Etter at jeg og mannen min giftet oss, var jeg overveldet av glede, for i tillegg til mannen min hadde jeg også en svigermor som jeg hadde et vennskapelig forhold til. Det var likevel vanskelig å bli ordentlig nære. Dette varte helt til jeg fant ut at jeg var gravid
Så lenge jeg bar barnet, gikk det greit, mer eller mindre. Hun ga meg råd som jeg tok på alvor, fortalte historier og lærte meg masse.
Men da jeg fødte, vokste morsinstinktet mitt så sterkt at jeg rett og slett sluttet å høre på rådene hennes. Jeg ble avvisende mot dem, selv om jeg prøvde å skjule det.
Det hele toppet seg da jeg oppdaget at hun hadde kvittet seg med alle babytingene vi hadde fått. Etter niesen min hadde søsteren min gitt meg så mange fine og nesten ubrukte ting! Klærne var så gode som nye det var knapt brukt. Tydeligvis hadde svigermor en annen holdning til å bruke andres ting. Hun mente visst at barn aldri burde bruke noe etter andre, uansett.
Selv ting som så splitter nytt ut havnet i søpla.
I starten merket jeg ikke at de manglet, men så kom jeg på de fine barneskoene jeg hadde sett. Plutselig var alt borte. Jeg spurte henne, og hun innrømte å ha kastet alt sammen. Jeg er ikke typen til å lage drama ut av alt mulig, men dette var virkelig over grensen. Jeg har fortsatt ikke klart å tilgi svigermoren min for dette.
Hvorfor kunne hun ikke bare ha spurt meg først?
Gjennom dette lærte jeg at det er viktig å snakke sammen og vise respekt for andres valg særlig i familien. Manglende kommunikasjon kan så lett ødelegge tilliten, og ingenting er så viktig som å ha åpenhet for hverandres synspunkter og beslutninger spesielt når relasjoner står på spill.
