Endelig, kjære Gud, fikk jeg oppleve dette! pustet bestemor tungt, men hele ansiktet hennes strålte av ekte glede. Med tørre, varme hender strøk hun barnebarnet over kinnet før hendene falt ned på ullteppet.
Slapp av litt nå, bestemor, ba Joakim. Vi har hele morgendagen, da kan vi snakke oss skikkelig ferdige.
Nei, Joakim, bestemor smilte sørgmodig. Jeg har bedt til Gud bare om én ting å få se deg igjen. Nå trenger jeg ikke mer jeg har sett deg, fått gitt deg en god klem. Nå skal jeg hvile litt, så kan vi ta en prat etterpå. Hun lukket øynene og pustet tungt. Sigrid, gi gutten noe å spise han er jo nettopp kommet hjem.
Bestemor var blitt dårlig, og hun visste godt at tiden hennes begynte å renne ut. Joakim var hennes siste nærmeste slektning, like mye som hun var det for ham. Mor og far til Joakim forsvant bokstavelig talt ut av livet hans, etter først å ha byttet bort småting, så møbler, klær og til slutt leiligheten mot brune flasker. Til sist ofret de seg selv. Bestemor fikk dratt ham ut av uføret før det var for sent, ga ham skolegang, overbeviste han om å ta førerkort både vanlig og tungbil og sendte ham i Forsvaret. Nå, endelig, fikk hun møte ham igjen. Ikke slik hun hadde sett for seg, men man tar det man får.
Mens gamle Sigrid, bestemorens nabodame og trofaste venninne, disket opp med mat til Joakim på kjøkkenet, lå bestemor, med øynene lukket, og prøvde å finne de rette ordene, så de traff både hodet og hjertet. Men det var ikke lett å holde tankene samlet. Hun strøk pusen sin kjære Vesla, som hadde holdt seg tett ved matmor de siste dagene, som om hun forstod alt. Til slutt ropte hun:
Joakim, kom hit litt! Da han satte seg ved senga, snakket hun lavt: Jeg hadde så lyst til å leke med dine barn en dag, Joakim, men dit kommer jeg ikke. Du blir alene. Det er ikke lett å være alene. Finner du ei god jente, ikke slipp henne tenk langsiktig, livet er aldri enkelt. Vær ikke lat, pass deg for å havne utpå med brennevin. Det holder med én i familien, vet du. Veiene i livet er mange, Joakim velg rett!
Hun ble stille, tok kanskje et øyeblikks pause, eller tenkte på foreldrene til Joakim. Men hun fant tilbake tråden, fortsatte, litt skjelven:
Leiligheten har jeg overdratt til deg så du har et hjem om du skulle finne deg ei brud. Til gravferden har jeg lagt av litt penger, Sigrid vet hvor det er. Resten er på kortet ditt, så du klarer deg i starten. Og Vesla den lille frøkna, hun er klok og snill ikke la henne bli alene. Du kjenner henne, du tok henne jo inn da hun var kattunge… Ja, da var det vel alt. Gå og hvil deg du også, jeg skal prøve å gjøre det samme nå er jeg sliten.
Neste morgen våknet ikke bestemor mer.
Joakim fikk seg jobb som fibermontør hos en venn. Teamet seks mann la fiberkabler og koblet opp brukere. Han var alltid sliten om kvelden, men lønna var helt grei, og han kjente på en tilfredshet over å gjøre en skikkelig jobb.
Hjemme ventet Vesla på ham den grå lille katten han fant på gata for åtte år siden. Etter bestemor gikk bort, ble Vesla ordentlig still. Hun sluttet nesten helt å spise, og satt bare i bestemors gamle stol og stirret mot døren, som om hun ventet på at matmor skulle komme hjem. Men døra åpnet seg aldri.
Joakim prøvde å muntre opp Vesla med småprat på fanget og delikatesser, men det tok nærmere en måned før Vesla så smått våget seg ut av sorgen.
Det skjedde etter at han mottok sin aller første lønning. Da krevde kameratene at han måtte «spandere» det var nærmest grunnlovfestet; å ikke feire første lønning var sosialt sjølmord. De havnet på en kafé, koste seg og han tok ut et ekstra glass solo. Han kom sent hjem, i godt humør. Ved døra sto Vesla. Han ville helst ikke møte blikket hennes de store, grønne, altfor forståelsesfulle øynene. Han unngikk henne, men hun søkte blikket hans om og om igjen. Til slutt mjauet hun lavt og forsvant under sofaen.
Vesla da, unnskyldte Joakim seg, det var ikke så lett å si nei til gutta. Det var jo gjennom dem jeg fikk jobben. De er tross alt vennene mine. Rart nok føltes det som om det var bestemora han egentlig pratet til.
Dagen etter møtte Vesla ham som vanlig i gangen, og da hun skjønte at ting var i orden denne kvelden, gned hun seg rundt leggene hans, krøllet halen og malte høylytt. Hun spiste godt, fulgte ham rundt i leiligheten, og la seg trygt til rette ved siden av ham da han la seg.
Du skjønner alt, du, sa Joakim, mens han klødde henne bak øret. Men du trenger ikke bekymre deg, jeg er voksen nok til å ta ansvar for mine valg. Det er bare én ting voksne ikke klarer og det er å styre seg om de drikker. Det har jeg enda ikke prøvd jeg kjenner jo arven, liksom… Nå må jeg nok finne meg ei annen jobb, for der jeg jobber nå, går det nedpå hver fredag alltid ei unnskyldning for en dram eller tre. Jeg prøver komme unna, men folk begynner å se rart på meg. Nei, jeg får se etter noe nytt. Hele oppveksten drømte jeg om å kjøre trailer, men jeg har for «lette» førerkort. Ingen gir meg lastebiljobben rett ut i det blå.
En fredag var han ute med arbeidslaget igjen. Alle spratt brus og øl, feiret at nok ei uke var over. Joakim nøyde seg med Farris og så lettere melankolsk på gjengen sin de ble stadig mer høylytte og pågående.
Servitøren denne kvelden var ei blid, lett nervøs jente. Gutta bød henne til bordet, til og med arbeidsleder tok henne hardt i armen og prøvde å dra henne til seg. Skremt prøvde hun å vri seg løs. Han var stor og passe full og lot ikke akkurat høfligheta styre styrken.
Slipp henne! Joakim reiste seg. Det ble stille; å heve stemmen mot basen var uhørt! Han slapp taket, hun rev seg løs og gikk noen steg unna, så bekymret bort på Joakim.
Før bråket tok av, kom innehaveren bort en svær kar med kokkejakke og alltid oppbrettede ermer. Da han kom, var stemningen raskt nedkjølt, og gjengen forsvant ut mens de sendte Joakim sure blikk.
Du, gutt, bli litt. sa kaféverten. La dem kjøle seg ned ute kanskje de tenker seg om. Han så vennlig på Joakim. Hva gjør du med dem der? Du drikker jo ikke, jeg har sett deg hvorfor gidder du egentlig det selskapet?
Det er jobben, jo svarte Joakim og trakk på skuldrene. Jobber sammen, slapper av sammen.
Jaja, brummet mannen, og presenterte seg: Mikkel. Sånn «avslapping» kunne jeg klart meg uten, spesielt med slike typer. Julie, dattera mi, kan du ordne litt te til oss? Og da kan jeg også få en pause mens det er rolig.
Datteren din? Joakim så etter Julie.
Javisst. Hun hjelper til etter skoletid. De satt sammen, nøt te av ekte porselenskanne og kaker. Men, gutt, du må nok finne annen jobb nå, etter i kveld er du ferdig der. Enten spiser de deg opp, eller så drar de deg med på drikkinga. Har du noen utdanning?
Jeg har førerkort for både personbil og lastebil, og kjørte mye i førstegangstjenesten. Alltid hatt lyst til å bli langtransportsjåfør, bare mangler tungvogn.
Da kan jeg kanskje hjelpe deg, sa Mikkel. Jeg kjenner noen som kan gi deg sjansen, men i mellomtiden kan du starte hos meg og kjøre den lille kassebilen vår det hender vi har oppdrag til andre byer. Så får du jobba deg opp til større biler når du tar riktig førerkort.
Jatakk! smilte Joakim. Onkel Mikkel var bare sympatisk stor, trygg og snill. Og at han i tillegg var Julies far, det trakk ikke akkurat ned. Han la merke til hvordan Joakim så bort på Julie og gløttet til dattera si:
Nå er det sent, Julie. Gå du hjem, så kan Joakim følge deg i kveld. Med et glimt i øyet så han hvordan begge to rødmet.
***
Fem år senere kjørte Joakim vogntog langs vinterveiene.
Det gjensto tre mil inn til byen der kona Julie, dattera Marthe og familie-favoritten gamlemor Vesla – ventet. Ute ved veikanten sto det en enslig figur og hutret i for lett jakke.
«Han fryser vel i hjel her,» tenkte Joakim og stoppet vogntoget.
Bas? kjente han straks typen da han satte seg inn.
Baserens blikk var grumsete av rus.
Å, du ja … Han var stille litt. Var bas, men den tida er forbi. Det er nye folk på vårt sted nå. Vi er bare halvparten igjen av gamlelaget. En frøs i hjel, en annen drukna, begge i fylla, en tredje drakk spylervæske. Resten… vel, driver på med strøjobber. Han dro fram en illeluktende flaske, tok en slurk og ristet på hodet. Men men, vi klarer oss!
Joakim slapp ham av ved hovedgata, og så med et sukk etter ham, før et skjevt smil gled over ansiktet da han tenkte på gammel skryting og tomme ord.
Hjemme så han lys i kjøkkenvinduet Julie var våken og ventet. Kanskje Sigrid var innom for å skravle og leke med Marthe. Nei, Marthe sov nok i senga, like under bildet av bestemor. Datteren hans pratet av og til med bestemor før leggetid alle små nyheter fra barnehagen havnet hos bestemor, selv om det aldri kom noe svar. Men bildets øyne var gode, varme og forståelsesfulle.
Og Vesla, hun stirret mot natten fra vinduskarmen. Idet hun fikk øye på ham, løftet hun halen, forsvant nå skulle hun møte Joakim i gangen.
Jeg er ikke alene, bestemor, hvisket Joakim og smilte opp mot vinduet. Alle er hjemme, alle er samlet, og du er med oss. Dette er min vei.
