– Ferien avlyses, – sa Leif uten å se opp fra telefonen. – Mor kommer.
Jeg sto midt på soverommet med åpen koffert. I hendene – en ny badedrakt, med prislapp. Den første på sju år.
– Avlyses? – la jeg badekosten forsiktig på sengen. – Billetter er kjøpt. Ikke-refunderbare. Tretti tusen kroner, Leif.
Han gned neseryggen og satte seg på kanten av sofaen. Slik gjorde han hver gang samtalen gikk en annen vei enn han ville.
– Hva skal jeg gjøre? Hun har allerede kjøpt togbillett. Kommer i overmorgen. Kan ikke si til henne – snu.
Sju år hadde vi vært gift. Og i løpet av disse sju årene hadde jeg ikke hatt én ferie. Verken til syden, på kursted, eller til nabobyen en helg. Ingen steder. Første året – bryllupsreisen til Mallorca, tre dager, fordi Gudrun ringte og sa hun hadde høyt blodtrykk. Vi dro hjem. Blodtrykket var 130/80 – normalt for alderen. Det visste jeg sikkert, for jeg var farmasøyt og så slike tall hver dag.
Siden da – ingen reiser. Hver gang vi planla en ferie, dukket Gudrun opp. Fjerde gang på sju år. Som etter klokka.
– Leif, – jeg satte meg ved siden av, prøvde å snakke rolig. – Vi har spart til denne ferien i fire måneder. Jeg tok ekstravakter. Tolv timer om dagen. Du så hvordan jeg kom hjem.
– Jeg ser det, – han stirret fortsatt på telefonen. – Men mor er viktigere.
Jeg rettet på brillene. Fingrene skled – hendene var tørre, full av sprekker fra antiseptikken. Åtte år på apotek – huden som sandpapir.
– Viktigere enn hva? spurte jeg.
– Viktigere enn syden, Rigmor, – han så endelig på meg. – Mor er alene. Hun er syttifire. Skjønner du ikke det?
Jeg skjønte. Skjønte at Gudrun bor i Trondheim, i sin treroms leilighet, med en nabo som stikker innom hver dag. At hun selv reiser på markedet, selv bærer posene, selv lager vinterforråd – tjue glass av gangen. Og at hver «visit» begynner med samme telefon til Leif: «Gutten min, jeg savner deg, kommer på en ukes besøk.»
«En uke» ble til to. Så tre. En gang bodde Gudrun hos oss i en måned og dro bare fordi naboen ringte og sa at vannrøret hadde sprukket i leiligheten hennes.
– Jeg avlyser ikke, – sa jeg. – Reis du. Møt mor. Jeg drar.
Leif så opp. Som om jeg hadde foreslått noe upassende.
– Hvor skal du dra? Alene? Uten mann?
– Med Sofie.
– Nei, – han reiste seg. – Nei, Rigmor. Vi er en familie. Enten sammen, eller ikke.
Og jeg ga opp. Som fire ganger før. La badedrakten tilbake i skapet, lukket kofferten og satte den på loftet.
Tretti tusen kroner var borte. Ikke-refunderbare.
To dager senere sto Gudrun i gangen med en tung rutete bag og en pose hjemmelagde agurker.
– Nå, vis meg hva dere har her, – sa hun og så seg rundt i gangen. – Tapeten burde skiftes. Leif, passer dere ikke på leiligheten?
***
Gudrun bodde hos oss i tre uker.
De to første dagene flyttet hun på alt på kjøkkenet. Grytene – i et annet skap. Krydderne – på en annen hylle. Skjærebrett – under vasken, «fordi det er mer hygienisk». Jeg jobbet tolv timer og kom hjem til en leilighet der jeg ikke fant noe.
– Gudrun, – sa jeg den tredje dagen da jeg åpnet et skap på jakt etter stekepannen. – Jeg er vant til en bestemt orden. Det er lettere for meg når alt er på plass.
Hun så på meg over brillene. Et tungt blikk ovenfra – selv om jeg var et halvt hode høyere.
– Du, Rigmor, er vant til rot. Dette er ikke orden, det er kaos. Hvem setter stekepannen ved siden av grynene?
– Det passer meg, – sa jeg.
– Men ikke meg. Og heller ikke Leif. Ikke sant, Leif?
Leif satt ved bordet med telefonen og var taus. Skuldrene var krumme, som alltid når mor snakket til ham.
– Mamma, – sa han. – Ja vel.
«Ja vel» – det var alt jeg hørte. Ikke «Rigmor har rett» og ikke «Mamma, det er hennes kjøkken». «Ja vel.»
På den femte dagen tok Gudrun fatt på gardinene. Jeg kjøpte dem i fjor – lin, sennepsgule, lette i to uker fordi de matchet lenestolen og putene. Åtte hundre kroner.
Kommer hjem fra jobb – gardinene ligger på stolen, sammenrullet. I vinduene – hvite gardiner som Gudrun hadde tatt med seg.
– Hva er dette? spurte jeg.
– Dette er skikkelige gardiner, – sa hun og trommet fingeren mot bordet. – Ikke noe tøystykker. Sennepsgult er en farge for sykehus, ikke for hjem.
Jeg var stille i tre sekunder. Så tok jeg ned gardinene hennes, brettet dem og la dem på en krakk. Fant mine egne og begynte å henge dem opp.
Hendene skalv ikke. Denne gangen – nei.
– Hva gjør du? – stemmen til Gudrun ble lavere.
– Henger opp mine gardiner, – sa jeg uten å snu meg. – Jeg liker gardinene mine. Dette er mitt hjem. Og fargen på gardinene velger jeg.
Stillheten varte i fem sekunder. Så reiste Gudrun seg fra bordet og gikk ut av rommet. Jeg hørte hun slo et nummer i gangen. Stemmen dempet, men ordene kunne høres: «Leif, kona di er frekk mot meg. Jeg er ikke vant til slik oppførsel.»
Leif kom hjem fra jobb tidligere enn vanlig. Døren smalt så Sofie i rommet sitt skvatt.
– Hva har du gjort? spurte han fra døren.
– Jeg hang opp mine gardiner.
– Mor er opprørt! Hun tok med seg noe til oss, gjorde seg umak, og du sa ikke engang takk!
Jeg så på ham. På de brede skuldrene som akkurat nå var rettet ut – fordi mor ikke var i rommet, men bak veggen. Når hun var til stede, krummet han seg. Når hun var borte, rettet han ryggen.
– Leif, – sa jeg. – Jeg sa takk for agurkene. For syltetøyet. For kakene. Men gardiner i mitt hjem velger jeg.
– Det er VÅRT hjem!
– Hvorfor er det da moren din som tar avgjørelsene?
Han svarte ikke. Gned neseryggen, snudde og gikk til mor.
Om kvelden kom Sofie bort til meg på kjøkkenet. Stille, med en lærebok i hendene, som om hun bare skulle hente vann.
– Mamma, – sa hun. – Han ringer henne hver gang. Før hver ferie. Jeg har hørt det.
– Hva har du hørt?
– Han sier: «Mamma, vi skal reise da og da.» Og så kommer hun. Hver gang.
Jeg satte vannkjelen på komfyren og sto og lyttet til vannet som kokte. Så det var ikke tilfeldig. Ikke et sammentreff. Fire ganger på rad – det var et system.
Sofie sto ved siden av, vugget fra fot til fot.
– Mamma, går det bra?
– Ja, – sa jeg. – Gå og gjør leksene.
Men det gikk ikke bra. Jeg tok opp telefonen, åpnet notater og regnet. Første gang – bryllupsreisen, tur for tre, tolv tusen. Andre – Tyrkia, for to år siden, nitten tusen. Tredje – København, forrige vår, billetter og hotell fem tusen. Fjerde – disse tretti.
Sekstifire tusen kroner. På sju år. Alt brent.
Og Leif hadde i samme periode tatt med mor til Larvik Kurbad to ganger. Begge gangene fra felles konto.
Jeg lukket notatene, la bort telefonen og helte meg te. Hendene var rolige. Avgjørelsen var ikke moden ennå, men inni meg hadde noe forskjøvet seg.
En måned etter at Gudrun dro, inviterte jeg en venninne på middag. Vilde jobbet sammen med meg på apoteket, vi kjente hverandre i ni år.
Leif var hos en kompis for å se fotball. Sofie satt på rommet sitt. Vilde og jeg åpnet en flaske vin, skar ost, slo oss ned på kjøkkenet. Første normale kveld på lenge.
– Hvordan går det? spurte Vilde. – Hvor skal du i sommer?
– Ingen steder, – sa jeg og smilte. Hadde blitt vant til spørsmålet.
– Igjen?
– Igjen.
Vilde ristet på hodet. Hun visste. Alle visste.
Så ringte det på døren. Jeg åpnet – der sto Gudrun. Med bag og pose.
– Leif sa du var alene, – sa hun. – Tenkte jeg skulle stikke innom. Det er lenge siden sist.
En måned. Bare en måned. Og det var «lenge siden».
Hun gikk inn, så Vilde, satte seg ved bordet. Jeg helte te til henne, fordi Gudrun ikke drakk vin og ikke godtok det.
Ti minutter gikk greit. Så spurte Vilde:
– Gudrun, reiser du mye?
Og det begynte.
– Jada! – Gudrun rettet seg opp på stolen. – Leif tok meg til Larvik Kurbad. To ganger. Kurbad, massasje, fjell. Herlig!
Hun snudde seg mot meg.
– Og du, Rigmor, hvor har du vært i det siste? Jeg ser ingen bilder fra deg. Har du vært noe sted?
Jeg rettet på brillene.
– Nei, – sa jeg. – Ingen steder.
– Ser du, – Gudrun så på Vilde som om hun forklarte noe opplagt. – Ung, frisk, men reiser ikke. Leif tilbyr, men hun sier nei. Bare seg selv å takke. Da jeg var på hennes alder, hadde jeg vært over hele Sørlandet.
Vilde så på meg. Jeg så hun bet seg i leppa.
– Gudrun, – sa Vilde. – Rigmor reiser ikke fordi hun ikke vil.
– Hvorfor da?
Vilde ble stille. Så på meg – spurte med blikket om tillatelse.
Og jeg svarte selv.
– Fordi hver gang vi kjøper billetter, kommer du, – sa jeg. Stemmen var rolig. Jeg ropte ikke. Bare ramset opp. – Fire ganger på sju år. Bryllupsreisen – du ringte, og vi dro hjem. Tyrkia – du kom dagen før avreise. København – det samme. I år – syden. Tretti tusen kroner, ikke-refunderbare. Totalt – sekstifire tusen kroner. Jeg har regnet.
Gudrun sluttet å tromme fingeren mot bordet. Hånden stoppet på vei til koppen.
– Hva er det du snakker om?
– Jeg sier tall, – svarte jeg. – Ikke anklager. Tall. Jeg kan oppgi datoer hvis du vil.
Stillhet.
Vilde reiste seg, sa hun måtte gå. Jeg fulgte henne til døren. Da jeg kom tilbake til kjøkkenet, ringte Gudrun allerede til Leif.
Tjue minutter senere stormet han inn.
– Hvorfor ydmyker du mor foran fremmede? – han sto i gangen uten å ta av seg skoene.
– Jeg ydmyket ikke. Jeg oppga summer.
– Hvilke summer? Hva snakker du om?
– Om sekstifire tusen kroner som vi har tapt på avlyste reiser. I alle årene vi har vært gift.
Leif så på mor. Gudrun sto i kjøkkendøren med korslagte armer.
– Gutten min, – sa hun. – Enten meg eller henne.
– Mamma, – Leif gned neseryggen.
– Hun må be om unnskyldning, – sa Gudrun skarpt.
Leif snudde seg mot meg.
– Rigmor. Be mor om unnskyldning.
Jeg tok av brillene, pusset dem på genseren. Uten dem var alt litt uklart – Leif, moren hans, gangen med skoene deres.
– Nei, – sa jeg. – Det gjør jeg ikke.
– Da drar jeg til mor, – sa han. – Helt til du kommer til fornuft.
– Det er greit, – svarte jeg.
Han ventet et annet svar. Det så jeg på kjeven som rykket. Men jeg var stille, og han var stille. Så tok han jakken og gikk. Gudrun fulgte etter. Posen med agurker sto igjen i gangen.
Jeg satte meg på en krakk på det tomme kjøkkenet. Beina summ etter vakten. Tolv timer bak disken, og så dette. Men inni meg var det klart – som himmelen blir klar etter et uvær.
Han kom tilbake etter tre dager. Uten unnskyldning. Uuten samtale. Han kom bare, hang opp jakken og satte seg til middag. Gudrun dro tilbake til Trondheim.
Men en uke senere begynte Leif å snakke med meg i korte setninger. «Er middagen klar?», «Hvor er skjorta?», «Hent Sofie». Og jeg skjønte at han straffet meg med tausheten. For at jeg ikke ba om unnskyldning.
Og en uke etter det begynte jeg å spare penger. På en egen konto som han ikke visste om.
Året gikk fort. Sofie ble seksten, og jeg ordnet pass til henne selv. Leif signerte samtykke uten å spørre hvorfor. Det var det samme for ham, så lenge mor ikke ringte.
I mai kjøpte jeg billetter. To – jeg og Sofie. Alanya, trestjerners hotell, ni netter. Betalt fra min egen konto – den han ikke visste om. Fem tusen kroner av lønnen sparte jeg hver måned. På et år ble det nok.
Billettene tok jeg refunderbare. Denne gangen hadde jeg lært.
Og jeg sa til Leif:
– La oss dra alle sammen. I juni. Jeg fant et bra tilbud.
Han så på meg som om jeg snakket et annet språk. Så nikket han.
– Greit. La oss prøve.
To uker ventet jeg. Pakket kofferter. Kjøpte nye sandaler og solhatt til Sofie. Til meg selv – solkrem som på apoteket kostet tjue prosent mindre med personalrabatt.
Fire dager før avreise kom Leif hjem senere enn vanlig. Satte seg ved bordet, la telefonen med skjermen ned. Jeg kjente det grepet. Telefon med skjermen ned – betydde at han hadde ringt mor. Eller hun ham.
– Rigmor, – begynte han.
Og jeg kjente fingrene knytte seg. Neglene gravde seg inn i håndflatene. Ikke av sinne – av forventning. For jeg visste hva han skulle si. Visste det fire dager på forhånd.
– Mor kommer. Må hentes.
– Når? spurte jeg, selv om jeg allerede visste svaret.
– I overmorgen.
I overmorgen. To dager før avreise.
– Leif, – sa jeg. – Ringte du henne?
– Hva?
– Ringte du henne og fortalte at vi skulle reise?
Han så bort. Gned neseryggen. Og jeg skjønte – ja. Han ringte. Som fire ganger før. Fortalte datoen, fortalte reisemålet, og Gudrun kjøpte straks togbillett. Som et urverk.
– Hun savner oss, – sa Leif. – Hun blir syttifem i år.
– Syttifire, – rettet jeg. – I november blir hun syttifem.
Han viftet med hånden.
– Samme det. Mor er alene. Vi er alt hun har. Syden løper ingen steder.
Og da husket jeg. Alle sju årene. Hver gang «syden løper ingen steder». Hver badedrakt med prislapp. Hver koffert jeg hentet frem og la tilbake. Sekstifire tusen kroner. Fire avlyste reiser. Tolv timers vakter som gjorde hendene sprukne.
– Greit, – sa jeg.
Leif puste ut. Slappet av. Trodde jeg ga opp igjen.
– Flink jente, – sa han. – Jeg ringer mor og sier hun kan ta med eget sengetøy, vi har lite ekstra.
Jeg nikket. Gikk ut av kjøkkenet. Inn på rommet til Sofie.
– Pakk, – sa jeg. – Vi drar i overmorgen.
Sofie så opp fra telefonen.
– Mamma, han sa jo–
– Jeg vet hva han sa. Pakk kofferten. Badedrakt, bøker, lader. Passet har jeg.
Sofie så på meg i tre sekunder. Så smilte hun – for første gang på en måned – og fant frem ryggsekken.
Jeg gikk tilbake til kjøkkenet. Leif satt ved bordet med telefonen, allerede i samtale med Gudrun om hvilke laken hun skulle ta med.
– Leif, – sa jeg. – Jeg avlyser ikke billettene.
Han så opp.
– Hva mener du?
– Akkurat hva jeg sier. Jeg reiser med Sofie. Du blir. Møt mor.
Telefonen ble stille. Gudrun i den andre enden hadde nok også stoppet.
– Er du seriøs? spurte han.
– Sju år, Leif. Sju år uten ferie. Fire ganger har vi mistet penger. Jeg jobber seks dager i uken, tolv timer, og hendene mine sprekker av antiseptikk. Jeg er førtiåtte år gammel. Og jeg vil se sjøen.
– Og mor? Hva skal jeg si til henne?
– Si at kona di har dratt på ferie. For første gang på sju år.
Han reiste seg. Stolen skrek mot gulvet.
– Rigmor, hvis du drar – da, – han nølte. – Da er det respektløst. Mot moren min. Mot meg.
– Og fire avlyste ferier – er det respekt for meg?
Han svarte ikke. Stod og klemte telefonen. Fra høyttaleren lød Gudruns stemme: «Leif! Hva skjer? Hva sier hun?»
Jeg snudde meg og gikk ut av kjøkkenet.
Natten sov jeg ikke. Satt på rommet til Sofie, sjekket papirer. To pass – mitt og datterens. Hotellbestilling. Reiseforsikring. Transport. Alt var betalt.
Om morgenen skrev jeg en lapp. Kort, på et ark fra notatblokk:
«Leif, Sofie og jeg har reist. Kommer hjem om ti dager. Møt mor. Vi trenger denne ferien. Rigmor.»
La lappen på kjøkkenbordet, ved siden av koppen hans. Tok to kofferter, vekket Sofie, ringte taxi.
På terskelen så jeg meg tilbake. Leiligheten var stille. Leif sov.
– Vi drar, – sa jeg til Sofie.
I taxien var Sofie stille i fem minutter. Så spurte hun:
– Mamma, blir han sint?
– Det blir han, – sa jeg.
– Hva så?
Jeg så ut av vinduet. Morgenbyen svevde forbi – grå, kjent. Om fire timer skulle jeg se sjøen. For første gang på sju år.
– Ingenting, – svarte jeg.
På flyplassen slo jeg av telefonen. Skrudde den på igjen i flyet da vi hadde nådd marsjhøyde. Tolv tapte anrop fra Leif. Tre meldinger fra Gudrun: «Rigmor, hva holder du på med?», «Send barnet tilbake!», «Dette skal ikke gå upåaktet hen!»
Jeg la telefonen i vesken. Sofie leste en bok ved siden av. Utenfor vinduet var skyer.
Sjøen var varm.
***
Det gikk tre uker. Sofie og jeg kom hjem brune. I kjøleskapet sto glass med agurker – Gudrun hadde tatt dem med. På bordet – lappen min, den samme. Leif hadde ikke fjernet den.
Han satt i stuen da vi kom inn. Så på oss, og sa ingenting. Så reiste han seg og gikk inn på soverommet. Døren lukket seg.
Siden da har han sovet på sofaen i stuen. Snakker med meg gjennom Sofie: «Si til mamma at jeg er på jobb», «Spør mamma hvor kvitteringen er». Gudrun ringer hver kveld. Sofie sier hun hører det gjennom veggen: «Gutten min, hun respekterer deg ikke. Det er ikke en kone, det er en straff.»
Men jeg sover godt. For første gang på sju år. På nattbordet – et skjell som Sofie fant på stranden.
Mannen min sier jeg har sviktet familien. Svigermor sier jeg forlot mannen min for en ferie. Men jeg tenker at etter sju år uten én eneste fridag, kan man en gang bestemme selv.
Gikk jeg for langt med lappen og flukten? Eller hadde jeg rett til å reise uten hans tillatelse etter sju år uten ferie?
