Grenser for tålmodighet
Du ser så sur ut nå! Har du kranglet med Ingrid igjen, eller? fleipet Stian og så spørrende på kameraten, som satt med et sammenbitt uttrykk. Ikke ta det så tungt, du vet, kvinner er sånn; én dag furter de, neste dag elsker de deg og klarer seg ikke uten deg!
Vi har gjort det slutt, mumlet Geir uten å møte blikket hans. Og kan vi la det ligge der?
Stian ble stående med åpen munn. Øynene hans videt seg ut, og han ble stum i flere sekunder. Gjort det slutt? Med Ingrid? Nei, det kunne da ikke stemme! For Stian hadde jo sett hvordan Geir behandlet henne. Det var ikke snakk om et kortvarig eventyr han hadde virkelig satt henne høyt.
Stian hadde lagt merke til hvordan kameraten forvandlet seg i ukene før. Han hadde ristet litt på hodet over å se Geir i full fart til byen med en overdådig bukett røde roser etter jobb, hvor stolt han viste frem smykkegaver han hadde kjøpt til Ingrid, eller fortalte om den nye restauranten med utsikt hvor han tok henne med. Hver fredag middag ute, hver lørdag teater eller galleri. Før hatet Geir slike ting! Han foretrakk fiske og eliteseriekamper på TV fremfor klassisk kunst og skuespill. Men for Ingrid forlot han gamle vaner og formet livet rundt noen helt andre prioriteringer.
Jeg skjønner ikke dette, sa Stian til slutt, fortsatt målløs. Hva kunne vært så alvorlig at dette drømmeparret plutselig var over? Har du virkelig brukt så mye på henne? Du distanserte deg fra alle vennene! Bygde til og med på huset! Og nå?
Stian prøvde å dempe tonen, men sympatien landet nesten som en anklage. Han syntes synd på Geir som hadde forandret seg slik for kjærligheten, men nå så ut som om han var knust.
Nå er det slutt, sa Geir kort, stirret på skjermen foran seg og lot som han var opptatt med noe viktig. I virkeligheten bare trykket han tilfeldig på tastene. Han ville ikke snakke mer om det men han ville heller ikke såre kameraten.
Inni ham raste en storm. Geir visste at Stian bare brydde seg, men nå ønsket han mest av alt å bli etterlatt i fred. Ikke engang på kafeen kunne han få være i fred! Hvor vanskelig var det å forstå at han ikke orket å snakke om det?
For Geir klarte ikke å forsone seg med bruddet. Han hadde elsket Ingrid ærlig, uten å tenke på penger eller hva det kostet på andre måter. Derfor gjorde det så mye vondere
~~~~~~~~~~~~~~
De hadde møtt hverandre ved en ren tilfeldighet. Den kvelden hadde Ingrid vært innom Coop på Majorstuen etter jobb for å handle for hele uken. Hun ruslet bedagelig mellom hyllene, la grønnsaker, kornvarer, melk og småtterier i kurven. Men på vei til kassen var kurven blitt til tre tunge bærenett. Hun sukket tungt da hun innså at hun skulle bære dette hele veien hjem et par holdeplasser med trikken, men med så tung last virket det som en liten ekspedisjon.
Hun tok opp mobilen for å bestille taxi, men appen bare blinket: Ingen ledige biler. Hun prøvde igjen, men til ingen nytte.
Ingrid satte nettene på gulvet, tørket vekk en usynlig svettedråpe fra pannen og kikket rundt. Mellom kundene som hastet forbi, fikk hun plutselig øye på en mann som så vennlig og nærmest medlidenhet mot henne. Han sto ikke langt unna, med en flaske Farris og en pakke Evergood i hånden.
Skal jeg kjøre deg hjem? spurte han uventet og tok et steg mot henne.
Hun rygget nesten og smilte forsiktig: Det er vel litt snodig?
Så kjente hun hvor sliten hun var i armene. Greit, da. Men kaffe får du ikke, og te heller.
Hun fniste, litt verken-eller, uten å vite hvorfor. Kanskje for å lette på stemningen.
Han lo lavt, varm latter som smittet: Avtale. Lover å ikke invitere meg selv inn.
Han løftet bagasjen hennes som om den veide ingenting, og de gikk sammen ut. Bilen sto i nærheten en splitter ny grå Volvo. Samtalen gikk lett i baksetet. Han, Geir som han het, var overraskende utadvendt og rappkjeftet, blant morsomme historier og glimt i øyet. Til å begynne med satt Ingrid bare og nikket, men snart lo hun hjertelig.
Turen hjem tok knapt ti minutter. Likevel føltes det som om hun hadde kjent ham mye lenger. Noe med den uanstrengte åpenheten hans gjorde henne rolig. Da de kom til blokka hennes, oppdaget hun at hun ikke hadde lyst til at samtalen skulle ta slutt.
Takk for hjelpen, sa hun idet hun åpnet bildøren. Det var hyggelig å snakke.
I like måte, svarte Geir, blikket hans varmt.
Pausen trakk ut. Ingrid nølte, så rev hun en lapp fra notatblokken og rakte ham: Her er nummeret mitt. Om du har lyst til å ringe en dag, altså.
Jeg kommer til å ringe, svarte han og lot lappen forsvinne ned i skjortelommen.
Og han ringte allerede neste dag. Han inviterte henne til en restaurant nede ved havnen med levende musikk. Ingrid takket ja uten helt å forstå hvorfor hun var så sikker på svaret.
Alt gikk fantastisk. Forholdet utviklet seg sakte, trygt, med varme og tillit. De hadde vært sammen noen måneder, og hver eneste dag kom det nye små gleder: kveldsturer, samtaler til langt på natt, små overraskelser. Geir hadde begynt å tenke på neste steg. Kanskje Ingrid vil flytte inn? Jeg har jo god plass… Og selv ville det vært deilig å komme hjem til noen man er glad i.
En kveld var de tilbake hvor de hadde hatt sin første date. Ved vindusbordet under den myke lampa ble hun plutselig stille og satt og fiklet med skjeen og desserten.
Jeg har ikke sagt deg alt, begynte hun lavt. Jeg trodde ikke helt på oss i starten. Men…
Geir ble med ett anspent. Har hun en annen? rakk han å tenke, mens magen knyttet seg.
Jeg… Jeg har en sønn. Espen. Han er sju år. Jeg elsker ham, og jeg kommer aldri til å overlate ham til noen.
Geir pustet så tungt ut at han nesten lo. Det var ikke det han hadde fryktet. Smilet kom tilbake.
Gudskjelov, sa han, hånden varm over hennes. Jeg trodde du var gift. En sønn? Det er da topp! Jeg har alltid ønsket meg barn. Hvorfor ikke flytte inn begge to? Det er god plass i leiligheten!
Han mente det genuint. Tanken på ekte familie fylte ham med glede. Han så for seg kvelder hjemme, og Espen som kalte ham pappa.
Men Ingrid fikk ikke helt samme gløden i ansiktet. Hun flyttet tallerkenen bort og så opp, øynene usikre.
Espen trenger tid for å skjønne at det kanskje kan komme en ny pappa. Faren hans forsvant plutselig. Han vil ikke ha kontakt med sønnen, og Espen tok det tungt. Han var jo bare liten, hang etter meg hele tiden og spurte når pappa skulle komme tilbake…
Stemmen brast. Geir forsto hvor vondt det hadde vært. Han la hånden ekstra støtt over hennes.
Jeg vil ikke at han skal oppleve et nytt svik. Hvis vi skal være sammen, må det være på ordentlig. Så han skjønner at du ikke bare forsvinner.
Geir nikket og møtte blikket hennes alvorlig.
Jeg skjønner. Og jeg kommer ikke til å forsvinne. La oss ta det steg for steg. Jeg vil være en del av livet deres ditt og Espen sitt. Men bare hvis dere begge vil.
Ingrid smilte svakt, litt motvillig, men det var lettelse og håp i blikket.
Geir prøvde å holde seg modig når han sa at han skulle vinne Espen over på sin side. Han ville virkelig tro på det selv også. Men dypt inne var han usikker. Han hadde knapt omgått barn nevøene deres var små, og kompisgjengen var barnløs. Han ante ikke hvordan man skulle nærme seg en sjuåring han aldri hadde møtt.
Jaja, jeg klarer meg nok! Men hvordan skal vi bli kjent om vi ikke bor sammen? prøvde han smilende.
Ingrid tygde ettertenksomt på underleppa. Kanskje du kan sove over hos oss en eller to ganger i uka? Så kan vi flytte inn hos deg etter hvert jeg og Espen. Mamma bor forresten hos oss, men hun kommer ikke til å være i veien, jeg lover!
Geir holdt tilbake en latter. Svigermor, ikke i veien? Jaja… For i hodet så han for seg den evige svigermor-mytologien; damer med pekefingre, formaninger, og kommentering av alt.
Men han tok feil. Ingrid sin mor, Kari, tok ham imot med åpne armer. Alltid med et smil, alltid vennlig, aldri nysgjerrig på fortiden eller påtrengende om fremtiden. Og overfor Ingrid sa hun ofte:
Ingrid, du har vært heldig som har møtt en som Geir. Seriøs, omsorgsfull…
Hun var rolig og diskret. Så fra den kanten ble det aldri noe trøbbel.
Men Espen det var noe annet. Allerede ved første møte stirret han Geir rett i øynene med et mistenksomt, mørkt blikk. Han sa ingenting, bare strammet kjeven og ble taus som en lukket dør.
Først bare ignorerte han Geir, gjemte seg på rommet hver gang han kom, nektet å delta i samtaler. Så ble han mer aktiv og det merkes.
Dagene gikk, og Espen gjorde det vanskelig for Geir det ble stadig verre. Hva han fant på! En dag helte han rød maling over de nye Ecco-skoene til Geir hvor i all verden kom malingen fra? Ingen hadde malt på årevis. En annen gang rev han opp Geir sin fineste skjorte. Og en dag sølte han saft over den nye laptopen. Det gikk så vidt bra, men Geir satt halve lørdagen og tørket og ordnet.
Ingrid beskyttet sønnen så godt hun kunne. Hun sukket, ristet på hodet og sa mildt til Geir:
Han trenger tid det har vært mye forandringer. Han er jo bare et barn…
Geir nikket og prøvde å være tålmodig. Han skjønte at Espen var redd og usikker. Men hver nye rampestrek tømte ham for tålmodighet. Han forsøkte virkelig å bli del av familien, men fikk bare motstand.
Så sprakk alt en sen kveld. Geir gjorde seg klar for natten da Espen stormet inn i hånda hadde han en flaske klor. Han sa ikke et ord, bare tømte den over hele senga til Geir. Lenestol, puter og dyner, alt stinket klor.
Geir ble stående, opprådd, mens sinne kokte i kroppen. Så møtte han blikket til Espen:
Hvorfor gjorde du dette?
Espen trakk bare på skuldrene: Jeg vil at mamma skal sove hos meg, ikke her! Og du skal ut! Det er ikke plass til deg her! Forsvinn!
Ordene traff som en ørefik. Geir sto og så på det våte rotet i senga. Hver fiber i kroppen hylte mot tålmodighetens grense.
Han tok sakte ned beltet fra stolen, la det dobbelt og slo det hardt mot hånden. Det ga fra seg et slag i stillheten. Espen gispet, reaksjonen umiddelbar, og sprang ut etter moren med hyl.
Mamma! Han skal slå meg! Han er slem! Mamma, jeg sa det jo!
Ingrid kastet seg foran gutten og stirret på Geir, som sto der med beltet, frustrert.
Geir! Han er bare et barn! Han har bare behov for mer oppmerksomhet! Jeg lar aldri noen røre barnet mitt! Rør du ham så melder jeg deg!
Geir sto og knepet nevene sammen, og tenkte: En rampestrek? Etter alt dette?
Du har gjort gutten din til… ja, hva da? freste han med sammenbitte tenner.
Han hadde lyst til å svinge beltet for alvor men stoppet seg.
Et øyeblikk senere innså han: Her i dette huset var han ingen. Ingen lyttet. Hva gjorde han egentlig her?
Han gikk til skapet, dro frem tingene sine og slengte dem fort i en bag.
Selvsagt er det min feil! sa han, uten å møte blikket hennes. Bare vent til han heller klor i morgenkaffen din!
Ingrid holdt fortsatt Espen tett inntil seg, men nå var hun usikker og overrasket over at Geir virkelig begynte å pakke.
Geir, skal du gå? Hva med oss?
Hun lød nesten engstelig, men Geir møtte ikke blikket hennes.
Oss? Hvilke oss, Ingrid? Ser du hva som skjer? Sønnen din gjør alt for å drive meg ut, og du støtter ham. Jeg prøvde, men det hjelper ikke. Han vil ikke, og du bare ser en annen vei.
Espen så triumferende på ham bak ryggene deres, ingen anger, kun trass og fornøyelse.
Ingrid ville si noe, men ordene satte seg fast. Hun ville forsvare gutten det var hennes rolle. Stolt og utilnærmelig.
Men… Espen er min sønn. Jeg kommer alltid til å stå hos ham! Du må bare være tålmodig! Han mener det ikke vondt…
Nei, han trenger ikke tålmodighet, men en lærepenge! ropte Geir.
Det var et øyeblikks grovhet fra hans side, og han angret nesten mens ordene fortsatt hang i luften. Ingrid trakk seg unna og tårene presset på.
Geir gikk mot yttergangen, med bag i hånden. Ingrid sperret veien, men han gikk forbi henne hun var bare et hinder som måtte forseres.
På vei ut møtte han Kari, Ingrids mor. Hun så sliten ut, men ikke sint.
Unnskyld, sa Geir. Dette går ikke.
Kari ristet på hodet: Jeg forstår, jeg gjør det egentlig. Det har vært vanskelig, så jeg drar hjem selv. Nå må hun rydde opp selv…
Hennes tone var resignert, ingen anklage bare sliten erkjennelse.
Geir stoppet et øyeblikk, tenkte på å si noe, droppet det. Han nikket, åpnet døren og dro. Det var stille i oppgangen, bare fjerne stemmer fra en annen leilighet. Han gikk ned trappene, ut i kvelden og trakk pusten dypt.
Ingrid ble sittende igjen i leiligheten. Hun sank sammen på en stol i gangen, ansiktet i hendene. I bakgrunnen kunne hun høre stille gråt fra Espen, som ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Kari gikk inn på rommet sitt og lukket døren. Det ble stille, bare brutt av guttehulk og Ingrids stille, oppgitte sukk. Nå var alt kaos.
Geir ruslet nedover den blåsende kvelden på Bislett, hendene i lommene. Han kjente ikke kulden inni ham brant det. Han visste at å gå var det eneste rette. Men det gjorde det ikke lettere.
Han forsto at Espen virkelig hadde det vanskelig farsavskjed, ny voksen i huset. Det var mye for et barn. Men hvor går grensen mellom barns sorg og direkte ondskap? Espen ville se ham gå og fikk det til.
Han hadde som mål å støte meg bort. Og han lyktes, tenkte Geir trist. Han hadde prøvd, snakket og holdt ut. Men møtte en mur på én side trassig barn, på den andre en mor som alltid tok barnets parti.
Han stoppet under et gatelys, så inn i den svake gløden og mintes den første kvelden i butikken, de første middagene, enga på Hovedøya de hadde ligget i gresset. Han hadde trodd de kunne bygge noe. At familie var ekte.
Men det hadde raknet ikke på grunn av ulykker, men på småting, på kompromissløshet. Fordi Ingrid alltid lot Espen bestemme, aldri satte grenser. Hvis hun bare hadde sagt nei én gang
Vel, da skal det ikke være slik, tenkte Geir mens han krysset Kirkeveien.
Ordene gikk i ring i hodet hans, som et fjernt ekko. Prøv å tro at det går videre. At han vil møte en som faktisk setter pris på ham.
Likevel protesterte hjertet. Han lengtet etter Ingrid stemmen hennes, blikket, de sjeldne øyeblikkene de var alene, før det ble kaos. Følelsene brant fortsatt, og ble forsterket når han tenkte på henne.
Geir tok av inn i St. Hanshaugen-parken og gikk under trekronene, mens gatelyktene strødde varmt lys over grusen. Alt rundt ham var rolig en fred han ikke fant i sitt eget bryst.
Det trengtes tid. Tid til å komme over henne, lære seg å leve videre, slippe drømmen om familie. Tid til å innse at de vakreste håp noen ganger blir slått i stykker av virkeligheten. Og det gjør vondt. Men slik er livet.
Med et tungt stønn tok Geir opp mobilen. Han burde ringe Stian. Snakke ut. Kanskje ta en øl i morgen, slippe tankene, leve litt igjen. Livet stoppet jo ikke selv om det føltes sånn akkurat nå.
