Systemsvikt
Ingrid, er du hjemme?
Marius, jeg er alltid hjemme søndag morgen. Det vet du.
Da kan du åpne døra?
Hun så gjennom dørkikkerten et par sekunder. Broren stod i gangen med jakka oppkneppet og to store bager ved beina, og ansiktsuttrykket hans var akkurat som om han hadde tapt et veddemål om hvem som kan hoppe høyest. Bak ham skimtet hun to små skikkelser, én litt høyere, én lavere. Ingrid lukket øynene, åpnet dem igjen. Nei da, de sto der fremdeles.
Hun vred om nøkkelen.
God morgen, sa Marius, med det smilet Ingrid kjente fra barndommen. Smile-til-odds-en-som-skal-spørre-om-en-anerledning-smilet.
Nei, svarte hun.
Jeg har ikke rukket å si noe enda.
Du smiler sånn. Da betyr det nei.
Sander smatt forbi faren, og stirret opp på tanten med seksåringers alvor. Han hadde bust på toppen og lisser som slepte på parketten. Ved siden av stod Live, fire år, med et øret på bamsen sitt og det blikket bare små barn har på fremmede totalt fraværende frykt, bare undersøkende ro.
Ingrid så fortvilet på parketten. Lys eik, «Nordisk Stil» fra Bohus, lagt av håndverker hun hadde ventet på like lenge som konfirmasjonen, for tre måneder siden. Sanders lisse var innsauset i noe brunt. Hun hadde ikke tenkt å finne ut nøyaktig hva.
Kom inn, sa hun. Men ta av skoene med én gang.
Leiligheten i åttende etasje i det splitter nye borettslaget «Nordlysparken» var hennes ekte stolthet. Ikke stillingen som salgsleder i «Hjem & Hage AS», ikke bilen, ikke sparekontoen. Det var denne. 104 kvadratmeter, takhøyde på tre meter, vinduer fra gulv til tak, utsikt mot Frognerparken. Hun hadde brukt to år på å innrede, byttet taklamper seks ganger, jaktet gardiner i nøyaktig riktig støvblått, den som blir nesten grå mot kvelden. Sofaen fra Bohus bred, grå, høy rygg. Sofabord i heltre, med et sjarmerende hakk, som selgeren kalte «treets egenart», og som Ingrid først ville returnere, men så ble glad i. Ingen rot. Ingen dill på vinduskarmene. Sminken fra «BelleViva» sto på rekke og rad i badet, håndklærne hadde samme blåfarge, alle kleshengere var i identisk tre.
Dette var livet hun hadde bygget. Alt på rett plass. Stillheten skikkelig by-stillhet på åttende: bare dur fra kjøkkenvifta fra «Livingroom» og drypp fra regn mot ruten.
Marius satte bager i gangen. Barna tok av seg skoene. Sander tok straks på den HVITE veggen med én finger.
Sander, sa Ingrid.
Hva da?
Hendene.
Gutten så på sin egen hånd. Så på veggen. Så på henne.
Hva med hendene?
Ingrid trakk pusten dypt, en sånn «fem-på-tretten»-innpust hun lærte på stresskontrollkurs. Tre sekunder inn, tre ut.
Marius. Snakk fort.
Broren ruslet inn på kjøkkenet, slang seg på den høye barkrakken og la hendene på disken med resignert mine, som en som overgir seg.
Vi skal på fjellhotell. Åtte dager. Vi må prate sammen. Skikkelig prate, og det er umulig med barna.
Ingen andre alternativer?
Mamma er på rehabilitering til neste fredag, det vet du. Svigers sitter på hytta influensa-epidemi og barneforbud. Ingrid. Jeg ber deg om en ting. Åtte dager.
Åtte dager, repliserte hun.
Eller ni. Vi er hjemme neste søndag.
Fra stua kom en lyd. Ikke høy, men gjenkjennelig. Noe knuste.
Live! Ikke rør noe! ropte Marius, i stemmeleie forbeholdt slitne småbarnsfedre.
Marius Ingrid snakket lavt, for det fikk hun lære på stresskurset: LAV stemme beste makt. Jeg har hjemmekontor. Viktig kunde-presentasjon på onsdag. Jeg kan ikke barn. Jeg vet ikke hva de spiser, hva jeg skal si, hvordan jeg får dem til å sove.
De spiser alt, bare ikke løk. Sander nekter bare tomat. Snakk om hva som helst, de er ikke kresne. Live må ha bamsen for å sovne, Sander en bok den er i bagen.
Marius.
Ingrid. Han så på henne. Det var et eller annet der, hun kunne ikke helt plassere det. Ikke medfølelse. Noe slit, du ikke diskuterer. Hvis vi ikke prater nå, vet jeg ikke om det er noen oss lenger. Ærlig.
Hun sa ingenting. Ute passerte en sky over Frognerparken. Hvit, rolig, uforstyrret.
Åtte dager. Greit.
Tusen takk.
Ikke takk på forhånd. Jeg ringer deg om tre timer, bare så du vet.
Altid på nett. Marit og.
Marius forsvant for fort, typisk folk som er redde for å angre. Han kysset begge barna på hodet, hvisket om «tante Ingrid som er verdens kuleste», la igjen en krøllete huskelapp på baren og i løpet av femten minutter var døra smekket igjen.
Ingrid sto i gangen. Sander og Live stirret på henne.
Jaha, sa hun.
Jaha, sa Sander.
Er dere sultne?
Jeg vil ha juice, sa Live.
Hvilken?
Oransje.
Appelsin?
Nei. Oransje. Den som er oransje.
Hun åpnet kjøleskapet. Mineralvann, ferdigkuttet grønnsaker, naturell-Youghurt fra BelleViva og et åpnede hvitvinsflaske. Ingen juice. Hun hadde aldri tenkt over mangelen på juice i sitt liv. Heller ikke behovet. For hun hadde aldri hatt grunn til det.
Da må vi til butikken, sa hun.
Hurra! jublet Sander, så ekkoet tre meters takhøyde kom til sin rett.
Ingrid bet seg i leppa.
Butikken lå i naboblokka fem minutter gange. I løpet av de fem rakk Live å miste bamsen fire ganger, Sander fandt ALLE heisknappene inkludert nødknappen, og fortalte en detaljert anekdote om en gutt som kunne spytte to meter gjennom tenna, med visse teknikker. Ingrid visste plutselig alt om denne gutten.
Hun kjøpte fire sorters juice, melk, brød, jordbær-yoghurt, pasta, kyllingnuggets, epler, bananer, og en pakke kjeks i knalloransje, som Sander selv smugler oppi mens hun så på osten. Hun lot kjeksen være. Det var liksom en liten overgivelse for en uke siden vil hun aldri gjort det.
Første dag gikk rimelig stille. Med unntak av at Live sølte oransje juice over stuebordet, og Sander løp rett i dørkarmen og felte noen tårer. Ingrid ante ikke hvordan man trøster barn. Hun serverte ham et glass vann og sa «det går over», hennes vanlige og glimrende råd til voksne og til immense forbløffelse, funka det. Sander nippet, snufset og gikk rett bort til nettbrettet som Marius hadde lagt oppi baggen.
Legge? Neida. De nektet klokka ni, halv ti, og kvart på elleve. Klokka halv elleve leste Ingrid boka om en bjørn som lette etter bringebær to ganger. Live sov allerede på sofaen, med bamsen sin. Ingrid satt og så på henne i tyve sekunder. Så løftet hun henne over på gjestesofaen. Jenta var varm og lett som et lite, bitte lite bål. Våknet ikke.
Ingrid lagde seg urtete fra termokopp Livingroom, åpnet laptopen. Tre dager til presentasjonen. To slides og introen igjen.
Hun satt i kveldens kvalmende stillhet og stirret på skjermen. Kunne ikke fokusere.
Andre morgen. Seks tretti-syv. Det husket hun nøyaktig, for det var da Livingroom-mobilen lyste opp idet noe krasjet i stua.
Sander hadde våknet og bygd festningsverk med alle putene fra Bohus. Teppe på gulvet, puteberg, og midt i Sander, med kremlignende rest fra kjeks på henda. Kjeksesmulene over hele stuegulvet.
God morgen, sa han. Glimrende form.
God morgen, mumlet Ingrid.
Kan du lage pannekaker?
Sveler?
Ja, sånne runde med lønnesirup!
Har ikke lønnesirup.
Skuff.
Hun kokte havregrøt. Sander spiste uten innvendinger. Live kom slentrende med bamsen, rammet seg opp på barkrakken og ba: Jeg vil ha sånn grøt som Sander.
Ingrid syntes det gikk ganske bra.
Katastrofen traff tirsdag, cirka kl. 14.
Hun redigerte presentasjon, barna var i badet, tillatt å sette ut seilbåter av gamle regninger, Sanders oppdagelse. Trygt, ikke sant? Vann, papirflåter, lydløs lek.
Lydløst i tyve minutter. Så ikke.
Hun skjønte det ikke med én gang. Først ble presentasjonen ferdig, så skulle hun hente vann, da la hun merke til det noe blankt som siver ut fra baderomsdøra.
Nei og nei, sa hun tydelig. Når det faktisk er for sent.
Vasken skrudd på fullt. Barna hadde blitt for ivrige og så, ifølge Sanders versjon, «måtte vi se på TV». Avløpet var tett flaggskipet satt kilt fast og sodavann rant ut på gulvet. Det hadde bølget i minst ti minutter.
Ingrid skrudde av kranen. Så på gulvet. Lukket øynene.
Etter tjue minutter, midt i vanntreningen og fortvilelsen over de sannsynligvis dødsdømte ulltøflene fra BelleViva, ringte det på døra.
Hvem der?
Naboen under. Syvende.
En mann rundt førti stod der. Høy, småkrøllete hår, olabukse og mørkeblå genser. Han hadde et avslappet uttrykk, og på mobilen viste han et bilde av sitt tak, med et vakkert, voksende fuktmerke rundt lysekronen.
Jeg heter Espen. Sytti-to.
Ingrid. Åtti-fire. Jeg vet hva som har skjedd. Barna.
Skjønner, svarte han. La bort mobilen. Skal jeg hjelpe?
Vanligvis var dette tidspunktet folk begynte å true, true med boligstyrer og forferdelige fakturaer. Hun var forberedt, det var tross alt hennes kompetanseområde.
Du sa hjelpe? dobbeltsjekket hun.
Dømt ut fra lydene er det nok bra bløtt hos deg fremdeles. Jeg har byggtørker og solid gulvklut. Altså, med god svamperumpe.
Sander tittet ut bak henne.
Er du han fra under oss? Er det vi som har fuktet taket ditt?
Det er dere, sa Espen, Ingrid spente seg, men han la ikke til mer. Men, flåtene, fløt de?
Kjempebra! ropte Sander. Jeg hadde til og med et hangarskip!
Det står det respekt av.
Kom inn, sa Ingrid. Så var det ikke så mye å gjøre.
Den neste timen forsvant i tåkeprestasjoner. Espen hentet klut og tørket vann, rolig og uten kommentarer. Han ga Sander vaktpost-arbeid med moppen, noe gutten tok på alvor. Live satt i døråpningen, med bamsen som båtsjef, og delte ut detaljerte instrukser om våte flekker alltid presis.
Ble taket ille? spurte Ingrid etterpå.
Litt. Det var like gjerne på tide å male uansett. Tørker etterhvert.
Jeg fikser malingen.
Vi får nå se. Han trakk litt på skuldrene, ikke som trussel, bare som livserfaring. Hvor lenge har du barna?
Andre dag.
Dine?
Nevø og niese. Jeg… nei. Ingen barn selv.
Han nikket, så på Sander, nå travelt opptatt med TV-fjernkontroll.
Forståelig, sa Espen. Tips: På badet bør man ha avløpsdeksel. Selges overalt. Og vannkran på minimum.
Notert.
Lykke til. Han tok moppen. Vendte i døra. Jeg bor nedenfor. Bare ring.
Hvorfor er du så rolig? spurte hun plutselig, uten å tenke.
Han tenkte litt.
Hva skulle jeg gjort? Skrutte? Taket tørker ikke fortere av det.
Han gikk. Ingrid la pannen mot døra. Sola senket seg ute; på kjøkkenet var det uenigheter om kjeks, og Ingrid fordelte de siste rundene rettferdig. Barna så på henne med respekt. Ingen protester.
Onsdag morgen. Presentasjonsdagen. Barna så på TV i stuen, nettbrettet er oppladet, frukt og kjeks på bordet full kontroll.
Presentasjon 11:00. Ingrid, headset og jakke over pysjen. Syv pålogget i Teams Oslo, Bergen og Tromsø.
Første kvarter gikk som en drøm. Ingrid la ut om Estelle-kolleksjonen, forklarte prising, svarte på spørsmål.
Minutt seksten. Dørene til kontoret går opp.
Tante Ingriiid! Live, så alle i hele oppgangen hørte: Sander tok bamsen min!
Jeg jobber, sa Ingrid lavt, så pedagogisk hun kunne.
Han sier bamsen er stygg!
Er den det? fra stua.
Folkens, sa Ingrid med sitt beste-kontroll-smil til kollegene på Teams, beklager, to sekunder.
Pause, ut til stua: Sander har bamsen i det ene øret, Live resten; begge drar.
Slipp, talte Ingrid. Begge to.
Bamsen falt. Live snappet den og trykket den inntil seg.
Sander, kan du se på TV uten lyd?
Det er ferdig.
Sett på en annen!
Hvilken?
En som kommer etter den forrige!
Det er reklame.
De så på hverandre. Ingrid grabbet fjernkontrollen og fant NRK Super snakkende dyr.
Åtte fredelige minutter. Så banker det igjen. Sander, mutt.
Ingrid multitasker konsentrert på Teams. Han går ikke.
Jeg må på do, annonserte han til alle i møtet.
Bergen gryntet. Oslo lo. Ingrid rødmet for første gang på femten år.
Du vet hvor, sa hun. Gå.
Han gikk. Estetisk var møtet ødelagt. Men plutselig smil en far fra Oslo hadde tre barn og kjente seg igjen. Tromsø sa kolleksjonen var spennende, møtet fikk en respons ingen slides gir.
Ingrid satt stille etterpå. Kunne ikke bli sint. Merkelig følelse.
Hun lagde ostesmørbrød til barna. Sander gnagde fornøyd. Live spiste halvparten fordi hun «snakket med bamsen».
Bank på døra klokken fire. Espen står med et lite plastnett: ny avløpspropp.
Gikk du til butikken bare for denne?
Trengte uansett brød.
Kom inn.
Hun mener ikke å invitere ham, men han bare gjør det. Sander, fornøyd: Det er han som redda oss!
Er taket tørka?
Snart.
Kan du «Jenga»? Jeg har «Jenga»!
Klart det.
Så satt Espen ved stuebordet, barn på hver side, Live med bamsen hengende på som helpublikum. Espen lekte som om det var alvor. Ingrid latet som hun lagde middag men kikket egentlig mest.
Ta den på siden, sa Espen til Sander. Kanskje den løsner lettere.
Hvordan vet du?
Hver tårn har et svakt punkt. Bare å finne.
Gjelder det i livet og? spurte Sander, plutselig fireti år eldre enn han var.
Espen tenkte.
Ligner litt, ja.
Felles middag kom av seg selv. Espen stekte fiskekaker sammen med henne. Skar brød pent, fordi «Ingrid kommer bare til å terge seg over hvor skjevt det ellers ble». Selvsikkert, men det stemte.
Hvor lenge har du bodd her? spurte hun.
Tre år nå. Så da dere flytta inn.
Observant.
Skjer bare når man har tid.
Hva jobber du med?
Arkitektfirma. Jeg tegner bæresystem. Døll spesialitet.
Hvorfor døll?
Ingen spør oss om vi tegner pent, bare om det holder.
Men det er vel viktigst? sa hun.
Han så på henne, litt overrasket og samtidig imponert.
Jo. Det er det.
Ungene sov ni. Begge. Espen takket for mat og satte kursen hjem.
God natt, sa han i gangen.
God natt. Og takk for hjelpa.
Null stress.
Jeg mener kvelden. Og at du ikke banna meg ut på tirsdag.
Han brukte et par sekunder lenger enn vanlig.
Du fikser dette bra, sa han. For en nybegynner.
Hvordan vet du det?
Rutinerte ser ikke ut som de bærer på krystallvaser.
Hun lo, ordentlig ikke anstrengt. Hva skjedde der?
Han gikk. Hun sto alene i gangen. Live sitt lille blå kåpe hang ved siden av Sanders boblejakke. Hennes egen frakk stod liksom for seg selv.
Torsdag og fredag gikk annerledes. Ingrids skuldre krøp ned. Grøt og juice ble rutine. Live likte å sitte og tegne ved siden av henne mens hun jobbet utallige kanin-familier, med navn på alle.
Her er mamma-kanin, her er pappa-kanin, og det der er lille Knapp.
Hvorfor Knapp?
Han er rund.
Godt poeng.
Fredag ringte Espen igjen. Hadde med brettspill «Verdens byer», åpenbart arvegods fra sent åttitall, slitt kartong. Ungene ante ikke hvilken by som var hvor, men lo og koste seg grenseløst.
Hvor har du det fra?
Barndommen min. Hentet noen esker i flyttelasset, uten å vite hvorfor.
Bra du tok det med!
Alle satt på gulvet fordi bordet ikke strakk til, og Live sovnet tøysete tett inntil Ingrids side, i Ingrids armkrok, uten at hun merket at hånden hennes ble liggende.
Espen la merke til det. Sa ingenting.
Lørdagen dro de i parken. Espens idé. Hun protesterte ikke. Sander gikk tvers gjennom en gigantsøle, tross klare instrukser om «gå rundt», gikk tilbake med søkkvåte sokker. Ingrid bar sko i plastpose, og Sander var like lykkelig.
Hvorfor bryr du deg ikke? spurte hun.
Om hva?
Våte sko.
Tørker jo.
Akkurat som Espen, vrimlet det ut av henne.
Espen er ok, sa Sander. Tante Ingrid, er han vennen din?
Han er naboen min.
Er ikke det det samme?
Ikke alltid.
Hvorfor da?
Hun hadde ikke svar. Bak der bar Espen Live på skuldrene, snakket om trærnes livssirkel, og Live så ut som hun fikk universitetsundervisning.
Søndag ringte Marius. Han hørtes ut som et nytt menneske ikke så sliten og flat i stemmen.
Hvordan gikk det?
De lever, svarte hun. Sander har vadet i gjørma, Live har tegnet 47 kaniner.
Han lo.
Du klarte det.
Faktisk. Hvordan går det med dere?
En liten pause.
Bedre. Mye bedre. Takk.
Bra.
Andre uke gikk lettere. Ingrid lærte Sanders uvilje mot tomat, men evne til å sette til livs tomatsuppe hvis man ikke nevner hovedingrediensen. Hun visste at Live krevde vindu på gløtt for å sove, og at de alle kl. 19.30 bare må innrømme trøtthet og legge seg rett ut. Alt dette uten manual.
Espen kom innom hver kveld, en gang med rundstykker, en annen med bok: En japansk roman om en dame som tømte morens leilighet og innså at hun aldri kjente sin mor. Ingrid leste første halvtime etter legging av barn. Den beste halvtimen i døgnet.
En dag spurte han: Hva leser du?
Ingenting. Bare fagsaker siste halvår.
Det teller ikke.
Nei.
Skal jeg ta med noe?
Gjerne.
Senere spurte Sander: Hvor er jobben din? Viser meg?
Kontoret er her.
Men vis da.
Han fikk se: laptop, haug av Estelle-kataloger, en liten kaktus.
Er du lykkelig?
På jobb?
Ja.
Tror det. Jeg liker jobben.
Pappa sier man skal ha lykkelig jobb. Ellers hvorfor?
Klokt sagt.
Men du bor alene?
Jeg er vant til det.
Var? Ikke mer?
Hun sa ingenting en stund.
Var, ja.
Siste dagen. Marius og Marit møtte opp Marit var nesten uigenkjennelig. Barna fikk klemmer i tre minutter. Marit takket og var overveldet.
De var snille?
De var som barn. Helt topp, sa Ingrid og gliste. Marit kikket rart, som om hun forventet klager.
Pakking tok en time. Live gråt litt, men Ingrid forsikret henne at de nok sees igjen. Sander tok farvel med håndtrykk såpass. Så kastet han seg rundt halsen på henne og spurta til faren.
Døra gikk igjen.
Ingrid sto alene i gangen. Ingen liten kåpe, bare hennes jakke. Endelig, stillhet.
Hun gikk inn i stua. Der lå Live sitt kaninbilde på gulvet. Familie: mor, far, Knapp, og i hjørnet en figur med gult hår. «Tante Ingrid» på innpustet fireårs-håndskrift.
Ingrid holdt på arket lenge. Så satte hun på tevann, Livingroom-filter, og hentet yndlingskoppen. Alt var perfekt, riktig, og rent. Som hun liker.
Hun ventet at lettelsen skulle komme, den hun pleide få etter jobbfester, familieselskap at alt igjen «bare var hennes». Men ingen lettelse kom.
Bare et bilde i hendene og en stillhet som var ny: ikke rolig, men ventende.
Så satt hun på kjøkkenet, drakk te, og så mot parken. Tenkte på Sander og spørsmålet om lykke. På Live som sov ved hennes side på fredag, under årets første løvfall på parketten, mens Ingrids hånd ikke trakk seg vekk.
Tenkte på Espen.
Hvordan han skar brødet jevnt. Hans ro, den som ikke var likegyldig, men bar som en bærende søyle. Hvordan han kom innom, aldri krevde noe tilbake.
De ni dagene uten å våkne midt på natta med jobbungst for første gang på fem år. Merkelig uvant pausetilstand.
Klokken seks stod hun opp, vasket ansiktet, tok på seg favorittgenseren, mørkeblå, og plukket opp mobilen. La den fra seg. Tok den opp igjen.
Hun brukte ikke telefonen. Tok heisen ned til sju.
Espen åpnet etter noen sekunder. Ikke forbauset, bare åpen.
De har reist, sa hun.
Jeg hørte det.
Det er stille.
Det er det.
Vil du ha te? Jeg satt på kanne, men må sette på en til, den er kald.
Et lite smil.
Ja takk.
De gikk opp. Han satte seg akkurat der Marius satt for ni dager siden. Helt annen samtale.
Visste du, sa hun, dette er første dag på ni dager uten noe jeg må gjøre. Aner ikke hva jeg skal gjøre med det.
Godt eller dårlig?
Bare rart.
Du venner deg til det nye rare.
Nytt rart?
Før var du vant til å være alene. Nå er du uvant alene. Litt av hvert.
Du har prøvd?
Ble skilt for tre år siden. Det vanskeligste var ikke skilsmissen, det var stillheten etterpå. Den med og den uten noen, det er to forskjellige ting.
Hun så på tekoppen.
Alltid trodd at stillhet var frihet. At ensomhet var min valg.
Er ofte sånn. Men valg kan endres.
Har du endret det?
Holder på. Barn med oversvømmelser og alt.
Hun lo.
Espen.
Ja?
Hun stanset, kunne sagt noe nøytralt. Hele livet hadde hun veket unna her.
Jeg liker deg. Ville du skulle vite det.
Han så på henne.
Det er bra, sa han, og stemmen var varm. For jeg liker deg også. Jeg har tenkt på det.
Lenge?
Fra den dagen du spurte hvorfor jeg var så rolig. Det var det ingen som har gjort.
Rar grunn.
Jeg har rare grunner.
De drakk te sammen, snakket til klokken elleve. Om jobber og bøker. Om byen fra åttende og fra sjuende. Om barn som dro sin vei og etterlot kaninbilder med en gulhåret tante. Ingen av dem hastet noe sted. Da han gikk, la han hånda over hennes en kort stund.
God natt, Ingrid.
God natt.
Hun lente seg mot døra, som den første kvelden men nå var stillheten varm, ikke hul.
Hun satte kaninbildet på stua. Kaninfamilien gliste opp på henne med Ingrid, bitte litt skjevt, men gjenkjennelig.
Et år gikk.
Leiligheten forandret seg. Ikke mye, men nok for de som visste hvordan den var. Bokhylla nede full av barnebøker, spor etter siste nevøbesøk. Flere potteplanter, én halvt på skrå fordi Live hadde vannet for mye. I gangen to ytterjakker, hennes marineblå og en herrejakke, grå.
På stuebordet lå en av Espens prosjektmapper, full av tekniske tegninger. Kaffekopp, halvlest bok.
Ingrid sto ved vinduet. Parken var høstbrun og buskete. Hun elsket den.
Magen var synlig, ikke stor, men merkbar. Fem måneder. Hun vennet seg til det, dag for dag, som man venner seg til det umulige først virker og så blir det det mest naturlige.
De er på vei, sa Espen i det han kom inn. Marius har sendt melding, de er i bilen.
Snart her.
Har Sander ringt deg?
Tre ganger. Han lurer på om han får bruke iPad eller om vi skal i parken.
Begge deler går.
Sa det til ham og.
Espen satte på kaffe, så på henne.
Hvordan har du det?
Bra. Litt tunge bein, men bra.
Sett deg.
Jeg står fint.
Ingrid…
Ok, da setter jeg meg. Hun slengte seg på sofaen. Du vet, jeg tenkte i morges: For ett år siden sto jeg på kjøkkenet, og ventet på at det skulle bli deilig stille.
Ble det det?
Den gangen nei.
Jeg husker du kom ned.
Ventet du?
Tja. Håpte.
Dørklokka ringte energisk sånn man bare gjør når man er under ti og har sittet lenge i bil.
Sander, sa Ingrid.
Ikke tvil.
Kan du ta opp? Latskap…
Espen gikk til døra.
Tantiii Ingrid! Sander dundret inn. Vi er her! Park? Er det blader? Har du stor mage?
Sander, la de andre komme inn, sa Marius.
Jeg ER inne.
Live gled inn, tittet seg rundt, fant Ingrid med blikket, la armene rundt henne i omfavnelse, stille og voksen-aktig. Så løsnet hun.
Tante Ingrid, er bamsen min her?
På hylla i gjesterommet.
Jeg visste det.
I gangen var det kaos. Marius klemte Espen, Marit bråkte om veien, Sander spratt rundt og SÅ Å bukken med bjørneboka.
Tante Ingrid! Du har spart boka!
Den skal jeg lese for den lille.
Bra, sa han fornøyd og nikket godkjennende som en som passer på at alt er i orden. Espen, park! Er det blader?
Det er blader.
Vi går nå.
Først kaffe og kakao, avbrøt Ingrid. Så park.
Du sier alltid det.
Og det kommer jeg til å fortsette med.
Greit, sa Sander, så på henne med samme intensitet som før, og sikkert lenge fremover. Tante Ingrid, er du lykkelig nå?
Det var summing i leiligheten: stemmer, Marit som lo, Live som ropte på bamsen, kaffetrakteren på kjøkkenet, byen bak rutene, parken, og en mage der en liten, ukjent allerede prøvde seg med små spark.
Ingrid så på Sander.
Ja, svarte hun.
