Min ektemann vokste opp og ble oppdratt i en stor familie. Svigermoren min fortsatte å få barn helt til hun fikk datteren sin. En merkelig taktikk, men det er ikke min oppgave å dømme.
Da jeg giftet meg, trodde jeg at jeg var heldig. Henrik virket ansvarlig, modig og sterk. Han visste hva familie betydde, men han klarte aldri å løsne båndene til moren og den yngste søsteren sin. Svigermoren min brydde seg kanskje ikke særlig om sønnene sine, men datterens velvære var alltid hennes førsteprioritet.
Lille Randi var bare 10 år da vi møttes. Det plaget meg ikke til å begynne med, men etter fem år kjente jeg det ble tungt. Hun ville ikke lære noe, dro rundt med ustyrlige gutter, og alt måtte min ektemann ordne opp i. Søsteren hans kunne ringe midt på natten og forvente hjelp.
Jeg håpet Randi kom til å vokse opp, gifte seg og at ting ville ordne seg. Men nei! Da hun bestemte seg for å gifte seg, ba svigermor alle sine sønner bidra til bryllupet, for hun hadde ikke penger selv. Svigersønnen var fattig og tjente lite, så de nygifte måtte flytte inn hos henne.
Ett barn kom, så et til… Til slutt skjønte svigermor at det var umulig å bo slik lenger. Hun fant en «perfekt» løsning hun skulle flytte inn hos oss og gi datteren sin leiligheten. Men er det egentlig rettferdig, når det er jeg som har kjøpt leiligheten med mine egne penger, mens mannen min ikke har bidratt med en eneste krone? Det rare er at han er fornøyd med situasjonen, han sier: Mamma kommer til å hjelpe deg!
Vi har en to-roms leilighet. Men jeg vil ikke gi opp komforten min og dele boarealet med svigermor. Hun er overbevist om at vi er forpliktet til å ta henne inn, fordi ektemannen min er den eldste sønnen og skal ta ansvar for foreldrenes ve og vel.
Jeg er glad i min mann, skilsmisse er ikke et alternativ for meg. Men hvordan får jeg ham til å innse realitetene? Hvordan kan jeg få ham til å forstå at livet med moren hans er et mareritt? Kanskje noen har et godt råd til meg?
