For lenge siden, da jeg var ung mann i Oslo, skyndte jeg meg hjemover fra jobben med tankene fulle av glede. Jeg tenkte tilbake på morgenen da min kjære kone, Ingrid, fortalte meg at hun ventet barn. Etter tre lange år med håp og tålmodighet, var det endelig blitt vår tur. Jeg ønsket å overraske henne, så jeg laget en festmiddag med ferske bær og frukt, fulle av vitaminer.
Før Ingrid kom hjem, stakk jeg innom Gullsmed Bjørklund og kjøpte et par sølvøreringer, vel vitende om at de ville lyse opp ansiktet hennes. Da hun endelig åpnet døren, så jeg at hun var blek og sliten. Hun gikk stille inn på soverommet og la seg ned, og jeg kjente uro krype inn under huden. Jeg spurte om jeg skulle ringe legen, men hun forsikret meg stille om at det bare var litt svimmelhet, og ba meg la henne hvile.
Vi pratet dempet den kvelden, men middagen ble stående urørt på bordet. Årene gled videre, og så, en stiv vinterdag, kom tiden da vi skulle få vårt barn. Jordmoren fortalte oss at vi hadde fått en sønn.
Da jeg fulgte jordmoren til legekontoret, fikk jeg en beskjed jeg aldri vil glemme. Legen fortalte at gutten ellers var sunn, men at han hadde en feilstilling i bena, som kanskje ville gjøre det vanskelig for ham å gå. I tillegg hadde Ingrid, uten forvarsel, bestemt seg for å ikke ta del i guttens liv.
Det eneste jeg følte var sjokk, men også en styrke jeg ikke visste jeg hadde. Jeg prøvde å overtale Ingrid, snakket og tryglet henne om å bli hos oss. Selv Ingrids mor forsøkte å overtale henne, men Ingrid var urokkelig. Til slutt forlot jeg leiligheten, og tok det ansvaret jeg måtte å ta vare på sønnen vår alene. Jeg pakket sammen Ingrids eiendeler, låste døren godt, og satte kursen mot en ny begynnelse. Jeg kjøpte det som trengtes til lille Even: vugge, vogn og klær, og søkte informasjon om hans tilstand.
Det var da jeg hørte om en kvinne ute på Bygdøy som mange sa kunne hjelpe barn i lignende situasjoner. Jeg reiste dit, ventet å møte en eldre dame, men ble overrasket da en ung kvinne, Synnøve, åpnet døren. Hun var villig til å hjelpe Even mot at jeg og han bodde hos henne. Jeg takket ja, for bare der så jeg håp.
Et halvt år senere snek Even seg allerede rundt på gulvet hjemme hos Synnøve. En dyp hengivenhet vokste mellom oss, og aldersforskjellen betydde ingenting lenger. Jeg visste nå at jeg hadde funnet en sjelden kvinne, og vi delte begge våre følelser åpent. Synnøve svarte med kjærlighet, og snart sto vi sammen foran presten, og jeg kunne kalle henne min kone. Even fikk en kjærlig mor, og jeg en trofast hustru.
To år senere lå Synnøve på barselavdelingen på Ullevål sykehus med vårt andre barn i armene, og jeg husker hvor lykkelige vi var alle tre. Det var da vi plutselig støtte på Ingrid i korridoren. Hun stanset, og jeg la merke til hvordan hun, med et stille smil, betraktet Even, som nå løp lekende gjennom gangene. For ett øyeblikk skinte stolthet i blikket hennes.
