Jeg hadde levd halvveis i livet som en ensom skygge. Nei, jeg var faktisk gift, men mannen min, Peder, forsvant fra familien ett år etter vielsen, akkurat da jeg hadde fått datteren vår, Synnøve. Til sist etterlot han oss en treroms leilighet i Oslo, så jeg kunne i det minste håndtere ting på min egen måte. Jeg tenkte ikke på å gifte meg igjen jeg hadde ikke planer om å binde meg til noen annen. Synnøve vokste opp som en liten sky som måtte læres å stå på bakken. Det ble en evig strøm av bekymringer, en flod som truet å oversvømme meg.
Jeg visste at jeg gjorde alt jeg kunne, men jeg kunne ikke gi Synnøve den farlige skulderen som bare en far kan tilby. Så etter hvert begynte hun å søke trøst hos alle guttene hun kjente, i vennskap og i korte forelskerier. Ikke alle likte hennes påtrengende nærhet. Jeg måtte ofte roe henne ned, lege et knust hjerte med myke ord og te. Men Guds hånd var god, og en dag møtte min lille sky sin egen sol, en mann som het Anders.
Anders var jordnær og snill, og jeg godkjente raskt at Synnøve skulle gifte seg med ham. Han viste respekt for både meg og datteren, så jeg tenkte at han var den perfekte svigersønnen. Men eventyret ble ikke en ren feiring. Ett halvt år etter bryllupet begynte Anders å endre seg, som om en mørk sky hadde gledet seg inn i hans sjel.
Samtidig passet jeg på min egen mor, Ingrid, som fortsatt var levende. Hun hadde født meg så tidlig, akkurat som jeg hadde fått Synnøve, så hun fikk også oppleve barnebarnets første smil. Men plutselig ble Ingrid syk; svakheten snek seg inn som frost på et vått vindu, og jeg måtte ta den gamle kvinnen inn i leiligheten min og holde vakt over henne hver dag. Det var ingen andre steder hun kunne gå, så hun ble en del av vår lille verden. Denne tanken falt som en tung stein i Anders hjerte.
Jeg skjønner ikke helt hva som såre ham så dypt. Jeg presset ham aldri til å stelle for min mor; all den tunge byrden lå på mine skuldre. Ingrid var ikke en krevende gammel dame, hun var snarere en stille skygge som bare trengte ro. Kanskje Anders bare følte at hans frihet ble sugd opp i en evig sirkel av ansvar.
Tiden gikk, og spenningen vokste som en tordensky over havet. Synnøve ble mer og mer fjern, og snart søkte hun også Anders side. Vi spiste ikke lenger sammen ved samme bord; barna gjemte seg i sine rom som når natten faller over en stille fjell. Jeg ropte etter Synnøve, men alt jeg fikk tilbake var stille, som et ekko i en tom tunnel. Hun fant unnskyldninger i stedet for svar.
Barnebarna ga heller ingen trøst. De sa at de levde for seg selv og ikke hadde hast med å komme tilbake. Jeg prøvde først å holde fast, så ga jeg opp. Det var deres sak, de måtte finne sin egen vei. Men Anders begynte å oppføre seg som en konge i mitt eget hjem, selv om han knapt rørte en hammer for å reparere leiligheten eller kjøpe noe nytt til den. I stedet forsvant han ofte inn i nattens klubber med venner, som en skygge som søker lys i andre rom. Jeg forsto ikke hvor den en gang så strålende svigersønnen hadde gjemt seg.
Langsomt, uke etter uke, ble hans oppførsel mer uutholdelig. Så kom nyttårsaften, og Anders nektet å feire med oss. Han trakk Synnøve inn i et eget rom, og de holdt fest utenfor vårt bord. Ved midnatt kom Synnøve for å hilse, men hennes ektemann virket som en statue, uten et eneste ord.
Neste morgen kom han til meg med en kald stemme: «Vi selger morens hus og kjøper vår egen leilighet». Jeg sto da som en blad i vinden, usikker på hvordan jeg skulle svare. De hadde bodd i mitt hjem i et halvt år på min regning! Var det ikke nok?
«Nei, jeg tror ikke på det», ropte jeg. «Kjøp deres egen leilighet med deres penger. Dette er min mors hjem; vi skal ikke selge den. Det er hennes eiendom, og hun skal ta seg av det selv.»
Dette provoserte Anders. Samme dag pakket han sine ting, tok med Synnøve og dro til sine foreldre.
Det var tungt å se datteren min gå uten å protestere, men dette var hennes liv. Hvis hun tror dette er bedre for henne, så la henne bo med Anders.
Hva hadde jeg gjort riktig? Hva ville du ha gjort i min drømmeaktige tilværelse, der virkeligheten glir som tåke over fjellene?
Hvis du vil ha flere drømmefortellinger, legg igjen en kommentar og gi et like. Det gir oss krefter til å skrive videre.
