Sverres onkel ba om å låne leiligheten min mens de gjorde oppussing jeg sa nei
Kan du være så snill å hente røkt makrell med sennepssild, spurte Sverre med et bredt smil mens han slakket av belte på buksen. Mamma lager kjempegod mat, i motsetning til min søster Sigrun. Hun klarer bare å koke frossen potetmos.
Sigrun, Sverres kone, som satt overfor, kastet et brennende blikk på mannen, men holdt munn, bare klirret høyt med gaflen mot tallerkenen. Rundt bordet i svigermors, Ingrids, leilighet hersket den vanlige søndagsstemningen: prat, klirring av servise, en TV som surret i bakgrunnen og den tunge lukten av stekt kjøtt.
Olaug skjøv salatskålen litt unna, forsiktig så hun ikke traff sin mann Dag med albuen. Dag satt rolig, nedsenket i tallerkenen, og tygde på et stykke brød på en mistenkelig grundig måte. Olaug kjente den blikket hans den skyldige, løpende. Vanligvis fikk han det når han glemte å betale internettregningen eller skrapte opp bilens støtfanger.
Forresten, Dag, Olaug, kastet Sverre en stor porsjon salat foran seg og fortsatte uten å stoppe. Vi har snakket med mamma og Sigrun, og vi har bestemt oss. Det er på tide med en totalrenovering. I vår tre-roms leilighet er det umulig å bo: rørene lekker, ledningene gnistrer, og de gamle tapetene henger fortsatt fra forrige eier. Vi får et byggteam fra neste mandag.
Flott, nikket Olaug høflig mens hun tok en slurk eplemost. Renovering er bra, selv om det koster. Gratulerer.
Det er akkurat det jeg sier! Sverre viftet med gaflen. Det blir stort. Vi river veggene, støper nytt gulv. Det er farlig for barna med støv, skitt og sement. Så vi må bo hos dere en periode.
Olaug hostet på eplemosten. Hun fikk et hosteanfall, Dag klappet henne nervøst på ryggen, og stillheten ved bordet ble bare brutt av Sverres knasende spising.
Unnskyld, hørte jeg riktig? tørket Olaug leppene med et serviett og så rett inn i Ingrids øyne. Hos oss? Hvorfor? I vår to-roms leilighet, hvor Dag og jeg allerede tråkker hverandre på tærne av og til?
Ikke i deres leilighet, avfeide Sverre som om han slo bort en flue. Hvorfor skulle vi klemme oss? Du har jo den leiligheten fra bestemor. Ettromsleilighet i Storgata. Den står tom. Det er den vi skal bruke i trefire måneder mens de rydder opp i rotet.
Olaug la servietten rolig på bordet. Leiligheten i Storgata hadde vært hennes egen, arvet fra bestemor i et forfallent tilstand. I tre år hadde hun sårt spart hver krone, gjort oppussingen selv på helgene, revet gamle aviser fra veggene, malt, pusset parkett. For en uke siden hadde hun endelig satt på ny sofa, hengt opp gardiner og var klar til å leie den ut for å betale ned billånet.
Sverre, ble Olavgs stemme kald som is, leiligheten i Storgata er ikke tom. Den er klar for utleie. Jeg har allerede lagt ut en annonse, og visningene er planlagt til tirsdag.
Å, så du avlyser visningene! hoppet Ingrid inn i samtalen og tilføyde: Familien ber om hjelp. Ikke fremmede folk. Har du ikke penger nok? Du tjener ikke alle pengene selv, men bror er bror. Hvor skal de med to barn, til togstasjonen?
Hvorfor til togstasjonen? undret Olaug. Det finnes leieboliger, dagtildag, månedtilmåned. Eiendomsmarkedet er stort.
Har du sett prisene? ropte Sigrun, som hadde sittet stille hittil. På en liten leilighet på utkanten krever de tretti tusen kroner i månedshyra! Og vi må fortsatt kjøpe byggevarer, betale håndverkere. Budsjettet vårt er sprøtt til siste krone. Vi har ikke råd til ekstra leie når familiens leilighet står tom!
Olaug vendte blikket mot mannen sin. Dag krøp sammen, prøvde å bli usynlig.
Dag? ropte hun. Visste du om denne «planen»?
Dag rødmet dypt i håret og mumlet uten å løfte blikket:
Ål, de spurte Jeg sa at vi skulle diskutere. Jeg lovet ingenting! Bare situasjonen er vanskelig. Barna må i skole, barnehage, området er greit. Kanskje vi lar dem? De er jo ikke fremmede.
Olaug følte seg oppbrukt. De hadde allerede diskutert alt bak hennes rygg, fordelt hennes eiendom, løst sine økonomiske problemer på hennes bekostning, og hun ble bare satt ved bordet med makrellsalaten.
Da gjør vi dette slik, rettet Olaug ryggen. Leiligheten skal leies ut. Jeg trenger inntekten for å betale billånet: tjuefem tusen kroner i måneden. Hvis du, Sverre, vil leie den til markedspris, gjør jeg en liten rabatt for familien, men jeg lar dere ikke gå på kompromiss med lånet.
Sverre sluttet å tygge og stirret på henne med ekte forargelse.
Skal du ta penger fra din bror? Har du ingen samvittighet? Vi holder på med renovering! Vi trenger hjelp, ikke dine krav!
Jeg må betale lånet. Banken min bryr seg ikke om deres oppussing.
Ål! ropte Ingrid med en kjele i hånden. Hvordan våger du! Jeg har tatt deg som en datter, og du er så grådig! Sigrun og Sverre har to barn, dine nieser! De trenger et godt hjem! Og du klager over ditt eget tak. Hva skal de gjøre?
Min hule, som du kalte den, har nydesigneroppussing, moderne hvitevarer og en hvit sofa. Jeg vet hvordan barnebarna dine oppfører seg. Forrige nyttår vi feiret hos dere endte med knust TV og malt tapet i gangen. Hvem betalte? Ingen. Det er jo bare barn. Jeg lar dem ikke flytte inn i leiligheten jeg har brukt hjertet og en million kroner på.
En million kroner, sier du! sprang Sverre opp fra stolen. Dag, hører du? Din kone setter møbler og tepper høyere enn blodet i familien! Er du en mann eller hva? Si det til henne!
Dag så beklagende på kona.
Ål, kanskje de vil være forsiktige. Sigrun vil passe på. Men det er ubehagelig å si nei. Mamma blir lei seg.
Olaug reiste seg fra bordet, tok vesken.
Jeg vil ikke sove på taket, Dag. Det er greit for meg å bestemme over min eiendom. Samtalen er over. Leiligheten er ikke en veldedighetsorganisasjon. Takk for maten, Ingrid. Den var god, men jeg har mistet appetitten.
Hun gikk ut av leiligheten mens svigermoren ropte og svigerdatteren mumlet. Dag løp etter henne et minutt senere, akkurat da hun ringte heisen.
Ål, vent! Du kan ikke gå så brått! De er såret!
La dem være såre. Dag, ta bilen. Eller bli her og diskuter hvor monster jeg er.
Hele veien hjem satt de i stillhet. Dag var irritert, Olaug rasende. Kvelden, da følelsene hadde roet seg litt, forsøkte mannen en ny tilnærming.
Jeg forstår at du er bekymret for oppussingen. Men vi kan lage en avtale. Skrive ned at hvis de ødelegger noe, betaler de for erstatning.
Olaug lo, men latteren var bitter.
Dag, hører du deg selv? En avtale? Fra din bror får du fem tusen kroner han lånte til en venn for to år siden, og han har aldri betalt tilbake. Nå vil du ha en kontrakt på sement og møbler? De vil ødelegge leiligheten på en uke, og så si: Vi er familie, ingen penger. Jeg blir igjen med en ødelagt leilighet og ingen penger. Nei, saken er lukket.
Den neste uken var en kald krig. Svigermoren ringte hver dag, gråt, truet med hjertestans, skammet seg. Sigrun skrev i meldinger nedsettende om de glupske Oslofolkene, selv om hun selv hadde bodd i Oslo i ti år. Sverre ignorerte alt, håpet at broren skulle presse den sta kona.
Tirsdag viste Olaug leiligheten til et ungt ITpar. De var begeistret for den lyse innredningen, raske internett og fraværet av bestemorens gamle tepper. De signerte avtalen med en gang, betalte depositum og første månedsleie. Olaug pustet lett. Nå hadde hun et solid argument: Leiligheten er leid, folk bor der.
Onsdag kveld, da Olaug kom hjem fra jobb, møtte hun et merkelig syn. I gangen sto to store rutete kofferter, og på kjøkkenet satt Dag og Sverre med en flaske akevitt som var halvfull.
Å, herregud, herren av kobberfjellet er kommet! ropte Sverre, tydelig påvirket av alkoholen. Vi feirer starten på et nytt liv.
Olaug så forvirret på mannen. Dag så skyldig, men også bestemt alkoholen hadde gitt ham falsk mot.
Olaug, vi har snakket begynte han med sløret tunge. Sverre forklarte situasjonen. Byggteamet starter å rive veggene i morgen. De har ingen andre steder å bo. Jeg ga ham nøklene.
Olaug følte verden rase sammen.
Hvilke nøkler? spurte hun stille.
Til leiligheten din. Reservenøklene som lå i kommoden. Ikke vær sint. De vil bare levere sine ting, mens de selv bor hos svigermoren i et par dager til de får orden på sin egen leilighet. Jeg sa at du ville ordne leietakerne, kansellere avtalen, jeg betaler erstatning senere.
Olaug så på Sverre, som lignet et grin på stolen. Han hadde vunnet. Han hadde bøyd broren, sett bort fra hennes mening, og nå var han i hennes kjøkken og feiret triumfen.
Gi meg nøklene, sa Olaug og rakte hånden mot ham.
Nei, lo han. De er allerede hos Sigrun. Hun er på vei for å vaske gulvet, henge opp gardinene. Alt er for rotete hos deg, hvitt og slitt. Barna.
Hva?! blodet steg i Olavgs ansikt. Sigrun er i leiligheten min?
Ja. Hun pakker. Vi har allerede fraktet to kasser. Dag hjalp.
Olaug vendte seg langsomt mot mannen.
Du flyttet deres eiendeler inn i leiligheten min, vel vitende om at jeg hadde leid den ut? Vet du at de skal flytte inn i morgen? brøt hun ut.
Olav, leietakerne kan vente! Dag prøvde å ta tak i hånden hennes, men hun rakte den bort. De finner en annen. Det er min bror! Han har familie!
Olaug tok opp telefonen. Hendene skalv, men hun tvingte seg til å taste.
Hallo, politiet? Jeg vil melde innbrudd i min bolig. Jeg har papirer på eierskap, nøkler er blitt stjålet. Adresse
Sverre kvede seg i akevitt. Dag sprang opp, veltet stolen.
Hva gjør du?! ropte han. Hvilken politi? Det er jo Sigrun!
Jeg bryr meg ikke, svarte Olaug i røret, uten å ta blikket fra mannen. Jeg kommer med en advokat. Kast ut inntrengerne.
Hun la på, så på de fremmede.
Dere har en halvtime på dere til å ringe Sigrun og be henne om å forlate leiligheten med sine kofferter. Når jeg kommer med politiet, vil jeg anmelde nøkkeltyveri og innbrudd. Og du, Sverre…
Hun så på mannen hun hadde levd med i fem år, som nå virket fremmed, trist og ubehagelig.
Du kan pakke dine ting og dra til mor, til bror, til togstasjonen jeg bryr meg ikke. Du bor ikke lenger i min leilighet.
Sverre hoppet opp, knyttet nevene.
Du ødelegger familien for en betongvegg! Jeg gir deg et slag i ansiktet!
Prøv det, svarte Olaug og gikk mot ham. I det øyeblikket våknet en vill raseri i henne som fikk selv den store Sverre til å trekke seg tilbake. Jeg saksøker deg. Jeg har dyktige advokater på jobben. Jeg gjør ditt liv til et helvete. Ring din kone. Raskt!
Sverre mumlet forbannelser, grep telefonen.
Sigrun? Hør, hun har blitt en… hun har ropt på politiet. Kom hjem. Vent ved inngangen. Hvordan visste jeg at hun var gal?
Olaug snudde seg og gikk ut av kjøkkenet. I gangen kastet hun på seg en kåpe. Dag løp etter henne, grep tak i ermet.
Ål, unnskyld! Jeg var dum, jeg drakk! Avbryt politiet, vær så snill! Ikke gjør narr av oss!
Du har skammet deg selv, Dag. Du stjal nøklene og ga dem til folk som ikke respekterer meg. Du har sviktet meg.
Hun smatt døren.
Da Olaug kom til leiligheten i Storgata, stod politibilen allerede i oppkjørselen. På trappen, med sine rutete kofferter, satt Sigrun. To barn løp rundt og trampet i blomsterbedet. Sigrun ropte i telefonen så høylytt at selv politibetjenten i bilen kunne høre:
Din kone er en tyrann! Jeg forbanner deg! Vi er på gaten!
OlEtter å ha lært at grensene sine må voktes selv foran familie, gikk Olaug videre med styrke og ro i hjertet, vel vitende om at respekt er den viktigste byggesteinen i ethvert liv.
