Svigerinnen min koste seg på ferie på et spa-hotell mens vi holdt på å pusse opp huset, og nå vil hun flytte inn og ha det komfortabelt hos oss.
Vi foreslo i utgangspunktet at vi og svigerinnen min kunne spleise på oppussingen av huset, men hun avslo og sa hun ikke trengte noe av det. Nå ber hun om å få bo hos oss, fordi hennes halvdel mangler alle bekvemmeligheter. Det er jo egentlig hennes egen skyld.
Huset hadde tilhørt farmoren til min mann. Etter hun gikk bort, arvet mannen min og søsteren hans hver sin halvdel. Huset var gammelt, men vi bestemte oss for å renovere det og flytte inn. Det hadde to innganger, slik at to familier kunne bo der uten å gå hverandre i veien. Gårdsplassen og bodene var felles, men rominndelingen var lik på begge sider.
Arveoppgjøret ble gjennomført etter at vi allerede hadde giftet oss, og alt foregikk rolig og greit. Min svigermor takket nei med én gang, hun var vant til bylivet og orket ikke tanken på å bo på landet. Hun sa til sønnen og datteren: Gjør som dere vil.
Mannen min sammen med svoger samlet sammen litt penger, og de fikset taket og styrket grunnmuren. Vi hadde lyst til å fortsette oppussingen, men da ble søsteren hans rasende. Hun ville ikke bruke en krone på å fikse på det gamle huset som stod på “hønsestilts”. Svogeren hennes holdt bare hodet lavt og forlot rommet han var ikke typen som tok opp diskusjoner med henne.
Vi planla å bo i huset. Bygda lå ikke langt fra byen, og siden vi hadde bil, gikk det lett å pendle på jobb. Vi var også lei av å bo trangt i en liten toroms leilighet. Drømmen om eget hus hadde vi lenge, men å bygge fra grunnen av ville kostet en formue.
For svigerinnen min var dette bare et sommersted. Hun så for seg å komme dit om sommeren for å grille og slappe av. Hun sa fra tydelig at vi ikke måtte regne med henne.
I løpet av fire år pusset vi opp hele vår halvdel av huset. Javisst tok vi opp lån, men det viktigste var at vi fikk bad, satte inn nytt elektrisk anlegg og vinduer, installerte varme og isolerte alt. Vi jobbet døgnet rundt, men det var verdt det for drømmen vår.
Svigerinnen min var stadig på reise og prioriterte fornøyelser, uten å bry seg om hva vi holdt på med, eller hvordan det stod til med hennes del. Hun levde for seg selv, uten bekymringer. Men så fikk hun barn og gikk ut i permisjon.
Da tok reisene slutt, og økonomien ble trangere. Plutselig kom hun på at hun eide halvparten av huset. Med et lite barn føltes leiligheten hennes altfor trang, og på gården kunne ungen hennes løpe fritt utendørs.
Innen dette hadde vi allerede flyttet inn og leid ut vår gamle leilighet. Vi hadde ikke rørt hennes halvdel, men den var blitt fullstendig forfallen etter årene uten vedlikehold. Jeg aner ikke hvordan hun hadde tenkt å bo der uten varme eller toalett inne, men hun dukket opp med en koffert og ba om å bo hos oss en uke. Jeg slapp henne inn.
Sønnen hennes var utrolig energisk, akkurat som moren som gjorde som hun ville uten å ta hensyn. Fordi jeg jobber hjemmefra, ble det for mye for meg og jeg flyttet midlertidig til en venninne som likevel skulle reise bort og syntes det var greit å ha noen som så etter huset.
Omstendighetene gjorde at jeg ble borte nesten en måned først en uke hos venninna, så ble mamma syk og jeg måtte hjelpe henne. Jeg glemte helt søsteren til mannen min jeg var sikker på at hun for lengst hadde reist hjem til seg selv.
Gjetter dere overraskelsen min da jeg kom hjem og fant henne fortsatt i huset vårt? Hun oppførte seg som om det var hennes eget. Jeg spurte når hun hadde tenkt å dra.
Hvor skulle jeg dratt? Jeg har et lite barn, og vi har det fint her, svarte hun.
I morgen kjører vi deg tilbake til byen, sa jeg.
Jeg vil ikke tilbake til byen.
Da du ikke engang gadd å rydde etter deg her, får du reise hjem dette er ikke hotell.
Hva gir deg rett til å kaste meg ut? Dette er mitt hjem!
Din del av huset er på andre siden av muren, gå dit, svarte jeg.
Hun prøvde å sette mannen min opp mot meg, men han sa også at hun hadde overtrådt grensa for gjestfrihet. Fornærmet dro hun derfra. Noen timer senere begynte svigermor å ringe:
Du hadde ikke rett til å kaste henne ut, det er også hennes eiendom.
Hun kunne bodd på sin halvdel, der er hun sjef, svarte mannen min.
Og hvordan skal hun klare det med et lite barn? Ikke engang varme eller innedo! Du kunne hjulpet søsteren din.
Mannen min mistet tålmodigheten og fortalte alt til moren: At vi hadde tilbudt å pusse opp huset sammen, det ville vært billigere for oss begge. Men hun sa nei. Hvorfor skal vi måtte ta ansvaret nå?
Vi foreslo for søsteren at hun kunne selge oss sin halvdel. Hun sa seg villig, men satt en pris som hadde vært rimelig for et helt nyoppusset hus. Det kunne vi ikke akseptere.
Nå er det bare bråk. Svigermor er stadig fornærmet, og søsteren, som heter Ragnhild, skaper trøbbel hver gang de dukker opp. De lager støyende selskaper, ødelegger småting og lager ugang på tunet.
Nå har vi startet byggingen av et gjerde for å skille oss helt. Nå finnes det ingen kompromiss og det var faktisk hennes valg.
Moralen er tydelig: Når man velger å ikke bidra, har man heller ikke rett til å forvente fordelene av andres innsats. Rettferd og samarbeid gir et bedre liv for alle.
