Dagbok, tirsdag
Svigerfamilien min er ganske rare, og det hender ofte jeg grubler litt over dem. Jeg kan ærlig si til andre at de aldri har forsøkt å blande seg inn i våre familiære anliggender, og de har behandlet meg som en av sine egne, noe jeg setter stor pris på. Men samtidig har jeg også noe å klage over, for de har en veldig sterk tro på at man skal klare seg helt alene, til tross for at de faktisk har god økonomi og har arvet betydelige verdier fra sine egne foreldre. Jeg forstår verdien av selvstendighet, men det er vanskelig å ikke tenke at de faktisk kunne gitt oss litt hjelp særlig nå når vi er familie.
De har to andre leiligheter her i Oslo som står tomme, ettersom de nylig har pusset opp. Da vi forsiktig hintet om at vi gjerne ville bo der, valgte de bare å overse oss. Det har medført at vi, som familie, har måttet flytte ofte mellom ulike leieboliger, og det er både slitsomt og frustrerende. Mine foreldre bor ute på landet, og har ikke midler til å hjelpe oss noe særlig økonomisk. Det føles til tider som det er helt umulig å spare til vår egen bolig, slik økonomien vår er nå. Inntektene våre rekker så vidt til husleie og det mest nødvendige, og det er nærmest aldri noe igjen til å legge til side eller bruke på noe hyggelig.
Vi har prøvd flere ganger å forklare situasjonen til svigermor jeg har både gitt hint og snakket om hvor ustabilt det er for barna våre når vi hele tiden må flytte, og hvor vanskelig det er å få økonomien til å gå rundt. Men svigermors svar har alltid vært skuffende. Hun kritiserte oss for å ha for små barn og sa at ansvarlige folk først og fremst tenker på å eie bolig. Det gjorde vondt å høre hvordan hun avfeide våre bekymringer og la all skyld på oss for vår vanskelige situasjon.
Jeg kjenner på en indre konflikt mellom å ikke ville ødelegge forholdet til dem, og samtidig innse at de ofte setter eiendeler høyere enn velværet til sine egne barnebarn. Selv om de fra tid til annen hjelper oss med barnepass, vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å bevare et sunt forhold til dem fremover. De virker å prioritere sitt eget komfort fremfor familien til sin egen sønn.
Men jeg vet jo også at de begynner å dra på årene, og at de selv kan komme til å trenge støtte en dag. Kanskje vil de da se hvor utfordrende livet kan være, og kanskje be oss om hjelp. Til den tid vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere denne balansen, der jeg står mellom et ønske om å bevare forholdet, og en skuffelse over deres manglende omtanke for barnebarnas liv og trygghet.
