– Du forstår jo at mamma har det tungt? – Ola kastet bilnøklene opp i hånden, uten å se bort på meg. – Hun har drevet med såing. Er det så vanskelig å hjelpe til i tre dager? Hvert år det samme maset.
Jeg sto ved det åpne bagasjerommet og så på tre enorme vesker som jeg selv hadde pakket. I den ene lå barneklærne, i den andre ullgensere til kvelden, i den tredje sengetøy – for svigermor ville ikke låne ut sitt eget fra skapet.
Vår fem år gamle Åse satt allerede og vred seg i baksetet, med bamsekaninen sin klemt inntil brystet, og Tom, som nettopp var blitt åtte, bladde apatisk i en tegneserie. Foran meg lå nok en helg som skulle ha vært lovlig hvile etter en førtitimers arbeidsuke i regnskapet, men som i stedet så ut til å bli frivillig straffearbeid.
– Tre dager å hjelpe – det er når vi kommer, griller pølser og vanner to bed om kvelden, Ola – stemmen min var rolig. – Når jeg står bøyd over jordbær fra morgen til kveld mens Anne inspekterer hver eneste busk, heter det noe annet.
Mannen sukket irritert, åpnet døren og satte seg bak rattet.
– Ja, vi drar nå. Vi ordner det der. Alt ser alltid lettere ut når vi kommer fram.
Jeg satte meg i passasjersetet, spente på meg beltet og stirret ut på veien. Bilen startet, og vi la det stille drabantbyområdet bak oss. Foran lå to timer langs en humpete fylkesvei, hetebølge og følelsen av at jeg igjen ga fra meg kampen uten å kjempe.
Ni års ekteskap hadde lært meg at å krangle med Ola om foreldrene hans var som å prøve å stoppe et tog i fart. Lettere å si ja, holde ut i to døgn, og så bruke tre dager på å komme til hektene igjen i leiligheten i byen. Men denne gangen var det noe i meg som nektet, som om en tynn tråd var spent til bristepunktet.
Veien var uendelig. Ungene ble krevende midtveis. Tom klaget over varmen, Åse mistet kaninen sin ned mellom setene og klynket lavt. Ola ble sint, skrudde opp radioen der de spilte gamle norske slagere, og forbikjørte lastebiler i friske svinger.
– Måtte vi virkelig ta med så mye? – kastet han frem, med et blikk i bakspeilet. – Mamma sa hun hadde gamle klær til hagestellet. Hvorfor drar du med deg disse koffertene?
– Fordi din mors gamle klær er flekkete morgenkåper i str. 46 som jeg ikke får til å sitte, – sa jeg rolig. – Og ungene trenger rene skift.
– Å, ikke begynn. Du leter alltid etter problemer der det ikke finnes noen. Mamma venter, hun har bakt rabarbrapai, og du sitter der som om du skal til skjærsilden.
Jeg tidde. Orket ikke krangle, og det var uansett nytteløst. Ola mente tur til foreldrenes hytte var det beste som kunne skje oss i helgen. For ham var det en reise tilbake til barndommen, der han kunne gå i gamle shorts, drikke melk fra nabokua og ikke ha ansvar for noe.
For meg ble det en endeløs eksamen i «den perfekte svigerdatter», som jeg strøk på gang på gang, uansett hvor mye jeg prøvde.
Da bilen svingte inn på en gruslagt skogsvei, begynte hjulene å banke hardt. Grå gjerder, tette bringebærbusker og identiske laftede hytter flimret forbi. Hytta – eller rettere sagt svigermors hytte – skilte seg ut med et grønt stakittgjerde og et stort drivhus som reiste seg som en futuristisk kuppel.
Anne sto allerede ved porten. Hun hadde på seg et blått forkle med prikker og holdt en hagesaks. Ved siden av, på en lav krakk under epletreet, satt svigerfar, Per, og reparerte en gammel transistorradio i sakte film.
– Endelig fremme! – Anne åpnet porten uten å vente på at Ola slo av motoren. – Har dere slitt med køene? Ut med bagasjen, maten blir kald. Mari, vesla, du ser så blek ut. Dere blir helt utmattet i den Oslo-luften. Men her er det rein fjelluft, du kommer snart i form.
Hun smilte, men blikket gled allerede vurderende over t-skjorten og de lyse jeansene mine. Jeg kjente det blikket. Nå starter scanningen: hvor mye koster klærne, hvorfor er de lyse, hvorfor har du sminke på hytta.
***
Middagen gikk etter Annes regi. Hun øste opp kjøttsuppe og ga samtidig instrukser for kvelden. Ola spiste med god appetitt, smattet og nikket til moren.
– Ola, du må støtte opp bringebærstativet, det holder på å velte, – sa Anne mens hun tørket munnen med en serviett. – Og Mari og jeg tar oss av bedene. Ugresset har skutt i været etter regnet – helt vilt. Hvis vi ikke luker i dag, kommer vi ikke til løken i morgen.
– Mamma, jeg tenkte faktisk å ta med ungene ned til elva, – sa Ola forsiktig, mens han tok et nytt stykke pai. – Så varmt som det er, de trenger å bade.
– Elva løper ingen steder, – avskar Anne. – Vannet er fremdeles kaldt, du blir forkjølet. Først arbeid, så fornøyelse. Mari, er du ferdig? Sett tallerknene i vasken, så går vi. Jeg har funnet frem redskaper til deg.
Jeg så på mannen min, håpet på støtte. Men Ola studerte nøye mønsteret på kaffekoppen sin. Det gjorde han alltid – trakk seg unna, overlot meg til å hanskes med moren hans alene.
Allerede etter en halv time sto jeg på alle fire mellom lange løkrader. Sola stekte ubarmhjertig, selv gjennom capsen. Jorden var tørr og knudrete, ugresset satt som spikret. Ved siden av hadde Anne satt seg på en plaststol. Hun luka ikke selv – legene hadde forbudt henne å bøye seg på grunn av blodtrykket – men hun førte et nøye tilsyn.
– Ta dypere, Mari, dypere. Roten må opp med kjøtt og blod, du napper bare toppene. Om tre dager er det like tett igjen. Og ta deg tid, gjør det ordentlig. Vi dyrker jo for oss selv, for barnebarna. Vil du ikke at ungene skal få vitaminer uten kjemikalier?
Jeg dro opp en stor løvetann i stillhet. Jorden trengte seg inn under neglene. Manikyren fra torsdag kveld, betalt med gode penger, eksisterte ikke lenger etter ti minutter. Inn i meg kokte en sakte sinne. Ikke på svigermor – hun var alltid slik, ingen kunne forandre henne. På mannen. På meg selv. På at jeg satt her igjen, i dette støvet, og utførte andres vilje mens mine egne helgeplaner gikk i vasken.
– Mamma, kan jeg få vann? – Åse kom løpende bort til bedet, rød i kinnene av varmen. Hun hadde prøvd å leke med hyttas hund, men den lå og sov i skyggen og gadd ikke.
– Hent i huset, det står en mugge på bordet, – sa jeg og tørket pannen med baksiden av hånden.
– Ikke stikk inn og dra med deg søle, – blandet Anne seg inn. – Ola! Hent vann fra brønnen til datteren din. Ta med til Mari også, ser du at hun er kokt.
Ola, som i det øyeblikket drev og spikret en bordende til gjerdet uten særlig fart, la fra seg hammeren og gikk mot brønnen. Bevegelsene hans var så trege at jeg fikk lyst til å kaste ei hakke etter ham.
Ved kvelden lørdag var ryggen min stiv. Musklene verket av uvant belastning, håndflatene brant. Vi hadde gått over til gulrotbedene, som krevde kirurgisk nøyaktighet – de små spirene var lette å forveksle med ugress.
– Herregud, for en luking, – Anne reiste seg fra stolen og kom nærmere for å inspisere arbeidet mitt. – Du har jo dratt opp halve gulrota, Mari! Se her, tomt, og her tomt. Jeg ba deg være mer forsiktig. Har du tankene et annet sted?
Jeg stanset, med en neve gress i hendene. Inni meg knakk noe. Rolig, tenkte jeg, bare rolig. Det er bare en eldre dame. Hun mener det godt.
– Anne, jeg prøver å gjøre det pent. Spirene er veldig små, det er vanskelig å se.
– Hvis du ser dårlig, må du ta på deg briller, – svarte hun skarpt. – Min Ola luka alltid denne gulrota perfekt da han var liten. Og du, en voksen dame, får ikke til elementære ting. Dere moderne jenter duger ikke i hus og hage. Bare penger kan dere bruke på salongene deres.
Bak meg kom Ola. Han hadde akkurat kommet tilbake fra byggevarehuset med faren, der de hadde kjøpt noen planker. I hånden hadde han en is – én. Han var allerede i ferd med å slikke i seg de siste dråpene. Ungene hadde fått hver sin kjærlighetspinne. Meg hadde ingen tenkt på.
– Mamma, hvorfor skriker du? – sa han dovent og satte seg på trappa. – Mari gjør det bra. Hun er bare ikke vant til det.
– Nettopp, ikke vant! – fortsatte Anne, oppmuntret av sønnens støtte. – Og da må hun lære seg. Ellers kommer hun hit, setter seg med en bok i hengekøya og tror hun er på hotell. Her må det jobbes. Me og far har holdt denne hytta i tretti år, hver tomme er gravd opp med egne hender. Men det er for tungt for henne å bøye ryggen.
Jeg reiste meg sakte. Ristet jorden av buksene. Ryggen skjøt en skarp smerte, men jeg rørte ikke en mine. Så på svigermor – ansiktet hennes med ekte harme. Så på Ola – han satt på trammen, spiste opp vaffelkjeksen og stirret på telefonen, fullstendig frakoblet det som skjedde. For ham var denne samtalen bare bakgrunnsstøy.
– Jeg er ferdig, – sa jeg stille.
– Hva mener du med ferdig? – svigermor slo ut med hendene. – Hvem skal gjøre de tre siste bedene? Det er meldt regn i natt, i morgen gror det igjen!
– Det får du gjøre, Anne. Eller sønnen din. Men jeg setter ikke mine ben på disse bedene igjen. Aldri.
Jeg snudde og gikk mot huset. Hvert steg var tungt, beina føltes som bly, men inni meg vokste en merkelig, ukjent følelse av frigjøring. Som om jeg lenge hadde båret en tung, håndtaksløs koffert og endelig slapp taket.
Inne gikk jeg rett til rommet der vi sov. Dro fram sekkene under sengen og begynte å pakke. Barne-T-skjorter, shorts, sengetøy – alt røk i sekkene uten omtanke.
I døråpningen dukket Ola opp. Han så forvirret ut, nesten litt redd.
– Mari, hva holder du på med? Mamma tar valium nå. Hvorfor var du ufin mot henne? Hun er gammel, hun har dårlig hjerte.
– Moren din er sprek, Ola, – jeg glidelåste igjen den første sekken. – Hun har gravd opp hele hagen og kommer til å overleve oss alle. Men ryggen min er ferdig. Pakk ungene. Vi reiser.
– Reiser? Det er lørdag kveld! Køene inn til byen er helt ville. Er du gal? Skal du lage sirkus for en gulrot?
– Jeg lager ikke sirkus. Jeg drar hjem. Hvis du vil, kan du bli her med mamma og gulrota. Bilen er min, nøklene har jeg. Ungene tar jeg med.
Ola prøvde å sperre veien, stilte seg i døråpningen.
– Du kjører ingen steder. Slutt med hysteriet. Ro deg ned, vi spiser kveldsmat, drikker kaffe, så ordner alt seg. Mamma roer seg, hun glemmer fort.
Jeg så på Ola. Rolig, uten panikken som pleide å oversvømme meg under kranglene våre. Og husket ordene til venninna mi, Brit: «Han kommer aldri til å ta din side.» For ham er jeg alltid nummer to: mamma først, og jeg må tåle og tilpasse meg.
– Slipp meg forbi, Ola.
Jeg tok to tunge sekker og gikk ut i gangen. Ungene satt på sofaen i stua, stille og forskrekket, og kjente at noe alvorlig foregikk.
– Tom, Åse, ta på dere skoene. Vi reiser hjem til Oslo.
– Jippi! – Tom hoppet opp fra sofaen og prøvde ikke engang å skjule gleden. Hyttelivet hadde også gått ham på nervene, under bestemors stadige oppsyn som forbød løping i plenen og bærplukking uten tillatelse.
Anne sto på verandaen med sammenpressede lepper. Per bak henne røykte i stillhet, stirrende et sted mot trærne. Ingen holdt oss igjen, ingen ba oss bli.
Ola fulgte etter meg helt til bilen. Han prøvde fremdeles å stoppe meg.
– Du gjør et stort feilgrep, Mari, – sa han lavt da jeg lastet sekkene i bagasjerommet. – Mamma glemmer ikke dette. Du ødelegger forholdet for en bagatell.
– Vet du hva, Ola, – jeg lukket bagasjerommet og snudde meg mot ham. – Du bryr deg ikke om følelsene mine. Jeg kommer aldri til å dra på hytta til foreldrene dine igjen. Det er min endelige avgjørelse. Vil du besøke dem, så gjør gjerne det – hver helg, om du vil. Ta ungene med om de selv vil. Men uten meg. Jeg er ferdig.
Jeg satte meg bak rattet, startet motoren. Ola sto ved gjerdet med hendene i lommene. Han så ut som en forvirret gutt som hadde mistet en kjær leke. Han satte seg ikke inn i bilen. Ble igjen på hytta, ved mamma, som allerede sto på trammen og gestikulerte ivrig.
Vi kjørte ut gjennom porten. I bakspeilet så jeg mannens figur minke sammen med det grønne gjerdet og det store drivhuset. I brystet kjentes en svak murring, for jeg visste at denne kvelden hadde forandret alt.
Ekteskapet vårt ville ikke rakne i morgen, vi skulle leve videre på et vis. Men den gamle Mari, som var klar til å tåle hvilken som helst ydmykelse for en illusjon om fred i familien, fantes ikke lenger.
Jeg tråkket på gassen, og bilen beveget seg langs grusveien, bort fra hytta der jeg altfor lenge hadde prøvd å leve etter andres regler.
– Mamma, skal vi aldri til bestemor igjen? – spurte Åse stille fra baksetet og dro meg ut av tankene.
Jeg så i bakspeilet. Datteren klemte kaninen sin, og Tom ventet spent på svaret.
– Dere kan dra til bestefar og bestemor sammen med pappa, om dere vil, – jeg la i et gir og kjørte ut på asfalten. – Men jeg har andre planer for helgene.
Foran meg lyste bensinstasjonsskiltet. Jeg svingte inn for å kjøpe saft til ungene og en kopp kaffe til meg selv. Jeg hadde hundre kilometer igjen til Oslo, og den turen skulle jeg ta i mitt eget tempo, uten stress.
