Jeg har levd alene i halvparten av livet mitt. Nei, jeg har vært gift, men mannen forlot familien ett år etter bryllupet. Jeg har akkurat fått datteren min. Til slutt gir Petter meg og barnet en treroms leilighet i Oslo i det minste gjør han opp sin del. Jeg vil ikke gifte meg på nytt. Jeg er jo ikke noen som vil gifte seg igjen. Datteren min, Synnøve, vokser opp, og jeg må sette henne på beina. Så er det bare mas og oppgaver i bøtter og spann.
Jeg forstår at jeg prøver så hardt som jeg kan, men likevel mangler Synnøve den farslige støtten. Det er noe jeg ikke lenger kan gi henne. Etter hvert blir hun veldig knyttet til alle gutta hun blir venn med eller har et forhold til. Ikke alle liker den påtrengende oppførselen. Jeg må ofte roe henne ned og lege det knuste hjertet hennes. Men Gud er god, og etter hvert møter datteren min sin mann.
Eirik er jordnær og snill. Jeg har kun ett mål: at Synnøve skal gifte seg med ham. Han viser respekt for meg og for Synnøve. Hva mer kan man ønske? Jeg ser ham som den ideelle svigersønnen. Men livet er sjelden så eventyraktig. Et halvt år etter bryllupet har Eirik endret seg kraftig.
I mellomtiden tar jeg vare på min egen mor. Hun lever fortsatt. Hun fødte meg tidlig, akkurat som jeg fikk Synnøve, så hun har også sett barnebarnet vokse opp. Men nå begynner moren å bli syk. Utmattelsen tar tak i henne, og jeg må ta den eldre kvinnen inn i hjemmet mitt og passe på henne hele tiden. Det er ingen annen plass å gå, så mamma bor hos meg. Dette irriterer svigersønnen fullstendig.
Hva som såre ham, vet jeg ikke. Jeg har aldri tvunget ham til å ta seg av den gamle kvinnen. Tvert imot hviler alt ansvaret på mine skuldre. Og mamma er velvillig og forstår meg. Jeg forstår ikke hva han misliker.
Etter hvert blir situasjonen bare verre. Synnøve stiller seg på Eiriks side. Begge unngår meg nå. En gang spiser vi sammen rundt bordet, men nå gjemmer de seg på sine rom. Jeg prøver å snakke med datteren, men hun holder kjeft og kommer med unnskyldninger.
Barnebarna gir meg ingen trøst. De sier at de lever for seg selv så lenge de kan. Først insisterer jeg, så gir jeg opp. Det er deres saker, de får klare dem selv. Men så begynner Eirik å belaste meg mer. I hjemmet mitt oppfører han seg som en ekte husmann, selv om han ikke løfter en finger for å fikse eller kjøpe noe til leiligheten. I stedet forsvinner han ofte med venner på nattklubber. Jeg forstår ikke hvor den fantastiske svigersønnen jeg først så har blitt av.
Det blir tydelig at han nå viser sitt sanne ansikt.
Hver uke blir han mer uutholdelig. Så kommer nyttår, og Eirik nekter å feire med oss i familiekretsen. Han tar Synnøve med seg inn på rommet, og de feirer for seg selv med meg og moren. Ved midnatt kommer datteren for å hilse, men mannen hennes rører ikke engang på seg.
Neste dag sier han: «Vi selger morens hus og kjøper vår egen leilighet». Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal reagere. De har bodd hos meg i et halvt år, på mine penger? Er det ikke nok?
«Nei, jeg er ikke enig. Kjøp en egen leilighet med egne penger. Dette er morens hjem. Vi vil ikke selge det. Det er hennes eiendom, og hun får avgjøre det selv», protesterer jeg.
Eirik blir rasende. Samme dag pakker han sakene, tar med Synnøve og drar hjem til foreldrene sine.
Det er trist at datteren ikke protesterer, men det er hennes liv. Hvis hun tror dette er bedre for henne, så lar jeg henne bli hos Eirik.
Har kvinnen gjort rett?
Hva ville du gjort i hennes sted?
Venner, hvis dere vil lese flere av historiene våre, legg igjen kommentarer og ikke glem å like. Det inspirerer oss til å skrive videre!
