Lørdag 7. oktober
Hvor mange ganger skal jeg orke dette? Jeg hadde sett frem til at disse fridagene skulle være bare for meg og Stian. Vi har begge vært slitne etter ukens kjas særlig jeg, som har svettet meg gjennom kvartalsrapportene på apoteket og bare lengtet etter å koble av sammen. Men i går kveld, da vi skulle planlegge en stille tur ut av byen, så kom det, nærmest selvfølgelig: Signe og gjengen kommer på lørdag.
Stemme min rungte mot de lyse flisene da jeg sto ved kjøkkenvasken, hendene i såpevann, ryggen til Stian som satt der og fiklet med duken på kjøkkenbordet. Jeg hørte selv hvordan jeg var på grensen til å smelle til, men det kom bare. Vi skulle jo ha helga for oss selv. Jeg er så sliten, Stian!
Han så ikke på meg. Men Solveig, hva skulle jeg sagt? Signe ringte og sa at Morten og Jonas lengtet etter å treffe oss. Det var lenge siden sist, mente hun. Han prøvde virkelig å gjøre stemmen mild, men det hjalp ikke. Jeg kunne jo ikke si nei til søsteren min.
Hvor lenge siden da? For to uker siden var de jo her i tre dager da Sov i sofaen og spiste opp all maten jeg lagde! Det skjer hver gang: Signe og familien dukker opp, alltid uten en eneste småkake, og så forsyner de seg gladelig av alt jeg sliter med å lage. Og alltid er det jeg som ender opp med skittentøyet etterpå, mens Stian, bless his heart, utmattet slår seg ned på sofaen.
Jeg prøvde å forklare hvor slitsomt det er, men Stian rynket bare på nesen og så bort. De har det vanskelig økonomisk nå. Mortens bonus på jobben ble kuttet, Signe klaget litt over det. La dem nå bare få komme, så ordner jeg innkjøpene og rydder etterpå, jeg lover, sa han.
Løfter, ja. Som om han ikke alltid bare kjøper med kneip, First Price leverpostei og en enkel skinke. De gangene jeg lager ordentlig mat, som Signe elsker, ender jeg alltid opp med utgiftene og arbeidet. Ellers har han da råd men det meste går til bilen, lånet og foreldrene hans. Min egen lønn holder nemlig husholdningen, ferier, strøm, mat, nytt kjøleskap sist måned og nå vurderer jeg om jeg får råd til vintersko til meg selv.
Jeg har alltid vært gjestfri i starten av ekteskapet gledet jeg meg til å lage middag for familien hans, servere hjemmelaget lapskaus og eplekaker. Men etter hvert som besøket har blitt en selvfølge for Signe, har det gått over til ren utnyttelse. Hun forventer at vårt hjem skal være et gratis spisested. Særlig nå, når de skal spare.
Fredag kveld etter å ha dratt tunge handleposer hjem opp tre trapper alene fordi Stian var på verksted med bilen hørte jeg dem på kjøkkenet. Eller, jeg hørte Signe gjennom mobilen hun snakker alltid så høyt når Stian har høyttaleren på.
Bestill tur til Gran Canaria NÅ, før det blir dyrere! Morten har fått forskudd på lønn, så vi slo til. 100 000 kroner kostet det, men man lever bare én gang! Vi har kjøpt kun det nødvendigste av mat i to måneder, ingen utemiddager, ikke noe ekstra heldigvis kan vi spise oss mette hos dere i helgene. Så får vi brukt pengene på ferien, skrålte hun. Når vi kommer, husk å be Solveig kjøpe inn røkelaks, du vet Jonas elsker det!
Tenk det. Spare ved å la oss dekke matbudsjettet deres, for å dra på all inclusive-ferie. Jeg stod der med hendene nummen av handleposene og følte bare iskaldt raseri og en tristhet jeg ikke kan beskrive. Skulle jeg gå uten vintersko i år fordi de spiser seg mette hos oss hver helg?
Noe i meg bare brast da. Jeg slapp handleposene i gangen, trengte ikke å vise sinne, ikke rope men jeg visste at dette skulle aldri skje igjen. Uten et ord tok jeg varene inn, la kjøttet innerst i fryseren, dyre påleggsvarer og delikatesser nederst i kjøleskapet. Kaken delte jeg og la halvparten i en boks. På kjøkkenbenken var det bare rene flater, ingenting klart til Signe & Co.
Kvelden var merkelig rolig. Ingen forberedelser, ingen salater eller gryteretter bare litt restemat fra dagen før. Stian virket overrasket over at jeg ikke stresset på kjøkkenet, men han sa ikke mer.
Lørdagsmorgen. For én gangs skyld nøt jeg stillheten. Hadde en lang dusj, drakk sterk kaffe ved vinduet og leste i boka mi. Da Stian endelig våknet, forventet han å finne kjøkkenet bugnende, men alt han så var rene benker og en kopp til meg selv.
Eh Du, Solveig, du har vel begynt? Signe og dem er her snart. Hvorfor lukter det ikke mat her? spurte han.
Jeg har fri i dag, svarte jeg stille, ikke engang snudd mot ham. Orker du, så kok gryn til dem. Eller handle, hvis det trengs.
Han lo litt usikkert. Du har vel ikke tatt dette så personlig, har du? Hvor er egentlig varene fra i går?
For å være ærlig, Stian, den maten er til oss framover. Jeg brukte min lønn, ikke for at noen skal spare til kanariøyferie på min bekostning. Jeg hørte deg snakke med Signe i går. Det holder nå.
Det ringte på døra akkurat da. Signe, Morten og Jonas, akkurat på slaget middag som vanlig. Nå kom hun valsende inn på kjøkkenet med treningsdrakt og parfyme som en hele blomsterforretning, trav busy som alltid:
Hvor er maten? Vi er sulte! Jonas har ikke spist, vi gledet oss til kylling og laksen din, Solveig!
Jeg bare smilte mildt. Beklager, men det blir ikke noe stor lunsj her i dag.
Hun trodde åpenbart jeg hadde fått et illebefinnende.
Unnskyld? klynket Signe og prøvde å spille fornærmet.
Dere er voksne mennesker. Det går an å ta med seg litt selv eller stikke innom butikken om dere syns det er så viktig. Ingen plikter her lenger jeg er ferdig med å være resturant for dere, spesielt ikke når det skal lide for min økonomi.
Da begynte hun virkelig å hyle. Du er smålig! Skal du telle skivene barnet mitt spiser? Vi er FAMILIE!
Men denne gangen lot jeg henne buldre. Nei, jeg skal ta vare på meg selv. Og Stian. Og ingen andre kan forvente å bli mettet her når dere sparer på min bekostning. Jeg har brukt tusenvis på deres helgebesøk det er over nå.
Signe ropte og Morten så ut som om han ville slå i bordet, men Stian overrasket oss begge:
Det Solveig sier gjelder. Heretter er det slutt. Han sa det med en fasthet jeg aldri har hørt før.
Signe samlet sammen sine ting, såret og rasende. Du har valgt HENNE mot din egen søster! Mor skal få vite alt, bare vent!
Jeg nikket rolig. Døren er der. Gi Jonas en pølse på nærbutikken. Det er lørdag.
Så var de borte. Døra smalt, leiligheten badet i ny, ren stillhet. Jeg satte meg og kjente etter ja, jeg skalv. Men fy søren så letta jeg var! Det føltes som å trekke føttene ut av trange, våte sko.
Stian kom bort, la hånden på skulderen min. Stemmen var uvanlig myk. Unnskyld, Solveig. Jeg har vært blind. Jeg lar deg aldri havne i den situasjonen igjen. Familien min får komme som vanlige gjester fra nå av, og med respekt ellers ikke i det hele tatt.
Jeg smilte. Det er alt jeg ønsket. Bestill pizza, du. Jeg velger topping denne gangen.
Han smilte tilbake. Det ble en tilfeldig lørdag som endelig tilhørte oss.
Og nå: En diger sjokoladebit og nytraktet kaffe, og så venter vi på pizzaen og den filmen vi aldri fikk tid til. Deilige, stille helgedager, akkurat slik jeg trenger det.
