Du kan ikke gå med det der, sa Viktor uten å snu seg. Han stod foran speilet i gangen og rettet på slipset mørkeblått, silke, kjøpt for en sum hun bare hadde oppdaget ved en tilfeldighet, da hun lette etter kvitteringen fra kjøleskapet. Jeg mener det.
Viktor, det er jubileum for firmaet ditt. Ti år. Jeg er kona di.
Nettopp. Nå snudde han seg endelig mot henne, og i blikket hans var det noe som nesten tok pusten fra henne. Ikke ømhet. Gjenkjennelse. Hun hadde sett det blikket før, men hadde aldri satt ord på det. Du er kona mi. Og derfor ber jeg deg bli hjemme.
Hvorfor?
Han sukket. Langsomt, med den egne trege tyngden som betydde: Du stiller dumme spørsmål, og jeg må bruke tiden min på deg.
Marianne. Det kommer forretningspartnere. Viktige folk. Kanskje presse.
Og?
Du… Han måtte lete etter ord. Du er en sånn… tante. Skjønner du? En sånn vanlig norsk tante. I den blå kjolen din, med knappene. Der kommer det damer, som ser helt annerledes ut.
Marianne stod i døren til kjøkkenet. I hendene holdt hun håndkleet hun nettopp hadde tørket hendene på. Det var gammelt, slitt og nesten uten farger. Hun så på mannen sin og prøvde å finne ut når akkurat dette var blitt normalt. Når slike ord sluttet å kreve forklaring.
Skal Åse bli med deg?
Han rørte seg ikke. Og det var det skumleste av alt ikke sinne, ikke forvirring; bare et rolig blikk.
Åse er assistenten min. Hun organiserer arrangementet.
Viktor.
Marianne, ikke begynn.
Jeg bare spurte.
Du bare spurte, ja? Han tok jakken fra knaggen og ristet den ut med den vante elegansen sin. Du antyder noe. Som alltid. Jeg er lei av det.
Marianne la håndkleet fra seg over armlenet på stolen. Langsomt. Hun kjente hendene skalv litt, og ville ikke at han skulle se det.
Greit, sa hun. Greit, Viktor.
Fint. Han så fornøyd på seg selv i speilet igjen. Er barna hjemme?
Ingrid er hos en venninne. Martin er på universitetet, kommer hjem rundt åtte.
Si til ham at han ikke bråker når jeg kommer. Blir sent.
Døren lukket seg. Marianne ble stående i gangen blant duften av parfymen hans, som hun en gang likte, men nå føltes fremmed. Dyr og fremmed.
Hun gikk ut på kjøkkenet. Satte på vannkokeren. Så på at dampen steg, og tenkte på hvordan hun for tjuetre år siden giftet seg med en mann som så helt annerledes på henne. Da likte han måten hun lo på. Han hadde sagt hun lo som en bjelle. Hun hadde rødmet av det.
Vannet kokte. Marianne helte det i koppen, la teposen nedi og ble sittende og se på de mørke stripene som drev ut i vannet.
Tante. Han hadde kalt henne det.
Hun var femtito år. Ikke hundre. Ikke åtti. Femti to og egentlig så var det jo ikke så galt. Ikke gateplans skjønnhet, nei, men langt ifra det han hadde gjort henne til med det ordet. Hun hadde godt hår, mørkeblondt og nesten ikke grått, for hun stelte seg. Hun hadde hender som kunne alt: bake kake, sy gardiner opp, trøste et barn om natta, og hun kunne bilag og regnskap, da han startet opp «Monolitt» og rotet seg bort i tallene hun hjalp ham.
Hvem satt oppe med ham da? Hvem holdt orden på lappene hans om natten?
Tante. Tenk, da.
Hun gråt ikke. Tårene var nær, hun kjente dem som et trykk bak brystet, men de kom ikke. Kanskje fordi det ikke var første gang. Den første samtalen som denne kom for tre år siden, da han for første gang sa: «Du kunne kledd deg litt bedre.» Det såret henne. Så ble hun vant til det. Og så begynte hun å gi ham rett. Nå stod hun på kjøkkenet alene, og mannen var på jubileum uten henne, sammen med Åse, som var tjueåtte og som antakelig ikke hadde verken kaker i ovnen, slitte håndklær eller tjuetre års samliv bak seg.
Ute ble det sakte mørkt. Den milde duften av hegg grodde inn fra bakgården. Marianne drakk teen sin, vasket koppen og gikk bort til skapet.
Lengst inne bak vinterkåpene hang en kjole. Mørkerød, av fløyel. Hun hadde kjøpt den på salg på Steen & Strøm for tre år siden og bare prøvd den én gang hjemme. Viktor så den, rynket på nesen og sa: «Skal du gå med den? Altfor sterk farge for alderen din. Vulgar.» Hun pakket kjolen vekk, tenkte hun skulle gi den bort. Det ble aldri sånn.
Nå hentet hun den frem. Ristet den ut. Fløyelen var myk, varm, levende under fingertuppene. Marianne la kjolen inntil seg og så i speilet.
Nei. Ikke en tante.
Fra gangen hørtes nøkler. Martin. Hun hørte ham sparke av seg skoene, slenge jakken på stolen istedenfor knaggen, og gå til kjøkkenet.
Mamma, er det mat?
Det ligger karbonader i kjøleskapet. Varm dem.
Hvorfor står du med kjolen sånn?
Marianne snudde seg. Martin stod i døra, høy, med farens kinnbein og hennes grå øyne litt slitne. Første året på universitetet hadde tatt på, han gikk med skuldrene litt bøyd, som om han bar på noe tungt.
Prøver den bare, sa hun.
Den er fin. Han gikk til kjøkkenbenken, rotet i kjeler. Hvor skal du, da?
Marianne ble stående, tenkte litt.
Vet ikke ennå. Kanskje ingen steder.
Martin kom tilbake med tallerkenen, satte seg og så alvorlig på henne. Han kunne ha det blikket, voksent, direkte.
Pappa dro på banketten?
Ja.
Alene?
Hun svarte ikke straks. Hang kjolen over stolryggen.
Martin.
Mamma, jeg vet. Han sa det rolig, uten sinne, nøkternt. Ingrid vet også. Vi har visst det lenge.
Da kom tårene. Ikke som strømmer, ikke som hulking. Bare en klump i halsen. Marianne stod og så ut i mørket.
Hvordan visste dere det? spurte hun til slutt.
Så dem sammen om våren, på Kaffebrenneriet nede ved torget. Han så ikke meg. Martin spiste uten å løfte blikket. Jeg trodde først det var jobb. Men det var åpenbart.
Du sa ingenting.
Hva ville du gjort?
Godt spørsmål. Hva ville hun gjort? Latt som hun ikke visste. Slik hun hadde gjort de siste tre årene, da hun så rare tegn og overbeviste seg selv om at det var fantasien. Familielivet, der kvinner over femti begynner å frykte sannheten det er en egen fortelling.
Jeg vet ikke, innrømte hun.
Ikke jeg heller. Han så på henne. Mamma. Du er pen i den kjolen. Virkelig.
Marianne så på gutten sin. Han hun hadde lest for, lært knytte skolisser, sendt på skolen med matpakke i sekken. Nitten år. Voksen. Ser mer enn hun ønsker.
Takk, sa hun.
Etter middag ringte hun Ingrid. Ingrid kom hjem rundt ti, sprang inn med rosa sekk og lukten av ukjent parfyme fra en klem et annet sted.
Mamma, har det skjedd noe? spurte Ingrid og så raskt på henne med den presisjonen femtenåringer har. Sa pappa noe dumt?
Sett deg, sa Marianne. Vi må snakke sammen.
De satt alle tre ved kjøkkenbordet og drakk te. Marianne fortalte. Ikke alt, men nok. Om hva Viktor hadde sagt. Om kjolen. Om Åse, som hun skjønte barna hadde rett om.
Ingrid satt og bet seg i underleppa. Hun hadde alltid gjort det når hun var såret eller ville holde tårene tilbake.
Sa pappa «tante» til deg? spurte hun mykt.
Ja.
Det er… Ingrid ristet på hodet, lette etter ord. Urettferdig.
Det er det, svarte Marianne.
Mamma, skal du gå ut noe sted? Noen gang?
Marianne så på kjolen, som fortsatt hang på stolryggen.
Vet ikke ennå.
Den natten sov hun dårlig. Lå på sin side av den brede dobbeltsengen og tenkte. På årene. Tjuetre år. Ungdommen, barna, huset og mannen hun hadde gitt opp jobben i syatelieret for. Hun hadde bydd på mye. Jobbet på det beste systuen i byen, blitt rost av sin gamle sjef, Berit Hansen, som alltid sa at Marianne hadde talent. Etter at Martin ble født, sa Viktor: «Hvorfor jobbe? Jeg forsørger oss.» Hun trodde ham. Og først trodde hun det var drømmen.
Et godt liv. Hun snudde seg og så opp i det mørke taket.
Hva kan hun nå? Sy. Lage mat. Holde hus. Og være usynlig hjemme. Det siste var hun blitt best på etter hvert.
Nei. Hun måtte ikke tenke slik. Hun kunne sy, og det er ikke lite! Hun hadde hender, hode, erfaring kanskje noen hull, men hun hadde jo fortsatt sydd for seg, barna og naboen Tora, som alltid sa at Mariannes kjoler var bedre enn de på Magasinet.
Tankene gikk i ring. Hun sovnet, våknet, sovnet igjen. Halv tre smalt ytterdøra. Viktor kom hjem. Hun hørte ham på badet, vannet som rant. Etterpå la han seg, sa ingenting, og sovnet med en gang.
Marianne lå lenge med åpne øyne.
Morgenen etter dro han tidlig, knapt en kopp kaffe. Ropte over skuldra:
Blir travelt denne uka, vent meg ikke hjem til middagen.
Dør. Stillhet.
Marianne helte kaffe i koppen, satte seg ved vinduet. Ute dryppet det smått, hegg hadde fått mørkere blader. Hun drakk. Tenkte. Roligere, nesten nøytralt. Kanskje når smerten går langt nok, blir den til noe annet. Noe hardt, klart.
Banketten var denne fredagen. Nå var det tirsdag.
Tre dager.
Hun tok opp mobilen. Skrev til Tove. Tove Berg var tidligere regnskapsfører i Monolitt, nå i en annen bedrift men de hadde beholdt vennskapet, møttes av og til på kafé. Hun var fornuftig, femti år, så tingene uten romantikk.
«Tove, kan vi møtes i dag?»
Svaret kom straks: «Selvfølgelig. Kafé Godt Brød klokken tre?»
«Avtalt.»
De satt med hver sin kopp i den lille kaféen, to kvartaler fra leiligheten hennes. Tove kom i enkel grå jakke, med stram sveis og kloke øyne. Hun hørte, avbrøt ikke, bare hevet øyebrynet ved ordet «tante».
Så det var det han sa, sa Tove.
Rett ut.
Og med Åse, vet du om det har pågått lenge?
Har skjønt det en stund. Martin bekreftet i går.
Tove snurret koppen rundt i hendene.
Hør, jeg må si noe, ikke bli sint.
Si det.
Jeg visste det. Tove så henne rett i øynene. Allerede da jeg jobbet i Monolitt. Så dem sammen flere ganger. Tenkte jeg skulle fortelle, men gjorde det ikke. Tenkte det ikke var min sak. Men jeg tok feil. Beklager.
Marianne nikket etter en stund.
Det gjør ikke noe nå.
Hva skal du gjøre?
Marianne så på henne.
Jeg skal gå på den banketten.
Tove så på henne i noen sekunder. Nikket.
Med barna?
Med barna.
Du vet at det blir… oppstyr?
Jeg vet.
Du vet at han blir sint.
Jeg vet.
Tove tidde.
OK. Hva trenger du?
Marianne smilte, for første gang på to dager.
Noen som kan hjelpe meg å ordne håret. Jeg klarer det ikke selv.
Torsdag kveld satt Ingrid ved morens sminkebord og børstet håret hennes. Tålmodig, varsomt, med den ærbødigheten barn har i viktige stunder. Mariannes hår var tykt, litt over skuldrene, nymalt dagen før for å jevne ut vintertonen.
Er du ikke redd? spurte Ingrid.
Litt.
Pappa blir sint.
Kanskje.
Hva sier du?
Ingenting. Marianne så i speilet. Jeg bare går inn.
Ingrid festet den siste hårnålen, trakk seg litt tilbake og vurderte resultatet.
Fint, sa hun. Du er pen, mamma. Du har alltid vært pen. Du har bare glemt det.
Marianne snudde seg, omfavnet datteren hardt og ekte. Ingrid ble litt forfjamset, men klemte tilbake.
Kjolen lå klar på senga. Fløyelsrød, myk. Marianne tok den på seg sakte. Ingrid hjalp med glidelåsen. Marianne så seg i speilet.
En fremmed kvinne så igjen ut. Nei, ikke fremmed. Bare forlatt. Hun som fantes før hun begynte å si ja hele tiden.
Sminken tok hun selv. Bare litt. Maskara, leppestift. Lys terrakotta, den hun pleide å elske før. Øreringer av onyx en gave fra moren.
Mamma, sa Martin ute fra gangen, taxien er her.
Jeg kommer.
Hun tok den svarte, slitte lille vesken. Gikk rolig ut i gangen.
Martin så på henne.
Oj.
Oj, istemte Ingrid fra bak.
Marianne tok på kåpen. Hun noterte hvordan hendene dirret mindre nå. Rolig. Ett skritt av gangen.
La oss gå, sa hun stille.
Hotellet «Nordlys» var et solid hotell. Ikke byens dyreste, men respektabelt. Viktor valgte det for statusens skyld: stor sal, glasslysekrone, egen catering. Hun hadde vært der før én gang, for åtte år siden, i et bryllup. Husket marmortrappen og den store lysekronen.
Taxien stanset utenfor. Marianne gikk først ut, trakk inn den milde maiduftren av blomstrende lønn.
Mamma, hvisket Ingrid, vi er med deg.
Jeg vet. Hun tok Ingrids hånd. Kom.
I lobbyen ventet allerede flere gjester, jaget opp til trappen med navneskilt på jakkeslaget. Marianne gikk rolig. En ung mann i uniform møtte dem.
God kveld. Skal dere til Monolitts jubileum?
Ja, sa Marianne. Jeg er kona til Viktor Lund, dette er barna våre.
Han nølte, nikket så.
Vær så god, andre etasje, «Nordlys»-salen.
Salen var full. Mennesker med dress, glass i hånden, dyr parfyme og varme forretter, latter fra baren, dempet musikk. Marianne stoppet i døra, kjente flere blikk over seg. Hun var en fremmed her. Hun visste det. Disse menneskene kjente Viktor Lund, visste hvordan han levde nå, kanskje ante de om Åse; men ingen kjente konen.
Ser du pappa? spurte Ingrid.
Ikke ennå, sa Marianne, vi finner ham.
Viktor stod ved siden av et rundt bord med fingermat. Han snakket med to andre menn, hvorav hun gjenkjente Jon-Erik Mjøs: gammel samarbeidspartner, tung, hvithåret. Viktor respekterte eller fryktet ham hun visste aldri helt.
Rett ved Viktor stod Åse.
Marianne så henne for første gang, selv om hun hadde forestilt seg henne ofte. Ung, høy, i trang blå kjole, håret perfekt. Pen. Marianne la merke til det uten bitterhet, som man merker været. Pen, tjueåtte år. Hånden hvilte lett på Viktors arm, fortrolig.
Ser du pappa, sa Ingrid lavt, han står der med den damen.
Marianne gikk fremover. Rolig. Noen vendte seg. Noen gikk til side. Hun så bare mot bordet og mannen der.
Viktor fikk øye på henne tre meter unna. Ansiktet hans forandret seg momentant. Leppene åpnet seg, så strammet de seg. Øynene ble kalde.
Marianne, sa han lavt, hva gjør du her?
Kom på jubileet ditt. Ti år. Viktig anledning.
Jon-Erik så på henne, så på Viktor, så på henne igjen.
Er det Marianne Lund? sa han. I stemmen lå det noe varmt, overrasket. Det er lenge siden. De ser flott ut.
God kveld, Jon-Erik! smilte hun. Du også.
Åse tok ubemerket et lite steg bakover, hvitnet i blikket.
Og så, plutselig, trådte Ingrid et steg fram. Femten år, mørke øyne, rak rygg. Hun så på Åse med den direkte, ubehagelige ærligheten bare barn har.
Pappa, sa Ingrid så alle kunne høre, hvorfor klemte du henne? Hun er ikke mamma.
Noe forandret seg i rommet. Som om noen skruet ned musikken. Mjøs sine to medbragte menn vekslet blikk. En kvinne med perlekjede snudde seg.
Viktor ble blek, selv gjennom brunfargen sin.
Ingrid, begynte han. Det er bare jobb, jeg kan forklare…
Pappa, jeg er ikke liten, sa Ingrid like rolig. Vi vet det, Martin og jeg.
Martin stod stille på siden av henne, sa ikke et ord, men så på faren.
Jon-Erik kremtet. Satt glasset ned.
Viktor, sa han, og i det ene ordet lå alt både irettesettelse og ettertanke. Du har vist at du har familieting å ordne. Vi snakker senere.
Han nikket til Marianne på den gamledagse måten fra en annen tid og gikk til andre gjester. Mennene fulgte etter.
Åse hvisket:
Jeg må sjekke med cateringen.
Og forsvant.
Tilbake var bare Viktor og Marianne, og barna. Han så på henne med et uttrykk hun tidligere tolket som tretthet, men nå så klart var forvirring. Han visste ikke hva han skulle gjøre.
Marianne, sa han hest, skjønner du hva du har gjort?
Jeg kom på din jubileumsfest, svarte hun. Ti år. Det er verdt å feire.
Hun tok et glass fra et brett nærmest. Champagne. Boblene danset opp.
Du kunne ha blitt hjemme, sa han lavere. Som jeg ba deg om.
Kunne jeg, nikket hun. Men det gjorde jeg ikke.
Hun så på ham, og i det øyeblikket falt noe på plass. Ikke sinne, ikke triumf. Bare klarhet. Hun så på denne mannen, han hun hadde laget mat til, vasket skjorter for, oppdratt barn sammen med og trodd på i tjuetre år og tenkte bare: Så mye tid brukt forgjeves.
Jeg skåler for bedriften din, sa hun. Så går vi. Barna er slitne.
Hun snudde seg mot barna.
Vi går, sa hun stille.
Gjennom salen følte Marianne blikk hvile på seg. Nysgjerrige, medlidende, noen dømmende. Hun brydde seg ikke. Nei, kanskje ikke likegyldig, men hun maktet ikke å ta det inn.
Ved døren tok Martin henne i armen.
Du var modig, sa han.
Jeg bare kom, svarte hun.
Nettopp. Det var modig.
Hjemme tok hun forsiktig av seg kjolen, hengte den pent bort. Vasket av seg sminken. La seg. Og for første gang på uker sov hun ordentlig dypt, uten det seige halvvåkenheten som hadde blitt standard. Hun sov til ni.
Alt som fulgte skjedde sakte, men sikkert, som snøsmelting. Ikke med det samme, ikke neste dag, men gjennom de to ukene etter banketten. Marianne fikk høre små drypp fra Tove, og fra Ingrid, som overhørte en SMS på farens mobil sent en kveld.
Jon-Erik trakk seg fra en stor avtale. Ikke brått, ikke kort, men gjennom stillhet og mellomledd. Han ringte etter festen og sa han ville tenke mer. Han var av den gamle sorten, familien betydde noe håndfast for ham, og det han så den kvelden var avgjørende. Ikke fordi Viktor hadde en elskerinne sånt skjer men fordi han tok henne med på det offisielle arrangementet istedenfor kona. Vanære over hjemmet. Jon-Erik tålte ikke slikt.
Så fulgte flere etter. Ryktene gikk. Styret i Monolitt begynte å stille vanskelige spørsmål om ledelse og ombudsprosesser; det ble fortalt at noen kontrakter hadde gått gjennom uten vanlige prosedyrer. Da var det ikke lenger snakk om kjole og Åse, men om tillit og økonomi.
Åse forsvant lydløst fra Monolitt tre uker etter banketten. Sa opp selv, ingen bråk. Viktor virket rystet noen dager.
En kveld satte han seg ved kjøkkenbordet. Marianne serverte ham suppe, gikk inn på stua. Han satt alene lenge. Hun hørte bare sukket hans gjennom veggen.
Senere på kvelden kalte han på henne.
Marianne. Vi må snakke.
Det må vi, sa hun. Men svar først: vil du snakke eller bare bli hørt?
Han forstod ikke forskjellen. Men så gjorde han det. Senket blikket.
Unnskyld, sa han stille.
Marianne satt overfor ham. Hendene lå rolig på fanget, urystet. Hun så på ham og kjente: for sent. Ikke fordi hun var bitter. Fordi tilgivelse krever noe levende mellom to, og det var tørket ut et sted mellom alle disse årene og ordet «tante».
Jeg hører deg, svarte hun.
Det var ingen tilgivelse. Han forstod det.
Samtalen om skilsmisse tok hun opp selv, én måned senere, rolig, med advokat i ryggen. Tove fant en god jurist. Leiligheten ble delt. Barna hos Marianne. Viktor protesterte ikke på det.
Mens prosessen gikk sin gang åpnet Marianne systue. Liten, to rom, i nabolaget. Hun vurderte alternativer bakeri, kanskje men armene husket nål og tråd bedre enn noe annet. Berit Hansen, den gamle lederen fra sentrumsatikeren, var pensjonist men svarte straks på telefonen: «Dette skulle du gjort for ti år siden, Marianne.»
Det var varmt og bittersøtt. For ti år siden kunne hun ikke.
De første månedene var tøffe. Økonomien var trang, få kunder, hun jobbet fra tidlig til sent og kom hjem med verkende rygg og kritt under neglene. Ingrid kom innom etter skolen, gjorde lekser i kroken, spiste skiver og stilte spørsmål om farger. Hun hadde et overraskende blikk for sammensetninger, satt lenge og vurderte stoffprøver.
Martin hadde sitt å jobbe med. Viktor prøvde noen ganger å treffe ham, inviterte. Martin kom hjem alvorlig. En kveld sa han:
Han vil at jeg skal forstå ham.
Og du?
Jeg klarer ikke forstå en som skammer seg for kona si. Han så ut. Mamma, du har aldri vært… du har jo bare vært helt vanlig. Helt normal.
Takk, gutten min.
Jeg mener det.
De ble tause en stund.
Det er litt trøbbel med Karoline, betrodde han. Kjæresten.
Marianne så på ham.
Hun sier at etter dette vet hun ikke om jeg blir en god far. Hun er redd for å gjenta det samme.
Det er ikke deg, Martin.
Det vet jeg. Men hun gjør ikke.
Gi henne tid. Si minst mulig. Tid er det eneste som hjelper her.
Han nikket, usikkert. Historien med Karoline gikk i bølger; Marianne uroet seg, men blandet seg ikke. Barna måtte få komme gjennom på egenhånd. Hun forstod det sent, men forstod.
Systuen vokste sakte, men sikkert. Etter et år fikk hun faste kunder. Etter halvannet år de første brudekjole-bestillingene det vanskeligste og beste. Marianne ansatte en hjelpende hånd, ei ung jente Lene ikke å forveksle med Åse, men en annen, driftig syerske. De jobbet godt sammen, forstod hverandre uten mye snakk, etter hånden over stoffet.
Tove stakk innom av og til, fikk te blant stoffprøvene og mønsterskjemaene. De snakket om det som opptar kvinner over femti helse, barn og hva som teller i livet. En dag sa Tove:
Vet du hva jeg liker med deg? Du er ikke bitter.
Jeg blir sint innimellom, innrømte Marianne.
Kanskje. Men bitterheten tygger ikke på deg. Sinne forsvinner. Bitterhet blir igjen.
Marianne tenkte gjennom det. Nikket.
Ingrid bestemte seg i syttenårsalderen for å bli designer. Ropte det ikke ut, bare en dag la hun en mappe tegninger foran moren. Marianne så gjennom. Der var noe ekte, kanskje ujevnt, men visjonært.
Det er ditt, sa hun.
Er du imot?
Nei. Det vet du best selv.
Ingrid smilte. Sakte, men varmt.
Mamma. Du har forandret deg.
Forandret?
Du pleide å spørre: «Hva sier pappa? Hva mener folk?» Nå gjør du ikke det.
Marianne så på datteren.
Tok lang tid å lære.
Aldri for sent. Ingrid samlet tegningene. Du er på plass.
Det var det beste hun hadde hørt på mange år. Bedre enn ros, bedre enn komplimenter. Bare «du er på plass» fra ett som ser deg uten slør.
Viktor så hun sjelden. Noen ganger kom han for å hente barna eller levere ting de hadde glemt. Så ut på ulike måter: iblant holdt han seg, andre ganger sliten. Hun hørte via felles bekjente at Monolitt hadde fått ny ledelse, Viktor hadde beholdt jobb men på lavere nivå. En nedtur, ja. Men Marianne tenkte ikke mye på det. Hun hadde sitt.
Sommeren på det tredje året etter skilsmissen var god. Varm, lang. Systuen flyttet inn i større lokaler, tre ansatte nå. Om kveldene satt Marianne på den lille balkongen og så sola gå ned, noen ganger med papirarbeid, men noen ganger bare stille, og merket: Det er godt. Ikke eventyrlig, men trygt. Rolig. Sliten, men fornøyd.
Høsten etter kom han.
Gjennom vinduet til systuen så hun Viktor stå ved døra, litt nølende. Han hadde eldet. Ikke bare gått år, men blitt eldre, som menn blir når selvtilliten uteblir. Skuldrene hang slapt. Dressen var god, men gammeldags.
Hun gikk ut til ham selv.
Viktor, sa hun. Kom inn.
De satte seg i det lille møterommet, som hun hadde innredet for kundemøter. Bord, to stoler, en blomstervase med tørka blomster. Hun lagde te, satte en kopp foran ham.
Hvordan har du det? spurte han.
Bra, svarte hun. Travelt. Går bra.
Jeg hører det. Han så på henne. Du er flink.
Hun svarte ikke. Holdt koppen i hendene.
Marianne. Han ventet et øyeblikk. Jeg ville si… jeg har tenkt.
Tenkt, gjentok hun, ikke som spørsmål.
Jeg tok feil. På mange områder. Skjønner det nå.
Viktor.
Vent, la meg si det. Han så opp. Du var en god kone. Du holdt hjemmet. Du oppdro barna. Jeg la aldri merke til det. Eller så det som en selvfølge. At sånn skulle det være. Han ble stille. Jeg tok feil.
Marianne så på ham, denne aldrende, sårbare mannen, i ham var både Viktor hun giftet seg med, og han som sa «tante», og han som ble sittende apatisk etter Åse. Alt på én gang. Hun forstod.
Jeg hører deg, sa hun.
Jeg tenkte… Han stoppet. Nei, det er dumt.
Du kan si det.
Jeg tenkte, kanskje, vi kunne… ikke begynne på nytt, men… treffes. Prates. Jeg er alene, Marianne. Virkelig alene.
Stille.
Marianne satte fra seg koppen. Stirret ut: grå høsthimmel utenfor, blader på fortauet, en sykkel ved lyktestolpen. Så på ham igjen.
Viktor, sa hun, jeg er ikke sint lenger. Det er borte. Jeg sørger ikke over deg, men over årene som gikk slik, og ikke annerledes. Det er alt.
Marianne …
La meg fullføre. Hun sa det mildt, fast. Du er ikke alene. Du har barna. De kommer til deg. Du vet det. De sluttet aldri å være dine. Men jeg kan ikke være det du leter etter. Jeg vet ikke helt hva du leter etter, om det er praten, vanen, trøst for ensomheten. Jeg kan ikke.
Hvorfor?
Hun tenkte seg om. Ikke for å såre, men for å finne rett ord.
Fordi jeg endelig ble meg selv. Hun sa det uten høytid, bare som det var. Det kostet for mye å komme hit. Jeg kan ikke gå bakover.
Han var stille lenge. Studerte koppen med den kalde teen. Nikket, sakte.
Jeg forstår.
Det vet jeg.
Barna…
Barna kommer til deg, avbrøt hun. Det er nå din jobb, ikke min. Gå til dem, snakk med dem. Martin har hatt det tøft, men han er åpen, hvis du møter ham på ordentlig.
Viktor reiste seg. Rettet på jakken, slik han alltid hadde gjort den bevegelsen hun kjente så godt.
Kjolen kler deg, sa han plutselig.
Hun så ned. I dag hadde hun en annen kjole. Mørkeblå, enkel krage. Hun hadde sydd den selv sist vinter.
Takk, sa Marianne.
Han gikk. Hun hørte at døren til systuen åpnet og lukket seg bak ham. Stillhet.
Marianne ble sittende litt til. I møterommet var det kjølig, stille. Tørre blomster. Koppene med te. Skissene hennes på bordet.
Etter en stund reiste hun seg, tok med koppen, skylte den. Gikk tilbake, tok blyanten og bøyde seg over et nytt mønster.
Døren gled opp.
Fru Lund, neste kunde har kommet.
Takk, Lene. Be henne vente litt.
Lene nikket og lukket døren.
