble så nære at de nesten bare gikk sammen. Ragnhild, som ikke gikk i barnehage, tilbrakte mesteparten av dagen hos bestemor. Hver dag møttes de, helt til Einar en dag måtte reise til hovedstaden Oslo for å besøke slektninger.
Ragnhild savnet ham og spurte bestemor når han kom tilbake.
Han har sagt at han blir her i omtrent en måned, så vi passer på leiligheten hans, siden vi er venner, forklarte Kari. Jeg har blitt vant til hans selskap, hans smil og gode humør. Einar hjalp oss med alt fra å feste en stikkontakt til å skifte en lyspære i taklampen.
Etter bare en uke begynte både Kari og Ragnhild å kjenne savnet etter ham. De så på den tomme benken der han pleide å vente på dem.
På den åttende dagen kom Einar plutselig tilbake, akkurat på sin vanlige plass.
Hei, kjære nabo overrasket Kari, så tidlig? Du sa du skulle bli lenger!
Å, jeg ble lei av storbyens støy. Arbeidet mitt holder meg opptatt, så jeg ble lei av å vente alene, svarte han. Jeg har savnet dere, dere har blitt som familie for meg.
Hva ga du barnebarna dine? Sjokolade? spurte Ragnhild.
De voksne lo.
Nei, kjære, sjokolade er ikke bra for dem. Jeg ga dem penger i stedet, så de kan studere og vokse, innrømte Einar.
Det er godt at du er tilbake, du virker som ny, smilte Kari.
Ragnhild omfavnet ham, og han ble rørt til tårer.
Vi har mange pannekaker i dag, med forskjellig fyll. De er like gode som kaker, myke og lette. Kom, drikk te, og fortell oss om Oslo, inviterte Kari.
Oslo er vakker, full av liv, svarte Einar mens han tok både Kari og Ragnhild i hver sin hånd. Første vårregn hadde allerede begynt å falle, og varmen etterfulgte den som en overraskende vårtegn.
Hvorfor er det så varmt i dag? spurte Einar mens han så på Kari.
Fordi våren snart er her! svarte Ragnhild, og snart er kvinnedagen, og bestemor vil lage mat til gjester, også deg, bestefar.
Å, hvor mye jeg elsker dere, mine kjære naboer uttalte Einar og gikk opp trappen.
Etter pannekakene fikk Ragnhild en fargerik treskulptur av en tradisjonell norsk tomte, og Kari en sølvbrodert brosje. De tre gikk ut igjen på den velkjente stien gjennom parken, som nå var dekket av slapp snø og vann som dryppet fra trærne. Ragnhild hoppet på de tørkede stegene og jublet:
Bestemor, bestefar, kom og ta meg! En, to, tre, fire! Sterkere steg, se fremover!
