Ingrid er 37 år gammel og har aldri vært gift. Jobbet som regnskapsfører har hun også gjort, men meningen med livet har hun fremdeles ikke funnet, og noen kall har hun heller ikke oppdaget.
Hun var så trøtt. Våknet, tvang seg opp av senga og slepte seg til jobb. Det var hennes tur igjen. Hun hadde begynt å jobbe som servitrise. Nå måtte hun servere gjestene ute på uterestauranten, og var det hennes vakt, begynte hun klokka seks om morgenen. Folk satt jo allerede klare ved syvtiden.
Siden hun bodde litt utenfor Oslo, måtte hun stå opp enda tidligere for å rekke busseneller rettere sagt, de fire kollektivbytteneuten å komme for sent. Noen ganger kjørte bussen forbi uten å stoppe, eller satt fast i kø på Ring 3.
Så gjorde Ingrid som vanlig: tørket bordene for støv før dagens første kaffetørste Oslo-borgere skulle komme. Bordene fikk jo alltid et ekstra lag støv i løpet av natta. Gjestene fortjente rene stoler og rene bord! Selvsagt nynnet hun svakt med på en gammel Jahn Teigen-slager mens hun jobbet.
“Mammaen min synger faktisk også ganske fint!” plutselig hørte hun en lys barnestemme.
Ingrid hoppet nesten i været. Det var tidlig, og hun hadde ikke ventet noen kunder før etter sju. Der stod ei jente, ikke mer enn fem, kanskje seks år gammel helt alene. Jenta så seg rundt.
“Hva gjør du her? Helt alene? Så tidlig om morgenen?” spurte Ingrid.
“Jeg tok meg en morgentur. Skulle hente mat til meg og lillebroren min. Tante, har du en brødskive?” spurte jenta litt forsiktig. Det var tydelig at hun var sulten.
“Selvsagt har jeg det. Sett deg ned, så skal jeg finne noe på kjøkkenet. Men hvor er lillebroren din da?”
“Han er hjemme. Rett rundt hjørnet. Hos bestemor.”
Ingrid lot være å spørre hvorfor jenta var alene, eller hvor moren og faren var. Det ville vel sikkert jenta forklare snart uansett.
“Mamma og pappa er døde. Bestemor er veldig, veldig gammel, hun glemmer til og med oss barnebarna noen ganger,” sa jenta ganske alvorlig.
Ingrid mistet nesten pusten. Hva svarer man til sånt?
“Jeg vil ikke plage noen, jeg ville bare ha litt brød så jeg kan gi til broren min og bestemor,” fortsatte jenta. “Vent litt her. Ikke gå, jeg blir med deg bort,” sa Ingrid.
Hun fikk kollegaen til å ta over noen minutter, og fulgte jenta hjem.
Jenta hadde egen nøkkel. Inne, på et nokså slitent kjøkken, krabbet en lillebror rundt på gulvet og lekte med en vaskefille. Han smilte til dem. På senga lå en svært gammel dame, helt urørlig. Hun reagerte ikke da de kom inn.
“Hva i alle dager…?” mumlet Ingrid.
Hun ringte AMK. Ambulansen kom og hentet bestemoren, og Ingrid skjønte fort at det ikke var sikkert hun ville komme hjem igjen. Så tok hun med seg jenta og lillebroren hjem til seg selv.
Hjemme ventet sønnen hennes, Eirik, på 13 år, som ble rimelig satt ut, men da Ingrid forklarte hva som hadde skjedd, nikket han alvorlig. Og støttet hennesom alltid. De pleide aldri å krangle i den familien der, og Ingrid stolte alltid på sønnen sin. Han var fornuftig og hjelpsom, og tilbød seg straks å passe barna når hun måtte på jobb.
Ti dager senere døde bestemoren. Barna skulle bli sendt til barnehjem. Men Ingrid klarte ikke tanken på det. De var jo allerede en del av familien, så snille og høflige begge to. Hun visste hvordan det føltes å være alene blant fremmede og ville ikke gi dem den starten.
Hun bestemte seg for å bli fosterhjem for søskenparet. Servitrisejobben måtte vike, og takket være en venn som hadde mast i flere år, tok hun tilbake regnskapsyrket. Vennen hjalp henne til og med med papirarbeidet, og et par uker senere hadde hun papirene i orden.
“Så det var derfor du ville bli servitrise, du hadde en storslått plan!” spøkte venninna hennes en dag.
“Ja, absolutt. Femårsplan: adoptere to barn på impuls og gjøre karrierebytte,” humret Ingrid.
Hvem skulle trodd at livet hennes skulle snu så brått? Plutselig var hun trebarnsmor og regnskapsfører på fulltid, og måtte stille opp med mer styrke enn hun ante hun hadde. Men noen ganger kaster livet en utfordring i fanget på deg, og Ingrid hadde bestemt seg for å ta imot.
