TANTEN
Tanten Ragnhild ble hentet fra bygda. Den eldre kvinnen hadde begynt å streve med gårdsdriften, og dermed tok niesen Ingrid henne med til Oslo.
Mannen hennes, Bjørn, hadde ikke noe imot det. Han var stillferdig, tynn og alltid med briller. Han rettet seg fullstendig etter sin livlige og storsnutete Ingrid.
Ikke fremmed, dette. Tanten min, tross alt. Hun har ingen egne barn. Og jeg har mistet mamma nå. Hun var tretti år yngre enn tante Ragnhild, født i fars andre ekteskap. Og så skjedde det mammaen min gikk så tidlig bort, åh. Stakkars tante! Hun får flytte hit! bestemte Ingrid med ettertrykk.
Barna Eirik og Sigrid kjente ikke den fremmede tanten.
Men egentlig hadde Ingrid selv knapt møtt tante Ragnhild noen få ganger. De hadde bare brevkontakt, aldri snakket over telefonen. Det viste seg at tanten ikke eide noe moderne teknologi overhodet.
Og nå sto hun der, blant dem. Liten, som en alv (13-åringen Eirik var høyere enn henne). Håret luftig og grått, som et løvetannfrø. En rund, flat hatt på hodet. Øynene forbausende unge, knallblå og klare.
I hendene en stoffbunke og en norsk plastnettingpose, slike de laget på 70-tallet. To slitte kofferter.
På armen en lodden rød katt. Han så dovent på familien, hoppet ned og begynte å utforske leiligheten.
Dette er Clementin. Jeg tok ham med. En levende sjel, ikke bli sint, sa tante Ragnhild.
Så la hun til:
Se på dere, mine kjære!
Senere ble det festmåltid. Gamle tanten hadde med seg syltetøy, saltede grønnsaker og hjemmelaget lappskaus. Ingrid ble forundret over at hennes bortskjemte barn storspiste av syltetøy, agurker, og alt annet.
Ingrid! Har dere hytte? Jeg vil så gjerne plante, selv om helsa ikke er som før. Må dyrke alt selv! Uten eget kan jeg ikke! sa tante Ragnhild.
Ingrid svarte at hytte hadde de ikke, hva skulle de med det? Det var jo enklere å kjøpe alt. Og ingen tid hadde de. Hun jobbet to steder, Bjørn også. Barna så de kun glimtvis. Boligen ble kjøpt på lån, lenge igjen å betale.
Vi må ha hytte, Ingrid. Ikke se sånn på meg. Et menneske må ha jord under beina. Vi skal skaffe oss en tomt, sa tante Ragnhild, og gikk til rommet sitt.
Skaffe oss, ja. Vi snur på hver krone. Tanten tror vi er millionærer? mumlet Ingrid mens hun vasket opp.
Neste dag var det helg. Bjørn lå blid i senga og leste avisen. Ingrid ropte til barna at de kunne varme ferdigmaten, og bestemte seg selv for en lur til.
Eirik og åtteåringen Sigrid satt med hver sin mobil.
Katten Clementin satt ved siden av og rystet hodet. Tante Ragnhild kom inn.
Hva gjør dere? spurte hun.
Barna prøvde ivrig å forklare og vise. Tante Ragnhild rystet hodet igjen, og sa så:
I bygda vår finnes det også slike. Ikke akkurat like fancy, men enklere. Jeg skaffet aldri noe slikt. Ingen behov. Jeg skrev brev til mamman deres, det var best for meg. Men ja, det er praktisk. Man kan nå folk hvor som helst. Flotte oppfinnelser. Vel, legg de bort og bli med meg!
Hvorfor? Vi spiller jo! sa Eirik.
Spiller? Sitter bare med mobilene, ingen ringer, undret tanten.
Men vi spiller inni dem! Altså, på mobilen! sa Sigrid.
Tanten begynte å fortelle om lekene i bygda. Så lokket hun barna med seg på kjøkkenet.
Da Ingrid kom inn, ble hun overrasket. På bordet sto en tallerken med pannekaker. Eirik drakk fornøyd te. Og Sigrid stod ved tanten og var med å rulle kjøttkaker.
Se, mamma! Her blir man glad! Kanskje du treffer på en lykkekake? smilte hun.
Bjørn streifet også inn.
Han luktet og smilte fornøyd.
Nå blir det pannekakefest og kjøttkaker hver helg! Hjemmelaget er best! fastslo tante Ragnhild.
Men hvorfor det, egentlig? Vi kan jo kjøpe alt nå! sa Ingrid, som hatet å lage mat.
Hun kjøpte stort sett alt ferdig eller halvfabrikata. Familien protesterte ikke tidligere. Men nå
Nei, mamma. La oss lage det selv! Sånne kjøttkaker har jeg aldri smakt! utbrøt Eirik.
Så tok tante Ragnhild en stor rull strikkebånd,
trådte det rundt stolene og viste Sigrid den gamle strikkeleken fra bygda.
Og dere? Hopper dere ikke sånn? spurte hun.
Neida, om de går ut, sitter de med mobilen! Dagens ungdom! brummet Bjørn.
Det er ikke bra! Man må prate sammen. Mobilen er nyttig, men den skal brukes til det den er laget for, til å ringe, sende det man trenger. Og ikke mer! sa tanten bestemt.
Om kvelden satt hun og strikket, mens Clementin lå som en konge i stolen.
Mamma, kom! ropte Sigrid, og dro med seg Ingrid.
Hun kom ut i gangen, kikket inn på badet. Tante Ragnhild klappet vaskemaskinen vennlig og mumlet:
Gratulerer med dagen, vaskemaskinen! Takk for at du er med oss, håper på mange år sammen!
Tante Ragnhild, hva gjør du? hvisket Ingrid, tenkte kanskje tanten var blitt sprø.
Hva da? Det er jo 8. mars. Vaskemaskinen det er en jente. Må gratuleres! lo tanten.
Men den er jo ikke levende, tante. Så tullete! sa Ingrid.
Du, all teknologi forstår oss. Ikke si så. En gang i bygda holdt traktoren til Vebjørn på å sette seg fast. Han pratet vennlig med den, og de kom ut av knipa! Og du sier “ikke levende”? Kåre også, han gir alltid bilen et råd før han kjører og kaller den “Petronelle”. Dere forstår ikke hvilken lykke dere har! Før vasket vi alt for hånd, dro til elva og skylte klær. Nå finnes alt mulig og dere er like vonde. Mobil er bra, om man bruker dem rett. Vet alltid hvor barn befinner seg. Vaskemaskinen ordner alt. Mikrobølgeovnen varmer maten, ja tanten så rundt seg som et barn og gledet seg.
Hun begynte å hente barna fra skolen.
Eirik fikk problemer i klassen. Han fortalte ikke til mor eller far. Han gråt i kroken, til tante Ragnhild kom bestemt inn og fikk ut alt av ham. Neste dag dro han ikke til de første timene på skolen. Huset var stille, til og med tanten borte.
Hun har sikkert gått en tur, tenkte Eirik.
Han dro til skolen, stoppet ved klassen. Kjente en kjent stemme! Kikket inn. Lærerinnen satt på stolen, alt var stille. Ved tavla sto tante Ragnhild og fortalte ivrig.
Å, hvorfor kom hun hit! Nå blir alle å le! Eirik lente seg mot døren.
Men ingen lo. Timen sluttet. Klassen flokket seg rundt tante Ragnhild. Han snek seg inn.
Petter, klassens bølle, kom mot ham.
Hei, hvorfor kom du sent? Du har verdens kuleste bestemor! Hun fortalte så mye spennende. Jeg har ingen bestemor, jeg savner det. I morgen skal hun være med oss i parken. Hun kan alt om planter og dyr! Så morsomt! Lærerinnen ga henne taletid, smilte Petter.
Ja Hun er fin! lo Eirik og løp for å klemme tanten.
Ingrid brast i gråt om kvelden. Sliten. Tanten kom bort.
Ikke gråt, vennen min. Hvorfor slik? Alt er jo på plass! Hvorfor gråter du?
Jeg er lei! Jobber mye, ser ikke livet. Bjørn er så puslete. Andre har menn, slike sterke. Jeg har blitt som en gammeldags husmor. Nå er det ikke stas å være som meg, gråt Ingrid på tantes skulder.
Tanten lot henne gråte seg ut. Serverte te.
Så begynte hun å prate. Om hvordan hun mistet tre barn, små, en etter en. Mannen døde ung, frisk og vakker. Sykdommen kom, hun mistet vekt, kjempet, men overlevde. Smertene var voldsomme og hun spiste nesten ingenting.
Hvilken mote på folk er det? Gud lager oss slik noen tynne som strå, andre med former. Sånn er smaken, Ingrid. Før var det de frodige damene folk beundret! Du er vakker håret krøller seg, blå øyne fra vår slekt, flott figur. Vær glad for det du har. Mange har ingenting. Hvor mange er ensomme! Bjørn er god, han elsker familien. Og barna dine det er en gave! Resten ordner seg, jeg har glemt én ting, nå er det på tide å sove, sa tante Ragnhild, og gikk.
Tristheten forsvant. Ingrid tenkte: tanten har rett. Alt er på plass. Gråten var unødvendig.
Den dagen ventet Ingrid mannen hjem (hun hadde endelig fått ferie). Han kom ikke.
Barn! Har pappa ringt? Hvor er dere? spurte hun.
Eirik stod på kjøkkenet og rørt i en bolle. Han var blitt interessert i matlaging, kunne nå kaste pannekaker opp i luften. Sigrid bygget hus av stoler, hang pledd over og plasserte lekene.
Mobilene lå på hylla, urørte, kun til å svare på samtaler.
Ingrid ringte mannen igjen og igjen. “Abonnenten er midlertidig utilgjengelig.”
Hun frøs. Tante Ragnhild! Hvor er hun? Ikke noe knitring fra tøflene, ikke den rolige stemmen.
Hun løp til rommet. På sengen strakte Clementin seg.
Eirik! Sigrid! Hvor er tante Ragnhild! ropte Ingrid.
Barna kom løpende.
Vi gikk hjem fra skolen med henne, så ble hun borte, visket Sigrid.
Når, Sigrid, når? Ingrid ropte. Datteren nikket og gråt.
Å Gud! Vi har jo kjøpt mobil til henne. Men hun tok den ikke med. Hun er gammel! Ingrid sank ned.
Eirik begynte å kle på seg.
Hvor skal du? løp moren etter.
Lete! Mamma, vi klarer oss ikke uten henne! og Eirik sprang ned trappene.
Sigrid tok på joggeskoene og fulgte.
Ingrid, i farta, kledde på seg og løp etter barna.
De sto ved inngangen, glade.
Hvorfor står dere her? spurte Ingrid.
De pekte til venstre.
Der kom tante Ragnhild, i hatt med valmuer, sammen med Bjørn.
Tante! Du skremte oss! Ikke bli borte flere timer! Og du, hvor var du? Ingrid omfavnet mannen.
Vi gikk for å ordne Hva var det den lekkasjen! sa tanten.
Hva? Men Hvordan? var alt Ingrid klarte si.
Vi ville overraske deg. Tante Ragnhild en utrolig ressurs. Hun reddet oss! lo Bjørn.
Tante Hvor kommer pengene fra? Det var ikke nødvendig, begynte Ingrid.
Hva mener du? For det første, jeg har spart. Pensjonen min er god. Jeg hadde gården, brukte nesten ingenting. Egg, melk, alt hjemme. Bakte brød selv. Nå har jeg solgt huset. Hva skal jeg med pengene? Ingen lommer i graven. Jeg ville uansett gi dem til dere. Bedre å gi med det samme, det trengs, sa tanten åpent.
Ingrid var stille de kunne slippe andre jobben. Mer tid til familien. Så fantastisk!
I morgen drar vi ut av byen. Skal se på hytta! Bjørn og jeg har funnet en flott liten gård! sa tante Ragnhild.
Vårt eget sted! Hurra! Hytte! Du lovte å vise oss ildfluer og hvordan flett kurver! Og grave hemmeligheter av glass og blomster! barna klemte tanten.
Sammen, tett sammen, gikk de hjemover.
Ingrid ble stående et øyeblikk ved blokken.
Hun så opp mot skyene og hvisket:
Takk. Takk for tante Ragnhild.
