Svigermor kom med sitt «gave»-bidrag rett inn på soverommet vårt. Slik ble rommet akkurat slik jeg hadde drømt om: lyse vegger i morgenhimmelblå, et bredt vindu med utsikt mot en liten park, seng i lyst eiketre med lav kommode. Ingenting overflødig. Stilhet. Luft. Ro. Vårt aller første, ekte hjem etter mange år som leietakere – med duften av fersk maling, nye tekstiler og lun hygge. Svigermor kom på sitt første besøk etter oppussingen og inspiserte alle rommene med et strengt blikk. Hun ga knappe komplimenter, nikket anerkjennende, men noe i øynene hennes røpet likevel en misnøye — som om «hennes preg» manglet. – Det er fint, lyst, sa hun i stua. – Men noe mangler. Sjel! Alt er litt… upersonlig. Jeg svarte ikke. Jeg visste at «sjel», ifølge henne, betydde tunge møbler, tepper og masse pynt — akkurat det vi med vilje hadde valgt bort. En uke senere kom hun tilbake… med en diger pakke. Bare syv dager etter var svigermor tilbake. I armene hadde hun en stor bylt pakket inn i pledd, ansiktet hennes lyste – som om hun kom med en stor seier. – Jeg har tatt med noe veldig viktig, sa hun høytidelig. – Spesielt til soverommet. Over senga er det tomt. Det mangler avslutning! Hun pakket opp… og der var et enormt portrett i en tung, gullbelagt ramme. På bildet – henne for noen år siden, sønnen min som tenåring, og avdøde faren til mannen min. Tunge blikk, tung ramme, tung stemning. Blikkene fra bildet voktet rommet. – For velsignelse, erklærte hun. – Over ektefeltsengen SKAL det være et bilde av familien. Slik skapes røtter og trygghet. Noe strammet seg i meg. Jeg så på mannen min. Han smilte forvirret mens han gransket sitt eget ansikt fra ungdomsårene. – Mamma… takk, men det er veldig stort… og stilen… det er ikke helt oss, prøvde han. – Hva slags stil? – Hun avbrøt ham. – Familie er ikke stil! Familie diskuteres ikke! Mannen min tidde stille. Han så på meg – jeg tryglet med blikket. Så så han på moren – der sto det ingen vei tilbake. Som alltid valgte han stillhet. – Kjære… mamma mener det godt. Vi kan henge det opp… og hvis vi ikke liker det, kan vi ta det ned senere. Men det «senere» kom aldri. Portrettet ble hengt opp over sengen. Og ble der. Når svigermor kom innom, var det første hun gjorde å kaste et tilfreds blikk inn på soverommet. – Nå! Nå er det et familiehjem, sa hun fornøyd. Mannen min vennet seg fort til det. Man venner seg til alt. Han sluttet til og med å legge merke til det. Men for meg var det ikke bare et bilde. Det var et signal. Et budskap. En påminnelse om at selv vårt eget soverom ikke var helt «vårt». Hver morgen våknet jeg, og det første jeg så, var dette portrettet. Den siste dråpen På en familiemiddag i anledning svigermors bursdag begynte hun igjen å snakke om «ekte familietradisjoner». Og for alle sa hun: – Jeg er glad for at sønnen min og kona har fått sitt hjem. Og jeg har selv bidratt – jeg har brakt mitt inn. Familiebildet henger over sengen deres, som det skal! Det er slik man husker hva som er viktig! Alle nikket og smilte. Også mannen min. Akkurat det nikket sa ALT. Jeg forsto at skulle jeg vente på at han satte grenser — så kom det aldri til å skje. Han ville heller ha fred for enhver pris – også om det kostet meg mitt eget rom. Dagen etter bestemte jeg meg for å handle Jeg hadde en venninne som var fotograf og hadde tatt nydelige bilder i vårt bryllup. Ett bilde – nesten tatt tilfeldig, men veldig talende: Meg og mannen min i en klem og kyss, svigermor midt bak oss, bare delvis synlig i bildet. Som om hun prøver å komme med, men blir stående på siden. Jeg tok bildet til fotobutikken. Bestilte det i samme størrelse som portrettet. Og med samme ramme – tykk, gull og demonstrativ. Da hun kom på besøk… ga jeg henne gaven tilbake Neste gang hun var hos oss, mens hun i stua igjen fortalte hva et hjem «burde» ha, avbrøt jeg høflig: – Svigermor, jeg vil også gi deg en gave. En takk for all omsorg og engasjement for hjemmet vårt. Jeg tok frem bylten og la den foran henne. – Hva er dette? spurte hun mistenksomt. – Åpne, så får du se. Hun brettet ut stoffet… og så det store bryllupsbildet vårt. Jeg og mannen min foran, lykkelige, svigermor så vidt inne på kanten. Under bildet sto teksten: «Med kjærlighet, 12. juli» Det ble stille. Svigermor ble blek, så rødmet hun. – Hva er dette?! sa hun skarpt. – Mitt kjære bryllupsbilde, svarte jeg rolig. – Jeg har skjønt at portretter er viktige. Hvis deres bilde skal henge hos oss og minne oss om familien, skal dette henge hos dere, og minne om at sønnen deres har sitt eget hjem. Så satte jeg valget Hun sa at hun ikke ville ha det bildet hjemme hos seg. Jeg nikket: – Jeg forstår. Men da må det være rettferdighet – hvis dette bildet ikke passer hjemme hos deg, passer ikke deres portrett i vårt soverom heller. Jeg gikk inn på soverommet, steg opp på krakken og tok ned portrettet. Snu meg mot henne: – Velg. Enten begge bildene får være, eller så fjernes begge. Reglene må være like for alle. Svigermor var taus lenge. Så svelget hun og sa lavt: – Greit… ta det ned. Jeg ga portrettet til mannen min: – Vær så snill å hjelpe moren din med å sette det i boden. Avslutning Neste morgen var veggen over sengen tom. For første gang på lenge føltes soverommet vårt som vårt igjen. Noen ganger trengs det ikke krangel for rettferdighet. Noen ganger holder det å vise noen sitt eget speilbilde… fra en annen vinkel. Hva ville du gjort i hennes sted? Ville du tålt «gaven» og svigermors innblanding for husfredens skyld… eller satt en grense med én gang, selv om det kunne blitt konflikt? Hvem har rett – svigerdatter eller svigermor? Og bør mannen ta sin kones parti i slike situasjoner?

Sviger­moren min kom inn i drømmen vår og hadde med seg «gaven» sin inn på vårt soverom. Plutselig ble rommet slik jeg alltid hadde sett for meg. Veggene var malt i en farge som minnet om det første lyset ved Nordmarka en tidlig vårmorgen, vinduet slapp inn fuglesang fra en liten park, og sengen i lyst eiketre hadde et enkelt hodegjerde. Ingen overflødige ting, bare stillhet, søvnig luft, forventning og ro. For første gang på mange år føltes dette som vårt egentlige sted ikke leide rom, men vårt, med duft av ny maling, lune tekstiler og et stenk av fremtid.

Sviger­moren Åse, slik hun het i drømmen kom på besøk første gang etter oppussingen, og kastet blikket sitt rundt i alle rom som en streng inspektør. Hun nikket og utbrøt noen korte ord, men jeg kunne lese mer i ansiktet hennes et slags savn. Det var som om rommet manglet «hennes merke».

Pent, lyst, sa hun i stua. Men det mangler noe sjel. Alt er litt upersonlig.

Jeg svarte ikke. Jeg visste at for henne betydde «sjel» store, tunge møbler og mengder av broderte ting og samiske eller svenske kunst­håndverk alt vi bevisst hadde unngått.

En uke senere kom Åse tilbake med en enorm pakke under armen.

Bare sju dager etterpå, mens kvelden var blå og underlig, dukket hun opp igjen denne gangen med en svær bylt innsvøpt i et pledd med reinsdyrmønster. Ansiktet hennes strålte som om hun kom bærende på kongens hatt.

Jeg har noe svært viktig til dere, sa hun høytidelig. Særlig til soverommet! Over sengen henger ingenting, det skaper uro. Uferdig!

Hun brettet av pleddet og jeg så et gigantisk portrett i en overdådig, forgyllet ramme. På bildet: hun selv fra yngre dager, sønnen min mann Odd som tenåring, og Odd sin avdøde far. En tung stemning, tunge blikk fra lerretet fulgte oss gjennom rommet.

For velsignelse, sa hun bestemt. Over ektesengen må man ha et bilde av familien. Som vern. Som en påminnelse om røttene deres.

Alt inni meg trakk seg sammen. Jeg så på Odd. Han smilte hjelpeløst mens han kikket på sitt eget fjortis-ansikt.

Mamma tusen takk, men det er ganske stort og stilen det er liksom ikke helt oss, prøvde han seg.

Hva med stilen!? avbrøt hun skarpt. Dette er familien! Familien skal aldri diskuteres!

Odd ble stille. Blikket hans søkte mitt jeg ba ham innstendig med øynene mine. Hans mor satt der med blikket til en lensmann. Han valgte stillheten, som alltid.

Stine mamma mente det bare godt. Vi kan jo henge det opp og hvis vi ikke liker det, kan vi jo ta det ned seinere.

Men i drømmen min kom aldri det «seinere».

Bildet ble hengt opp over sengen vår, og der ble det værende.

Hver gang Åse kom på besøk, spankulerte hun først inn på soverommet og nikket fornøyd mot maleriet.

Nå! Nå er det et skikkelig familiehjem her.

Odd venna seg raskt, for i drømmer kan alt flyte av sted, og han sluttet ganske snart å merke portrettet i det hele tatt. For meg var det mer enn bare et bilde. Det var en beskjed, en påminnelse: selv ikke soverommet vårt var bare «vårt». Hver morgen våknet jeg under blikket til gamle versjoner av familien hans.

Siste dråpen

På en merkverdig, flytende familiefest Åses bursdag, alle hadde på seg votter og spiste boller med brunost begynte hun igjen å snakke om «egentlige familierverdier». Høyt annonserte hun for hele slekten:

Jeg er stolt av at Odd og kona hans har et hjem. Jeg har jo hjulpet til også mitt bidrag! Familien er på veggen! Da vet man hva som er viktig!

Alle nikket og gliste; Odd nikket også. Akkurat i det nikket, forsto jeg alt. Det gikk opp for meg at skulle noen sette en grense, måtte det bli meg selv. Odd valgte fred fremfor alt, selv om prisen var mitt personlige rom.

Neste dag våknet jeg fast bestemt.

I drømmens logikk ringte jeg til min venninne, fotografen Ingrid. Hun hadde tatt bilder i vårt bryllup. Ett bilde var nesten tilfeldig, men talende: jeg og Odd som klemte og kysset, mens Åse stod bak oss, delvis ute av fokus, på kanten som om hun ikke helt fikk plass i vår glede.

Jeg tok bildet med til et atelier ved Akerselva og fikk det forstørret til samme størrelse som familieportrettet. Og jeg ba om en like tung, skinnende gullramme nesten grotesk overdådig.

Neste gang svigermor kom på besøk, fikk hun drømmegaven tilbake

Hun satt og snakket om hva et hjem «bør» inneholde gamle linputer, tovede troll og så videre. Jeg avbrøt henne så høflig jeg kunne:

Åse, jeg har også lyst til å gi deg noe. For å vise takknemlighet for hvor mye du gjør for oss.

Jeg bar ut en tung pakke.

Hva er det her da? spurte hun mistenksomt.

Bare åpne. Du vil forstå.

Hun fjernet stoffet og så det enorme bryllupsbildet. Jeg og Odd, glade og tett sammen, og Åse på sidelinjen, knapt med i rammen. Under bildet: «Med kjærlighet, 12. juli».

Stilheten la seg. Svigermor ble først blek, så rød.

Hva skal dette bety!? utbrøt hun.

Det er mitt favorittbilde fra bryllupet, sa jeg rolig i drømmen. Nå som jeg har forstått viktigheten av slike portretter, ville jeg gi deg ett! Ditt bilde viser hvor viktig familien var for Odd, mitt bilde viser at vi har skapt vår egen.

Så satte jeg betingelsen

Hun svarte at hun ikke ville ha det bildet hjemme hos seg.

Jeg nikket drømmeaktig:

Da forstår jeg. Da synes jeg vi skal være rettferdige hvis ikke mitt bilde passer hos deg, så passer nok ikke ditt hos oss heller.

Jeg gikk drømmende inn på soverommet, klatret opp på en usannsynlig høy stol og tok ned portrettet.

Jeg rakte det til Odd:

Hjelp mor di å legge det i boden.

Avslut­ning

Neste morgen i drømmen var veggen over sengen endelig naken, og for første gang på evigheter var rommet helt vårt. Alt var like stille som en vintermorgen. Rettferdighet i drømmer krever ikke alltid storm og skrik. Noen ganger holder det å vise noen deres egen rolle fra en annen vinkel, som i et forvrengt speilbilde fra en nordnorsk innsjø.

Hvordan ville du gjort det om du var kvinnen i denne drømmen? Ville du latt svigermor skyve på grensene for å få fred eller ville du satt en strek selv med fare for bråk? Hvem har egentlig rett kvinnen, svigermoren, eller drømmens tause Odd? Bør mannen i det hele tatt forsvare sin kvinne i slike situasjoner, eller er han bare et spøkelse i periferien av andres drømmer?