Solfrid var lykkelig. Hun våknet med et fredfullt smil om munnen. Ved siden av hennes nakke kjente hun Vegars pust, og hun lo igjen. Pengene til bryllupsreisen var allerede satt av. I går fortalte hun Vegar om det, og han lyttet i en halvtime og roste henne for at hun hadde gjort et klokt valg.
For bare noen uker siden var Solfrid usikker på om hun hadde tatt riktig beslutning. Vegar hadde introdusert henne for familien sin, og hun følte seg ikke helt hjemme blant de fremmede ansiktene. Den avgjørende faktoren var at hun var en «rik» brud, med en «arv» en liten, gammel to-seter som hennes bestemor hadde overlatt til henne. Så bodde de to i den lille leiligheten i Oslo.
En av rommene var låst med en gammel lås. Det var bestemorens rom. Solfrid hadde latt alt stå som det hadde vært i bestemorens liv: den slitte kommoden, en gyngestol, en arbeidsbord og hyller fylt med fargerike garnbokser. Selvsagt skulle dette rommet få en ny fasong etter bryllupet, men foreløpig var alt som før.
Av og til gikk Solfrid inn om kvelden, satte seg i gyngestolen, tente den gamle gulvlampen og lot tankene vandre. Vegar likte ikke disse stundene; han kalte dem for lunefullhet og melankoli, men han kunne ikke hindre henne. Han kom aldri inn i rommet, bare mumlet at så mye plass ble sløst bort.
I familien var Solfrid den eldste. Foreldrene innså raskt at hun kunne brukes som barnevakt, og snart ble ansvaret for de yngre søsknene lagt på hennes tynne skuldre. Det førte til en strøm av kritikk: «Du har ikke gjort oppvasken riktig, du har ikke lagt klærne på plass» Søskena ble vant til at alt alltid lå på Solfrid, og utnyttet situasjonen. Derfor pakket hun etter videregående skole sine enkle eiendeler og flyttet inn hos bestemor.
Bestemor elsket Solfrid. Hun kalte henne «svale», bakte hjemmebakte boller og lærte henne å «leve etter Guds vilje». En morgen krøp Solfrid ut fra den varme dynen og løp inn på kjøkkenet for å lage ostekaker til frokost. Vegar kom inn, gjespet og strakte seg, satte seg ved bordet, dyppet ostekakene i tykk rømme og spiste med stor fornøyelse.
«Hei, Sol», begynte han etter den femte ostekaken. «Jeg har tenkt litt La oss droppe bryllupsreisen! Vi kan heller bruke pengene på en bil! Vi mangler bare litt, men vi kan ta opp et lån, det blir ordnet!»
Solfrid så overrasket på Vegars rømmetunge ansikt, men lot være å svare. Plutselig gikk låsen på inngangsdøren, og en liten flokk av fremmede svigermor, hennes datter og en 18årig sønn strømmet inn i gangen med tre kofferter og en bag.
«Velkommen, brud!», ropte Lise, svigermoren, fra døråpningen. «Vi har bestemt oss for å komme med en gang, akkurat som du og Vegar snakket om i går. Hvorfor dra rundt i all den tiden?»
Vegar begynte ivrig å bære koffertene inn i bestemorens rom. «Sol, åpne døren, vi må rydde først. Vi kan flytte gyngestolen ut på balkongen, dekke den med plast, så blir den ikke ødelagt. Resten av møblene kan stå, de holder så lenge. Kasser med gamle garn kan du kaste eller gi bort»
«Hva mener du med at «det holder så lenge»? Hvorfor skal jeg kaste noe? Hvor fikk Lise nøklene til leiligheten?» hvisket Solfrid nesten umerkelig, mens hun begynte å forstå meningen med det tidlige familiebesøket.
«Du ser, du har rommet tomt nå. Når barna er borte, kan den lille Vilde bo der, så han kan komme på skole fra deg, bare fem minutter unna. Vi trenger også plass til den gamle bilen vi skal kjøpe, og til den lille lekestuen vi har planlagt», fortsatte Lise.
«Vi har også en bil i sikte», la Vegar til med et bredt smil. «En venn av meg selger en fin bruktbil, vi kan ta opp et lån, så får vi både bil og bryllupsreise. Hvorfor kaste noe når vi kan bruke alt til vår nye familie?»
«Ok, Sol, finn nøklene til rommet og jeg lager ostekaker til alle», sa Vegar mens han gikk tilbake mot kjøkkenet. Solfrid satte seg på den provisoriske sofaen veggen hadde bygget, og tenkte på at hun nå var uten frokost. Den kommende familien ville snart tømme kjøleskapet, og hun måtte igjen bære handlenes poser om kvelden.
Vegar sa at de skulle bo på hennes lønn, mens han sparte til å utvide boligen. «Skal du virkelig bo i den gamle leiligheten på utkanten av Oslo hele livet?» spurte han forretningsmessig. Solfrid nølte ikke, for bryllupet var planlagt om seks måneder.
Nå dukket nye overraskelser opp: Vegar hadde allerede laget en kopi av leilighetens nøkkel til moren sin. De bestemte at Vilde skulle bo der et lite barn som nå ble en del av planen. Hvorfor skulle hun måtte tåle dette så lenge? Den siste dråpen var den berømte bilen.
Solfrid hadde drømt om havet siden barndommen. Foreldrene hadde vært på Kristiansund en gang, men hun hadde aldri vært med. Nå bestemte hun at bryllupsreisen skulle bli uforglemmelig: en tur til Hellas, med et fint hotell, en dagstur til Sicilia, gamle templer, gresk vin på terrassen og et rom med havutsikt.
Hun brast i tårer, stille og barnslig. I minnet dukket bestemoren opp i sin favorittstol, med milde øyne som så på den gråtende barnebarnet. «Ikke vær redd, lille sangfugl, ekteskapet er ingen pest. Det skal ikke bli din undergang. Søk den som elsker deg, for den som elsker, tar vare på deg. Det er den ekte omsorgen du skal lete etter, så vil du ikke ta feil,» sa hun.
Beslutningen kom raskt. Fra kjøkkenet hørtes glade stemmer fra slektningene som aldri hadde vært slektninger, og også mannen som aldri ble ektefelle. Først ringte hun på jobben og ba om to ukers ferie. Deretter kontaktet hun Mari, sin gamle studiekamerat fra universitetet, og spurte om hun kunne passe leiligheten mens hun var borte, så «familien» ikke skulle lage trøbbel. Mari bodde to hus bort og takket ja med en gang.
«Ikke bekymre deg, jeg skal få dem på plass! Se bare hva de har funnet på!»
Etter å ha ryddet i leiligheten ringte Solfrid et reisebyrå som kunne sette sammen en bryllupsreise på kort varsel. De fant en varm pakke med Hellas, og bagasjen var allerede pakket. Hun hadde drømt så lenge at hun allerede hadde pakket alt før bryllupet.
På femten minutter var hun ute av leiligheten, lukket stille døren og etterlot et kort: «Bryllupet avlyses. Nøklene gir dere til Mari. Kjøp bilen selv. Ikke lenger din Sol.»
På vei til flyplassen fikk hun den evige vibrerende mobilen med uendelige glemte samtaler og panikkmeldinger: «Er du gal?!» Hun slo av den igjen.
«Ja! Jeg er gal!», sang en fjern stemme fra barndommen i hennes hode. «For en ulykke!»
Dypt inne i minnet smilte bestemoren med sine varme øyne og tenkte: «Den som vet hva hun vil, vet også hvordan hun skal beskytte seg selv.»
Solfrid skjønte at ekte kjærlighet ikke handler om å gi etter for press eller låne penger til bensin. Den handler om å lytte til sitt eget hjerte, følge drømmene sine og aldri la andres forventninger bestemme ens liv. Med dette i tankene steg hun inn i flyet, fast bestemt på å finne sin egen vei mot havet og mot et liv der hun selv bestemmer hva kjærligheten skal bety.
