Tante på overraskelsesbesøk, kona gråter Robert ble vekket av ringeklokken. På den andre siden av sengen våknet kona hans. Han strøk henne rolig over skulderen: – Kjære, legg deg ned igjen, jeg går og åpner. Han gikk til døren og mumlet stille. – “Hvem er det, så sent på kvelden?” Da han åpnet døren, sto tanten hans på dørstokken med en stor bag i hendene. Onkelen hennes, mannen hennes, trippet nervøst bak tante. – Min kjære nevø! – utbrøt tanten. – Er du ikke glad for å se meg? Kom og gi tanten din en klem! – kvinnen grep Robert i armen som om hun ville klemme livet ut av ham. “Farvel til den gode roen,” tenkte Robert nostalgisk, mens han bar tantens bagasje inn i gangen. Resten av natten var kaotisk. Tanten nektet å sove på sofaen fordi den var så ukomfortabel. Så nevnte hun for nevøen at kanskje han kunne legge henne. Roberts kone var overrasket hele tiden. Det hadde ikke gått en time siden tanten hennes kom, og allerede hadde hun rotet til hele leiligheten. Til slutt gikk alle for å legge seg. Tanten og hennes mann tok sengen, mens Robert og kona måtte ta sofaen. – “Hvor lenge tror du de blir her?” hvisket Roberts kone idet hun stilte frokosten foran ham. – “Jeg vet ikke. Jeg skal spørre etter jobb,” svarte han. Kona hans lyttet nervøst til snorkingen fra soverommet, så sa hun: – “Robert, jeg er redd for dem, kan du ikke komme hjem tidligere i dag?” – “Jeg skal prøve,” svarte han, og forlot leiligheten. Da Robert kom hjem fra jobb, ventet et lekkert dekket bord på ham. – “Kom inn, nevø, vi skal feire et familiegjenforening,” ropte tanten hans fra kjøkkenet. Hans kone hvisket stille: – “Jeg er så glad for at du har kommet!” Alle satte seg til bords: – Tante, har du vært her lenge? – spurte Robert henne. – “Vil du allerede bli kvitt oss? Hør her, vi er ikke velkomne,” mumlet tanten til onkelen. – “Tante, hva snakker du om? Dere kan bli her så lenge dere vil!” svarte Robert forvirret. – “Vi blir hos deg, Robert, for alltid. Vi har allerede solgt leiligheten vår. Dere er den eneste familien vi har igjen. Du kommer vel ikke til å kaste tante på gaten, eller? Så lenge vi har igjen, kan du holde ut litt?,” sukket tanten og tørket dramatisk en tåre. Roberts underkjeve falt overrasket ned, og kona hans begynte å gråte og gikk ut av rommet. En pinlig stillhet senket seg. Onkelen fullførte rolig salaten på tallerkenen sin. – “Og hvorfor er du stille?” ropte tanten til mannen sin. “Du kan bare spise. Løft blikket fra tallerkenen og si noe, da.” – “Jeg er helt enig med deg, kjære,” svarte onkelen. – “Du er en tøffel!” ropte tanten sint til mannen sin. “Det er alltid jeg som bestemmer i vår familie, og han godtar alt jeg sier. Hva slags mann er han?,” hun snudde seg mot Robert, “Er du fornøyd, nevø?” – “Dere kan bli her så lenge dere vil,” sa Robert, akkurat da han hørte kona gråte ute i gangen. Robert grep fatet uten entusiasme. Onklene spiste med så stor appetitt at det buldret i ørene hans. Når tanten hadde spist opp alt, lente hun seg bakover: – “Jeg er stappmett. Robert, jeg bare tullet. Vi er her for en kontroll på sykehuset, tror bare for tre dager. Og du, nevøen min, du klarte deg utmerket. Man så at du var redd, men du viste det ikke. Du husket familien din. Når jeg går bort, får du leiligheten min, for vi har ingen egne barn. Du er min eneste arving.” Robert hadde aldri følt seg så lettet, så han svarte glad: – “Tante bør leve i hundre år!” I de dagene onkelen og tanten var på besøk, var Roberts kone som en gråtende jente – hun gråt stadig fordi hun aldri klarte å gjøre tanten fornøyd: suppen var ikke god nok, kotelettene for harde, hun vasket feil klær og vasket ikke gulvet som hun skulle. Når de tok farvel, hvisket tanten til Robert: – “Hvordan kunne du gifte deg med en som bare gråter? Er hun gravid, kanskje? Hun gråter jo hele tiden.” Da døren lukket seg bak familien, begynte Roberts kone å danse av glede: – “Kanskje de aldri kommer tilbake,” sa hun håpefullt. – “Det kan jeg ikke love. Jeg tror tante trivdes her!” – “Jeg holder ikke ut lenger!” sukket hun. Dørklokken ringte insisterende. – “Ikke nå igjen?” spratt Robert opp. “Åh, det var bare vekkerklokken!” smilte han, for det ventet ham en nydelig dag i vente.

Tante på besøk, kona gråter

Tord ble vekket av at dørklokken sang med rare toner, uvirkelig høyt gjennom natten. På den andre siden av sengen vred Ingrid seg i dynen. Tord la varsomt hånden på skulderen hennes:
Sov videre, kjære, jeg tar det. Han listet seg ut i den blågrå gangen mens han mumlet for seg selv, Hvem kan det være, midt på natta?

Da han åpnet døren, sto tanten hans, Ragnhild, i døråpningen med en diger bag i hånden. Bak henne trippet onkel Oddvar utålmodig fra fot til fot, som om gulvet var is.

Min kjære nevø! utbrøt tante Ragnhild. Er du ikke glad for å se meg? Kom hit, la tante klemme deg hun grep Tords arm med en slik styrke at han trodde han ville ånde ut blant blomstermønstret nattkjole og lavendelparfyme.

«Farvel, roen min,» tenkte Tord vemodig, mens han slepte bagen hennes over det snurrende, eviglange teppet i gangen.

Natten ble et virrvarr av lyder og skygger. Tante nektet å sove på sofaen fordi hun mente den føltes som å hvile på en stabel med knekkebrød. Deretter spurte hun nevøen om ikke han kunne synge henne i søvn, for det hadde hun hørt skulle hjelpe voksne damers nerver i Oslo.

Ingrid satt taus og blek ved vinduet, som om hun frøs. Ikke én time var gått siden tanten satte foten inn, før leiligheten var snudd opp ned putene på gulvet, skapene åpne, vinglass i vasken. Til slutt, etter mye styr, la de seg. Tante Ragnhild og onkel Oddvar fikk sengen, mens Tord og Ingrid krøp sammen på sofaen i stuen.

Hvor lenge tror du de blir? hvisket Ingrid mens hun satte brunost og kneip på bordet til frokost.
Jeg vet ikke. Jeg får spørre etter jobb.

Ingrid satt stille og lyttet til snorkelydene fra soverommet, som om selve veggene pustet, før hun sa lavt:
Tord, jeg er redd for dem, kan du ikke komme hjem tidlig i dag?
Jeg skal prøve, svarte han, og gikk ut i den tåkete bygaten.

Da Tord kom hjem fra jobben, ventet en overlesset borddekking ham, boller med jordbærsyltetøy, kaffe og glitrende glass. Kom inn, nevø, vi må feire familiegjenforeningen, ropte tante fra kjøkkenet.

Ingrid hvisket stille: Jeg er så glad du er hjemme.

Alle satte seg som i et rart spill rundt bordet.
Tante Ragnhild, skal dere være her lenge? spurte Tord forsiktig.
Vil du kaste oss ut, nå? Hører du, Oddvar, vi er visst ikke velkommen mumlet tante surt til onkelen.

Nei, nei! Dere kan bli så lenge dere vil, utbrøt Tord forvirret.
Vi blir her, Tord, kanskje for alltid. Vi har allerede solgt leiligheten på Grorud. Dere er vår eneste familie nå. Du kaster vel ikke tante ut på gata? Hvor lenge vi lever, må du bare tåle oss litt til, ikke sant? Tante fuktet øyekroken teatralsk med et lommetørkle.

Tord kjente underkjeven gli nedover som i en feberdrøm, mens Ingrid forlot rommet med tårer i øynene. Stillheten la seg tungt, bare avbrutt av onkelens rolige tygging.

Hvorfor er du så stille? utbrøt tante til onkel Oddvar. Det eneste du gjør er å spise. Kan du ikke si noe for en gangs skyld?
Jeg er helt enig med deg, kjære, svarte han monotont.

Du er en tufs! utroper tante oppgitt. Jeg bestemmer alt i denne familien. Han bare nikker. Hva slags mann er det? Hun snur seg plutselig mot Tord. Er du glad, nevøen min?
Dere kan bli her så lenge dere vil, sa Tord matt, idet han hørte Ingrid hulke bak døra.

Tord skjøv maten på tallerkenen, den smakte søvn og mørketid. Onkelen og tanten gaflet i seg med så mye iver at det knepp i veggene.

Da alt var spist rant tante bakover i stolen, sukkende:
Nå er jeg mett. Jeg bare tullet, Tord min. Vi skal bare være her tre dager, det er Riks­hospitalet som vil ha oss på kontroll. Du takler det fint! Jeg ser jo du er redd, men du viser det ikke. Du bryr deg tross alt om familien din. Når jeg blir borte, får du arve leiligheten vår i Hemsedal, for vi har aldri fått egne barn. Du er den siste.

Tord pustet ut så taket nesten løftet seg, og svarte med latter i stemmen:
Må du leve i hundre år, tante. Disse dagene med tantebesøk gjorde Ingrid til en gråtende liten jente som aldri klarte å glede tanten: suppen var smakløs, kotelettene for seige, klær ble tullet feil i vask, og gulvene var feilvasket hver gang.

Da de dro, hvisket tante til Tord:
Hvordan kunne du gifte deg med en sånn sippeguri? Er hun med barn, kanskje? Gråter jo hele tiden.

Da døren slo igjen etter familien, danset Ingrid rundt på gulvet i stua og ropte ut:
Kanskje de aldri kommer tilbake!
Jeg vet ikke, jeg tror tante storkoste seg! svarte Tord.
Jeg orker virkelig ikke mer! klaget Ingrid.

Dørklokken skalv plutselig igjen.

Nå igjen? Tord spratt opp men, åh, det er bare vekkerklokken! Han lo lett, for han visste at en helt spesiell dag ventet ham.