– Hva sa politiet? hvisket Ingrid, da moren la mobilen på bordet.
– Ikke noe oppløftende, svarte Åse, tok vannglasset og drakk noen slurker. – De sier det er for tidlig å slå alarm. Det må i det minste gå et døgn. Men jeg kjenner det på meg … Jeg bare vet at noe har skjedd!
*****
– Mamma, hei! Har pappa dratt enda? ropte Ingrid og smatt inn i leiligheten med en kremkake i hendene.
– Hei, kjære. Han har dratt. Jeg sa jo at det er siste arbeidsdag for ham i dag både jubileum og pensjonsavskjed fra hele arbeidsplassen. Det kunne han jo bare ikke gå glipp av.
«Åh, synd…» Ingrid ble litt skuffet.
– Han lover å komme hjem til lunsj.
– Det er bra. Da rekker kjæresten min, Simen, å komme også. Hele familien samlet! Så kan vi dekke på bordet sammen, ja?
– Klart, du hjelper meg til å lage mat, jeg klarer det ikke alene akkurat i dag. Men først la oss ta en kopp te. Vannkokeren koker, og jeg har favoritteclairene dine. Vil du ha?
– Veldig gjerne.
Mor og datter satt ved kjøkkenbordet, drakk te, spiste eclairs og pratet: om været, hagen og om pappa, som akkurat fyller 50 år i dag.
Alt var bra, bortsett fra én ting…
…Åse merket at Ingrid var urolig for noe. Hun ville si noe, men vippet mellom å våge og la være.
Det stakk litt i morshjertet.
– Jenta mi, er alt i orden?
– Så lett å se det på meg? smilte Ingrid.
– Ja Noe du vil fortelle meg?
– Ja, men ikke bli bekymret, mamma. Det er faktisk en gledelig nyhet.
– Ja vel? Fortell da!
– Simen og jeg har bestemt oss for å gi dere hyttetomta vi kjøpte i fjor.
– Hva mener du, gi?
– Helt oppriktig fra hjertene våre. Simen har restaurert hytta, og nå går det an å bo der hele sommersesongen.
– Men hva med dere?
– Vi kommer og besøker dere i stedet. Vi innser at vi uansett ikke får tid til å drive med hytta nå, ikke slik vi hadde planlagt… Ingrid smilte lurt.
– Hvorfor det?
– For om åtte måneder blir du og pappa besteforeldre!
– Er det sant?
– Sant, mamma!
– Kjære deg, så lykkelig jeg blir, Ingrid! Og pappa Morten kommer til å bli enda gladere!
Moren hoppet opp, løp rundt bordet, ga datteren en god klem og kysset henne på begge kinnene.
– Ville at både du og pappa skulle få vite det sammen, men så dro han så tidlig.
– Han er snart hjemme igjen, og da sier du det begge to. Men nå, ta en titt på klokken, la oss lage mat!
– Ja, la oss det!
Kasseroller og stekepanner klirret, kniver suste over fjøler. Noen sier at to kokker på kjøkkenet bare lager kaos, men Åse og Ingrid jobbet som én de laget alt de ønsket, og bordet så strålende ut.
Stekt kylling, hjemmelagde fiskekaker, potetmos, og tre ulike salater.
Åse satte seg og så på klokka.
– Vi ble jo ferdige før tiden til og med!
– Med fire hender går det fort, lo Ingrid. Kanskje du kan ringe pappa og høre hvor han er?
– Det skal jeg…
– Jeg ringer Simen, spør når han kommer.
Ingrid gikk til gangen etter veska si. Åse tok mobilen og ringte ektemannen.
Hun hørte lange summetoner, la på og prøvde på nytt. Samme resultat Morten svarte ikke. Med mobilen i hånda, så hun på klokken igjen. Bare ett spørsmål snurret i hodet:
«Hvorfor svarer han ikke?»
Det slo henne nå Morten pleier jo alltid å ringe når han kommer fram på jobben, og i dag hadde han ikke gjort det. En kald uro løp nedover ryggen.
– Mamma, Simen sier han er her om en time! ropte Ingrid da hun kom tilbake på kjøkkenet. Har du fått tak i pappa?
– Han svarer ikke …
– Det er rart, mamma.
– Ja, Ingrid Jeg har forsøkt flere ganger, det er bare summetone, men Morten tar ikke telefonen.
– Men i dag av alle dager de feirer han nok bare! Han har det sikkert så travelt at han ikke rekker noe nå.
– Nei, Ingrid. Han skulle vært hjemme nå, han lovet det. Og pappa holder alltid ord. Han har ikke engang ringt når han kom på jobben, det ligner ham ikke. Hvorfor svarer han ikke?
– Skal jeg ringe sjefen hans? Kanskje han kan slippe hjem dagens jubilant? Familien venter!
– Ja, jeg skal prøve.
Åse var aldri typen til å bekymre seg unødvendig, men nå snek en dårlig følelse seg inn i hjertet. Morten svarte alltid, alltid. Selv når han var opptatt.
Han sa alltid at ingenting betydde mer enn henne, og han ville spare henne for bekymringer.
I dag burde han absolutt ha svart. Han visste at hun ville bli redd.
«Men, kanskje,» tenkte Åse, «det er hans siste dag det er jo stort, han har brukt halve livet på denne jobben, det må være tungt å ta farvel.»
– Hallo! avbrøt en mannsstemme tankene.
– God dag, Knut Olav! Det er Åse, kona til Morten. Ville bare høre om du vet når han kommer hjem? Vi venter, datteren er her og svigersønnen også straks.
– Hei, Åse! svarte sjefen. Skal jeg være ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal si.
– Hvordan da?
– Vi venter også. Ringte ham flere ganger, men han tar ikke telefonen.
– Hva? Mener du Morten ikke har vært på jobb i dag? Åse ble forvirret.
– Nei, ennå ikke. Men vi venter fortsatt, så si gjerne ifra om du får tak i ham det er viktig med avskjedsseremonien. Sånn gjør vi det her.
– Ja, skal gjøre det, Knut Olav … Og om han dukker opp, kan du si ifra, vær så snill.
Med skjelvende hender la hun mobilen på bordet og så på datteren:
– Ingrid, han var aldri på jobb … og han svarer fortsatt ikke. Hvor kan han være?
– Mamma, pust med magen, ikke tenk det verste. Vi ringer ham sammen.
*****
Morten fikk et glimt av morgensola da han gikk ut døra. Han smilte til de eldre damene på benken og ruslet mot trikkeholdeplassen.
Samme rute i tjuefem år, og denne dagen var stort sett lik alle andre.
Bare i dag skulle han ikke jobbe, bare hente papirene sine og si farvel til kollegene.
Han hadde vært med og vinket farvel til flere pensjonister før, nå var det han som sto for tur.
Det føltes rart, og han var mer nervøs enn han ønsket å innrømme. Natta hadde vært urolig, hjertet hamret, og ikke engang medisinen hjalp.
Da Åse gratulerte ham i morges, smilte han bredt.
Han ville ikke bekymre henne med hvor dårlig han følte seg, ville ikke ødelegge feiringen hun ville i så fall ha avlyst alt.
«Det går nok over, det gjør alltid det,» sa han til seg selv og satte hånden mot brystet.
På holdeplassen prøvde han å fokusere på hva han skulle si til kollegene, men kulden i brystet kjentes mer og mer.
Da trikken kom, var den så full at Morten ikke orket tanken han fryktet at luften ville svikte.
Han bestemte seg for å gå i stedet, det var god tid og været var friskt. Det ville sikkert føles bedre.
Men han ringte ikke hjem. Han ville vente til han kom fram til jobben, slik de hadde avtalt.
Men fram til jobben kom han aldri
Gjennom parken, i roligere tider på morgenen, gikk han, før kroppen sviktet. Han satte seg på en benk, løste opp slipset, åpnet skjorten og pustet hardt i den friske høstluften. Tiden forsvant, men smerten ble verre.
Han ringte ikke Åse før det ble helt tungt nå måtte han prøve.
Han tok opp mobilen, ville ringe kona og så nødnummeret, men hendene ristet, mobilen ramlet i bakken og trillet under benken.
Morten forsøkte å reise seg, men smertene i brystet slo ham tilbake. Han gled over på benken, mørket prikket for øynene.
«Sånn ender altså jubileet, pensjonsdagen min …» tenkte han med sorg. Men aller verst: han får ikke sett sine kjære igjen, får ikke sagt farvel.
*****
Åse tok noen dråper av hjertemedisinen sin, ringte Morten igjen, men fikk bare summetone … Ingrid ringte sikkert ti ganger hun også, uten resultat.
Så kom Simen. De tre satt taust rundt festbordet og ventet.
– Hva venter vi på? kom Åse plutselig på. Vi må ringe politiet kanskje de kan hjelpe!
Både Ingrid og Simen støttet henne; alle skjønte at noe alvorlig hadde skjedd.
Morten hadde jobbet i brannvesenet, vært ute i kriser før. Om han ikke gir lyd så lenge, er det grunn til uro.
– Hva sa politiet? hvisket Ingrid da moren la mobilen på bordet.
– Ikke noe beroligende, svarte Åse med et slurk vann. De sier vi må vente et døgn. Men jeg kjenner jeg vet at noe har skjedd!
– Da må vi lete selv! sa Ingrid bestemt.
– Ja, du har rett, jenta mi. Han skulle ta trikken holdeplassen er ikke langt unna. Kanskje noen har sett ham? Og vi burde spørre sjåførene, kanskje en av dem kjørte i morges.
– Mamma, Simen og jeg skal gå. Du blir hjemme om pappa kommer hjem. Og så kan du ringe sykehusene i mens. Vi skal ikke male fanden på veggen … men bare for sikkerhets skyld.
– Ja, det skal jeg…
Ingrid og Simen kledde på seg og gikk ut for å lete etter Morten.
Åse, alene i leiligheten, ringte desperat rundt til alle sykehus i Oslo.
«La ham for Guds skyld være i live,» hvisket hun lavt, mens hun gjorde korsets tegn over seg.
*****
Morten var fortsatt bevisst, men for hver time ble det verre hånden kjentes tung, ordene kom bare mumlende.
– Hjelp – hvisket han, strakk hånden mot to damer som passerte.
De så på ham med forakt, snudde seg vekk.
– Nok en fuling! rynket den ene på nesa.
– Ja, fytti, sitter her og kan ikke komme seg hjem en gang … Skam!
Morten hørte alt, kjente tårene trille. Han, som hadde reddet så mange liv før, både folk og dyr nå kunne han verken hjelpe seg selv eller rope på noen.
«Og akkurat i dag, av alle dager?»
Så, idet damenes skarpe hælklikk forsvant, hørte Morten plutselig bjeffing helt inntil øret. En lodden snute dyttet mot haken hans.
«En hund! Hunden! gledet Morten seg. Er det en hund, finnes det også folk i nærheten.»
Anstrengte øyne gled opp, og han så en liten, eldre hund et kjent blikk. Hvor hadde han sett denne hunden før?
Glitrende bilder flakket opp i hodet.
Han så en enebolig i full fyr, folk ble båret ut av brannkollegaene og så, i et knust vindu, hørte han den paniske bjeffingen.
– Er det en hund i huset?! ropte Morten til mannen i ambulansen.
– Ja, stemmer! Vi rakk ikke få den ut …
– Hvorfor sa du ikke det med det samme?! Morten ropte, kastet seg inn i brannhuset, til tross for faren.
De forsøkte å holde ham tilbake, men han hørte ikke. Ti minutter etter, tungt pustende og hostende, kom han ut med hunden i armene. Morten ga dyret til eieren, men blikket mellom han og hunden bandt dem for alltid.
Han så et takknemlig blikk, et uhørt TAKK.
Minnene bleknet, Morten falt tilbake i mørket.
– Voff-voff! lød det plutselig, mens hunden slikket ansiktet hans.
Den kjente igjen sin redningsmann. Og nå
…Ville den hjelpe ham.
– Hvis du kan hvisket Morten. Finn folk. Hvem som helst.
De siste ordene forsvant fra ham.
Hunden forsto alt. Den løp mot parkkanten, snuste opp mennesker.
Han prøvde først med en student ved pølsekiosken, så en mor med barn, så til en aviskjøper. Men alle bare viftet ham vekk, «gå bort!» Ingen skjønte at hunden bad om hjelp.
*****
Ingrid og Simen fikk ingen opplysninger på trikkeholdeplassen. Ingen kjente igjen bildet av pappa. Ingrid hadde tatt med et bilde, så folk kunne se.
Tiden var dyrebar; hver sekund telte.
De løp mellom butikker, bakgårder, parkene.
Men ingen spor etter pappa. Han var sporløst borte. Og mobilen hans fortsatt taus. «Hvor er du, pappa? Hvor?»
Idet de hastet forbi parken, hørte Ingrid pistrete hundebjeff. Hun snudde seg, og der en liten eldre hund, bjeffende mot folk, hoppet unna når noen prøvde å sjekke ham vekk.
– Kom deg vekk! skrek en eldre mann, truende med stokken. Disse dyra lar oss ikke gå i fred …
– Ingrid, hva er det? undret Simen, da kona stoppet. De var egentlig på vei til taxiholdeplassen i håp om ny informasjon.
– Jeg vet ikke Bare en følelse Hunden bjeffer ikke sånn for ingenting. Det er som om den prøver å si oss noe …
Hunden så rett på Ingrid, blikkene møttes. Og i det blikket lå en desperat bønn om hjelp.
– Ingrid, hvor skal du? spurte Simen undrende.
Men Ingrid lyttet ikke. Hun gikk etter hunden, som bjeffende løp foran henne inn i parken. Hun gav etter for instinktet og spurtet etter, Simen like bak.
Der, på en benk, fant de Morten. Bevisstløs, men pustende.
Han levde!
– Pappa! ropte Ingrid, løftet hodet hans og prøvde å få ham til bevissthet. Simen, ring ambulanse!
*****
Ambulansen kom lynraskt og tok Morten med til akutt hjertemedisinsk avdeling.
Ingrid, som tok med seg hunden, kom seg hjem etterpå, og på vei ringte hun mamma og informerte kort.
– Vet dere, faren deres har virkelig hatt flaks, sa legen da han kom ut. Hadde dere funnet ham bare en halvtime senere, kunne vi ikke gjort noe.
– Kommer han til å klare seg? spurte Ingrid, tørket tårer.
– Ja.
Ingrid gikk ut til Simen og hunden ved bilen, satte seg på huk og ga hunden en klem.
– Takk … Takk for at du reddet pappa.
– Hvordan gikk det med pappa? spurte Simen.
– Det ordner seg, svarte Ingrid sliten. Alt takket være deg, sa hun til hunden.
– Han har halsbånd. Han har en eier.
– Det har du rett i. Men vi bør la ham bli hos oss til vi finner eierne. Han reddet pappa. Han fortjener å slippe å være på gata.
– Selvfølgelig, kjære.
*****
Åse, Simen og Birk (navnet stod inngravert på et skilt på halsbåndet) sto utafor sykehuset og ventet. Omsider åpnet dørene seg, og ut kom Ingrid sammen med faren.
Birk logret ivrig og løp rett bort til Morten, hoppet rundt og var hoppende glad.
– Det er Birk som reddet deg, pappa. Beste bursdagsgaven livet ditt!
– Takk, kamerat, smilte Morten og bøyde seg forsiktig for å klappe Birk på hodet. Men, Ingrid, hva med eierne hans? Jeg er sikker på han har noen.
– Vi har lett, lagt ut bilder på nett, men ikke hørt fra noen hele denne tiden du var på sykehuset.
Åse gikk bort til Morten, tårer på kinnene, stemmen dirret, men hun smilte:
– Takk for at du klarte deg, Morten.
– Unnskyld, Åse, at jeg ikke sa noe om hvordan jeg egentlig hadde det. Trodde det skulle gå over.
– Du er tilgitt … Skal vi dra hjem og feire din andre bursdag? spurte Åse mens hun tørket øynene.
– Ja, det gjør vi.
*****
Når det gjelder Birk, gjorde Morten alt for å finne eierne, og besøkte til og med huset som brant ned for et år siden.
Men det hadde vært tomt lenge, naboene fortalte at eierne hadde flyttet til en annen by for lengst. Hunden var etterlatt antakelig hadde de ikke orket mer, eller ville ikke ha ham med.
Så Birk ble selvfølgelig hos Morten. Det gjorde ham glad. Og Morten også.
Sammen dro de innom jobben for å hente papirene og ta farvel. De tilbragte mye tid sammen på hytta, og sammen hentet de Ingrid og Simens lille datter hjem fra barsel.
– Gratulerer pappa! smilte Ingrid. Nå er du bestefar for to barnebarn!
– Så stolt jeg er av deg, jenta mi!
– Voff! sa Birk og viftet som bare han kunne, glad for å se at familien hans hadde det godt.
Sakte men sikkert fikk livet til Morten nye farger og mening. Og resten av livet, hver eneste dag, takket han Birk for at han fikk leve videre.
