Dagbok 14. juni
Jeg, Ingrid, er 37 år gammel og har aldri vært gift. Jeg har jobbet som regnskapsfører, men har fortsatt ikke klart å finne meningen med livet. Jeg føler ikke at jeg har funnet min egentlige vei.
I morges var jeg utrolig trøtt. Øyelokkene kjentes tunge da jeg stod opp og presset meg selv ut døren for å gå på jobb. Det var min vakt igjen. Nå arbeider jeg som servitør på en sommerrestaurant. Når det er min tur, må jeg møte opp allerede klokken seks folk begynner å komme allerede fra sju.
Siden jeg bor i utkanten av Oslo, må jeg reise enda tidligere bussen min går like etter fem for å være på den sikre siden. Rutetidene kan være elendige, bussen kommer ofte forsinket, eller står fast i rushtrafikken.
Som alltid begynte jeg min morgen med å tørke av bordene ute på terrassen før åpning. Støvet legger seg nemlig raskt, og gjestene våre burde få sette seg ved rene bord med gode stoler. Jeg nynnet lavt på en kjent norsk folketone.
«Mammaen min synger mye bedre!» kom det plutselig fra et barns stemme.
Jeg snudde meg overrasket, det føltes nesten uvirkelig å høre noen snakke så tidlig om morgenen. Foran meg sto en jente på femseks år. Helt alene. Hun så seg stille rundt.
«Hva gjør du her? Er du alene? Så tidlig?» spurte jeg forsiktig.
«Jeg er ute og går en tur. Og så skal jeg hente mat til meg og lillebroren min,» svarte jenta og så ned. «Tante, har du kanskje et stykke brød?» Hun virket sulten. Jeg nikket.
«Selvsagt har jeg det. Sett deg ned, så skal jeg finne noe på kjøkkenet. Hvor er broren din?»
«Han er hjemme rett rundt hjørnet. Hos mormor.»
Jeg spurte ikke hvorfor hun var alene eller hvor foreldrene var. Hun så ut til å ville forklare mer.
«Mamma og pappa er borte, og mormor er veldig gammel, glemmer alt mulig. Noen ganger husker hun ikke engang oss, barnebarna.»
Jeg mistet nesten pusten. Ordene hang i luften, sårbare og sanne.
«Jeg vil ikke forstyrre deg, jeg ber bare om litt brød. Da kan jeg ta det med hjem til broren min og mormor.» Hun reiste seg for å gå.
«Vent, jeg går med deg. Vær så snill, bli her. Gå ingen steder!» sa jeg, og gikk inn for å si fra til en kollega at jeg var nødt til å gå ut en stund.
Jenta hadde egen nøkkel. Inne møtte meg et syn som satt seg fast i minnet mitt. En guttunge på rundt halvannet år lekte på gulvet, smilte blidt da vi kom inn. På senga lå en gammel dame, mumlet uforståelig og var nesten helt borte fra virkeligheten.
«Hva i all verden er dette?» hvisket jeg for meg selv og grep mobilen.
Jeg ringte etter ambulanse. De kom ganske raskt og tok bestemor med seg; det var tydelig at hun ikke hadde lenge igjen. Jeg pakket sammen barna og tok dem med hjem til meg. Hjemme ventet sønnen min, Even på tretten, og han så ut som et spørsmålstegn. Men da jeg forklarte ham alt, ble han rolig han forstod, og ville hjelpe.
Vi har sjelden kranglet, Even og jeg. Vi har alltid vært åpne med hverandre. Han har alltid hjulpet meg, vært klok og lyttende. Han sa ja til å passe barna så jeg kunne jobbe.
Ti dager senere fikk vi beskjed om at bestemor hadde sovnet stille inn. Nå visste vi begge at neste steg for barna ville være barnehjem. Men hjertet mitt klarte ikke tanken på å sende dem fra oss de hadde allerede blitt en del av vårt lille hjem, de var rolige, takknemlige, og det tok ikke lang tid før også Even begynte å kalle dem søsken.
Derfor valgte jeg å søke om å bli fosterhjem og verge. Jeg måtte si opp jobben som servitør og ta imot et tilbud fra en venn om å jobbe fast på regnskapskontoret hans. Han hjalp meg med papirene. Etter noen ukers venting var det jammen i orden barna fikk komme for å bo hos oss, helt lovlig.
«Jasså, var det derfor du ville jobbe som servitør, Ingrid!» spøkte en venninne da jeg fortalte det. «Du, det var sannelig en langsiktig plan!»
Aldri i livet hadde jeg trodd at alt skulle endre seg slik. At jeg plutselig skulle bli trebarnsmor og balansere flere yrker på én gang. Jeg er ikke alltid så tøff, men denne gangen valgte jeg å ta utfordringen fordi livet krever at vi stiller opp for hverandre.
Personlig lærte jeg at meningen med livet noen ganger ikke er noe man finner noen ganger er det noe man blir vist, om man tør følge hjertet og ta ansvar.
