Det har alltid vært drømmen til både meg og min mann å bo ved sjøen. I ti år har vi reist til kysten, uten å finne oss til rette, og vi har spart hver eneste krone for å kunne kjøpe oss en leilighet her i området. Vi hadde ikke noen ambisjon om å kjøpe oss et luksusleilighet, vi ønsket bare en helt vanlig leilighet med to eller tre rom. Hvordan vi skulle innrede, var ikke så viktig for oss.
Nå har drømmen endelig blitt virkelighet. Selv om både jeg og mannen min fortsatt har lån, så har vi nådd målet vårt. Sjøen, vår egen leilighet kun et steinkast fra strandpromenaden akkurat slik vi ville ha det.
Vi pustet lettet ut og nøt de første to månedene. Så kom moren min på besøk. Etter å ha vist henne vår koselige leilighet, spurte hun om å få et sett med nøkler, slik at hun kunne komme på besøk uten videre avtale. Verken jeg eller mannen min ante at disse nøklene skulle formere seg raskt.
En morgen, mens vi lå i sengen, hørte vi noen åpne døren og banke på. Mannen min, litt motvillig og tenkte at kjære mor var ankommet, kledde seg raskt og gikk ut i gangen for å hilse på. Til vår store overraskelse stod det en familie med to barn i gangen. Da jeg også kom ut, så jeg at det var kusinen min og hennes familie.
Det eneste vi kom på, var å late som om vi var glade for det overraskende besøket. Kusinen min fortalte uforstyrret at hun hadde laget kopi av nøklene fra moren min, og moren min hadde sagt at vi ville bli veldig glade for overraskelser.
Disse turistene bodde hos oss i en uke. De hadde med seg mat hjemmefra, så mat var ikke det største problemet. Men å finne seg til rette med en hel familie i leiligheten, som om det var ferie, var ikke akkurat optimistisk for oss.
Da vi vinket farvel til kusinen og familien hennes, ringte jeg moren min og ba henne om å ikke organisere slike overraskelsesbesøk med slektninger lenger. Moren min ble forundret over at jeg var irritert og påpekte at det ikke hadde skjedd noe ille, og at kusinen var strålende fornøyd med oppholdet og at hun forventet å komme tilbake hver sommer for gratis ferieleilighet ved sjøen.
Deretter kom det en flom av slektninger, inspirert av moren min. Onkler, tanter, nieser og nevøer alle dukket opp på døra som om det var åpen dag. Ofte havnet flere besøkende her samtidig. De hilste entusiastisk og sa i klassisk stil:
Ja, hvor ellers skulle vi samles enn i Sofie sitt hus!
Sofie (jeg), derimot, ble ikke tatt med på råd, og mannen min enda mindre vi var bare de som bodde der, som om vi var vertskap for hele slekta!
Etter to sommersesonger med slike besøk, ba jeg moren min om å levere tilbake nøklene. Hun ble dypt fornærmet og anklaget meg for å være arrogant og distansert fra slekten. Da jeg fortalte mannen min om situasjonen med moren, omfavnet han meg og sa:
Du innser vel at det nå finnes så mange nøkler rundt omkring at mors nøkkelsett ikke løser noen ting. Hvis du er enig, ordner vi en ny dør med nye låser i morgen.
Jeg var helt enig, og bare en uke senere satt vi stille og hørte hvordan noen forsøkte å åpne døren med gamle nøkler denne gangen andre uforstående slektninger. Det kom noen telefoner på mobilen, men vi tok ikke dem heller.
På kvelden ble det en opphetet telefonsamtale med moren min. Hun ropte opprørt om at en tredjegrads fetter måtte tilbringe natten på jernbanestasjonen, fordi han ventet på toget sitt. Da jeg spurte hvem denne ubudne gjesten var, hørte jeg bare korte bip …
Etter dette skjedde det ytterligere to mislykkede forsøk fra slektninger for å invadere vår leilighet. Den nye døren bestod prøven, og jeg og mannen min har fått troen på at dette endelig er vårt hjem ikke en gjennomgangsleilighet.
Moren min kommer ikke på besøk lenger, hun holder solidarisk sammen med sine slektninger. Jeg forsøker å ha et normalt forhold til henne, men jeg vil aldri gi fra meg nøklene til noen andre. Dette er vårt område, skapt av vårt slit.
Ingen av slektningene har vurdert å gjøre det samme som oss og skaffe seg en bolig ved sjøen. Men når det gjelder å nyte andres ferdige resultat, har de alltid vært svært begeistret, i motsetning til oss!
