02. november 2025
Kjære dagbok,
Tål, kjære! Du er nå i en annen familie, og du må respektere deres regler. Du har giftet deg, du er ikke på besøk. Jeg prøvde å forklare min datter Åse, men hun ropte: Hvilke regler, mamma? Alt her er kaos! Spesielt svigermoren! Hun hater meg, det er tydelig! Har du noen gang hørt om en snill svigermor?
Sigrid Hansen, svigermoren, stod i kjøkkenet med blikket flammende av sinne. Når mannen er ute, er kvinnen skyldig! brølte hun. Skal jeg nå forklare alt for deg?
Sigrid var i sinne. Hun ropte på svigerdatteren Åse som en galning, fordi Åse hadde mistanke om at svigersønnen Bjørn, hennes egen sønn, var utro.
Åse, en ung, skjør jente med store, uskyldige øyne, låplassert mot veggen og forsøkte å berolige den rasende damen. Sigrid, dette er jo unormalt. Han har en familie, barn begynte Åse, men svigermoren avbrøt henne med en håndbevegelse som om hun jaget bort en flue. Er det familien du mener? Eller barnet ditt som ikke vil la far og bestefar komme inn? sa hun avbrytende. Din oppdragelse!
Hvilken oppdragelse, Sigrid? Vår lille Even er bare ett år. Han er fortsatt så liten, protesterte Åse stille.
Liten? Sigrid rynket på nesen. Hos Eggen er barnebarnet enda mindre. Så sliten, så udugelig hun gestikulerte mot barnerommet.
Egentlig er han ditt barnebarn, svarte Åse med skjelvende stemme. Barna kan merke dårlige mennesker. Kanskje det er derfor han ikke vil komme til dere.
Er vi dårlige? Du er en blåeple! ropte svigermoren. Hvor får du livsmidler fra? Hvem betaler for maten? Takk og lov, du er takknemelig!
Åse ga opp å krangle med den kranglelystne svigermoren. Hun hadde mange ganger fortalt Bjørn at hun ønsket å bo fra foreldrene, men den bortskjemte sønnen så ingen nødvendighet i det. Bjørn trivdes med å bo hos sine foreldre; han følte seg som om han var beskyttet av en hellig grav. Arbeidet gikk som smurt, og de eldre håndterte alt husarbeid vasking, støvsuging, matlaging. Det var mer som et eventyr enn et liv.
Åse prøvde i begynnelsen å bygge kontakt med Sigrid. Hun hjalp til i hjemmet, støttet henne i alle små og store oppgaver, lyttet til de endeløse klagene om naboer og livet. Men etter hvert forsto Åse at alt var forgjeves. Hun kunne ikke skjule sin misnøye.
Jeg tok med denne udugelige jenta inn i huset, som om det ikke fantes noen andre fine jenter, fortalte Sigrid til naboen Kjersti mens Åse samlet leker som Bjørn hadde kastet rundt. Hun reiste helt til nabobyen for å hente hjelp! Vår svigermor er langt bedre, flittigere og klokere.
Det stemmer, nikket Kjersti, den lokale sladderkrabaten, som allerede hadde hørt alt fra hele bygda.
Åse ringte moren i den nabobyen, gråt og klaget. Moren svarte: Tål, kjære! Du er nå i en annen familie, og du må følge deres regler. Du har giftet deg, du er ikke på besøk.
Hvilke regler, mamma? Alt er kaos! Svigermoren hater meg, det er klart! ropte Åse. Har du noen gang hørt om en snill svigermor?
Morens svar var kaldt: Du vil måtte lære deg at svigermødre sjelden er milde. Vi har alle gått gjennom dette, og du må holde masken. Ikke vis at du sliter. Tål.
Åse truet med å kontakte faren. Du vil angre, far! skrek moren. Du vet at han har en betinget fengselsstraff. Ett skritt feil, og han blir satt i celler!
Åse visste at faren, Nils, elsket sin eneste datter dypt. Han hadde fått betinget dom for en bagatell da noen hadde såret Åse i den lille butikken i bygda. Nils var en ildfull mann, og han ville ikke sitte stille dersom han hørte at datteren ble mishandlet.
Jeg sier det ikke til faren, svarede Åse. Men om svigermoren fortsetter slik, vet jeg ikke hva jeg vil gjøre.
Morens forsikring: Alt ordner seg, kjære. Om noen uker vil du ikke engang huske dette.
Forholdet til svigermoren ble kun verre. Sigrid syntes Åse var skyld i alle deres problemer. Selv svigerfaren, den eldre mannen Ivar, klarte ikke lenger å stå imot. Hvorfor roper du stadig på henne? spurte han en morgen da krisen nådde toppen. Hun vil gå bort fra oss!
Jeg vil gå! skrek Sigrid, og truet med å saksere hver krone de hadde tjent de siste årene og ta barnet bort.
Åse visste at svigermoren snakket tull, men frykten var ekte. Hun elsket fortsatt sin mann Bjørn.
Ryktene om Bjørns hemmelige utflukter med sin eksKari var bare sladder spredt av bygdens eldre damer, som Sigrid selv.
Hvis ikke svigermorens sladdertunge hadde stått på, ville Åse kanskje ha levd i fred. En dag, i godt humør etter en ny «seier» over svigerdatteren, fortalte Sigrid sine «heltemodige» bragder til sin beste venninne, fru Marianne. Som vanlig pyntet hun historien, løp den videre til en annen nabo, og så til faren Nils.
Nils, en to meter høy, kraftig mann med brede skuldre, tok med seg en øks, satte på den gamle motorsykkelen sin og dro uten et ord til den nabobyen for å befri sin datter.
Samtidig brøt det fullstendig ut i Sigrids hus. Åse hadde nettopp latt babyen Even på den nye, lyse oransje sofaen for å hente nye bleier. Da hun kom tilbake, oppdaget hun en brun flekk på sofaen. For Sigrid vokste flekken som en sort hull som kunne sluke hele rommet. Hun stormet frem som et tordenvær og ropte: Du ødela sofaen! Den kostet 5000kr! Jeg vil rive deg i stykker!
Jeg skal rydde opp, prøvde Åse med skjelvende hender, men Sigrid avviste: Hva skal du vaske? Den er ny! Du har aldri kjøpt noe med egne penger!
Dere lever av andres inntekter! hylte Åse, og svigermoren rødmet enda mer. Rengjør flekken, så går du med Even ut på gaten! Dere skal bo hos meg og skjemme til dere lærer å oppføre dere ordentlig!
Åse tørket tårene og prøvde å fjerne flekken, men den småbrune merke ville ikke gi etter, som om den lo av hennes hjelpeløshet. Den lille gutten Even skrek og gråt, noe som bare økte spenningen i rommet.
Midt i all krangelen åpnet døren seg, og Nils stod i døråpningen med øksa i hånden. Sigrid snudde seg, så øksa, og frykten krøp inn i henne. Han trådte inn uten sko, løftet øksa over hodet, men i stedet for å slå, la han den rolig på skulderen og rakte hånden til Åse. Kom, Åse, du har ingen plass her lenger, sa han med fast stemme.
Sigrid prøvde å protestere: Hva sier du til min sønn? men Nils svarte kaldt: La ham komme til meg selv. Jeg vil snakke med ham som en mann.
Nils førte Åse og lille Even ut av huset. Bjørn nølte lenge med å komme for å hente dem, redd for å møte svigerfaren, men til slutt kom han. Nils snakket rolig med ham, ingen trusler, men med en autoritativ stemme og øksa liggende på bordet som et symbol på seriøsitet. Bjørn lovet at de skulle bo selv, at moren ikke lenger skulle blande seg inn, og at han ville beskytte Åse og barnet.
Da Nils håndtrykket Bjørn, kjente Bjørn at leken var over, og at løftene måtte holdes.
Siden den dagen unngikk Sigrid Åse og lille Even. Hun hilste ikke lenger på dem på gaten. Bjørn og Åse flyttet til en egen enebolig, og livet deres fant en ny balanse. Kanskje svigerfars advarsler hadde virket, men kjærligheten vant til slutt.
Jeg skriver dette for å minne meg selv om at ære, respekt og mot er viktigere enn stolthet. Familien kan være en storm, men med rolig styrke kan man finne havn. Jeg har lært at man må beskytte de man elsker, selv om man må gå imot tradisjoner.
Nils.
