Svigerinnen min bestemte seg for å flytte inn i leiligheten min og gi sin egen til datteren min.
Mannen min vokste opp i en stor, sammensveiset familie her i Oslo. Svigermoren min fikk barn etter barn inntil hun til slutt fødte datteren sin. En merkelig taktikk, men det var ikke min sak å blande meg inn i det. Familien holdt alltid sammen.
Da jeg giftet meg med Eirik, følte jeg at jeg var heldig. Han virket ansvarsfull, modig og sterk. Han visste hva familie betydde, men han maktet ikke å bryte båndene til moren og lillesøsteren sin. Svigermoren min var ikke særlig opptatt av sønnene sine, men datterens velværedet var alltid hennes førsteprioritet.
Ingvild var bare 10 år da jeg møtte henne første gang. Til å begynne med forstyrret det meg ikke, men etter fem år begynte det å tære på meg. Ingvild brydde seg lite om skolen, hang med tvilsomt selskap og ga mannen min mye ekstraarbeid. Søsteren hans ringte ham gjerne midt på natten, og han stilte alltid opp.
Jeg håpet hun ville modnes, gifte seg og ta mer ansvar, men slik gikk det ikke. Da Ingvild bestemte seg for å gifte seg, samlet svigermoren min sammen sine egne sønner for å bidra til bryllupet. Hun hadde nemlig ikke penger selv. Svigersønnen tjente knapt noe, så de nygifte måtte bo hos svigermor.
Det ene barnet kom etter det andre Svigermoren min innså at det ikke gikk i lengden. Da kom hun på den geniale løsningen nemlig at hun skulle flytte inn hos oss, slik at leiligheten hennes kunne gis til datteren. Men er dette rettferdig, når jeg hadde spart alle mine kroner og øre for å kjøpe leiligheten vår, mens mannen min ikke hadde bidratt med så mye som en eneste krone? Det merkelige er at han er helt fornøyd med ordningen. Han sier: Min mor vil hjelpe deg!
Vi har en toromsleilighet, og jeg ønsker virkelig ikke å gi avkall på mitt eget rom, eller dele hjemmet mitt med noen andre. Svigermoren min mener bastant at det er vår plikt å ta henne inn, siden mannen min er eldst og skal sørge for foreldrenes velferd.
Jeg er glad i Eirik, og skilsmisse finnes ikke i mine tanker. Men hvordan skal jeg få ham til å innse alvoret? Hvordan skal jeg klare å forklare at det føles som et mareritt å dele hjem med hans mor? Kanskje noen som har opplevd det samme har et godt råd til meg?
