Etter at sønnen vår giftet seg, vil han ikke lenger besøke oss. Nå henger han alltid med svigermoren sin. Hun har alltid noe som må fikses det er som om hun står midt i et uvær og roper om hjelp. Jeg klarer ikke engang å forestille meg hvordan hun har levd før datteren hennes giftet seg med sønnen vår.
Sønnen vår har vært gift i over to år. Da han kom inn på universitetet, kjøpte vi en leilighet til ham det var nær både campus og jobben hans, så han begynte tidlig å bo for seg selv. Fra han var liten har vi støttet ham og forstått ham i alt, så det føltes nesten naturlig da han flyttet ut og startet sitt eget liv etter bryllupet.
Jeg skal ikke påstå at jeg mislikte svigerdatteren vår; jeg synes bare hun fremstod veldig umoden for å være gift, selv om sønnen vår kun er to år eldre enn henne. Hun oppførte seg ofte som et barn, med stadige luner og rare innfall. Vår snille og tålmodige sønn er som en vandrende reiseveske gjennom livet, og jeg undrer hvordan han bærer alt dette.
Etter at jeg ble kjent med henne og moren hennes, forstod jeg litt mer. Selv om svigermoren vår er på min alder, oppfører hun seg som et bortkommet barn har du noen gang møtt voksne som virker som små barn? Hele hennes vesen er så hjelpeløst og naivt. Da datteren giftet seg, var moren allerede skilt seks ganger.
Vi hadde aldri noe å snakke om, for hun lever i sin egen verden og lar oss være, men holder av og til høflige samtaler gratulerer med bryllupet, og det er det.
De første varselsignalene kom før bryllupet; svigerdatteren dro stadig sønnen vår med til svigermoren: kranen dryppet, en kontakt måtte byttes, et kjøkkenhyllesystem begge brøt sammen. Først overså jeg det det finnes jo ikke noe mannehand i huset, så litt hjelp var kanskje greit.
Men antall problemer i svigermors leilighet bare vokste. Sønnen vår unngikk oss og unnskyldte seg med at han og kona måtte dra til moren hennes. Høytider feiret de hos svigermoren, mens vi satt alene hjemme med et halvt tomt bord og en søvnig katt.
Det var trist da sønnen sluttet å komme til alle familiemiddager, men det ble verre da han begynte å overse våre forespørsler om hjelp.
Vi kjøpte et nytt kjøleskap og ba sønnen vår om å hjelpe oss å bære det inn. Han sa først ja, men ringte senere og sa han ikke kunne komme fordi vaskemaskinen hos svigermoren hadde begynt å lekke.
Da kona ringte sønnen, hørte hun svigerdatteren rope bak: Har ikke foreldrene dine råd til å leie et flyttebyrå? Sønnen kom, men han var irritert som en sulten ørn.
Far, kunne dere ikke bare bestilt hjelp? Nå må jeg bære alt alene!
Jeg mistet motet og undret meg over hvorfor ikke svigermoren hans bestilte profesjonell hjelp selv? Kanskje hun bor i en drøm hvor håndverkere ikke finnes? Sønnen fortalte at svigermoren trengte hjelp, fordi folk stadig lurte henne tok penger og fikset aldri noe.
Mannen min sprakk til slutt og sa svigermoren ikke kan bruke elektriske apparater, men hun kan lede en sau. Sønnen ble rasende og dro. Jeg blandet meg ikke inn, for jeg syntes mannen min hadde rett de nye slektningene våre lever på sønnen vår. Han er alt: rørlegger, håndverker, alt-mulig-mann. For oss er han blitt en vag drøm.
Etter denne krangelen har sønnen ikke snakket med faren sin på over to uker. Faren nekter å ta initiativ, og jeg er fanget midt i mellom jeg vet mannen min har rett, men kanskje han kunne sagt det mildere? Nå vil sønnen ikke tilgi faren, og jeg vil ikke miste ham for en slik bagatell.
Mannen min vil ikke kontakte sønnen, og sønnen sier han ikke vil snakke med faren før han har fått en unnskyldning. Så her står vi, med ødelagte bånd, og alt går greit for svigermoren. Hun er den eneste som alltid får besøk, som om tiden flyter rare veier og vår sønn er blitt en skygge i den norske midnattssolen.
