Svigerinnen min dro med seg «gaven» sin rett inn på soverommet vårt. Nå var soverommet akkurat sånn jeg hadde drømt om: lyse vegger i duse blåtoner som minner om sommernatta, et bredt vindu ut mot en liten park, treseng i ask og en lav kommode. Ikke noe unødvendig dilldall. Stillhet. Luft. Ro. Dette var endelig vårt sted vårt første ordentlige sted etter mange år som leieboere. Det luktet fersk maling, nytt sengetøy og en god dose håp.
Første gang svigermor kom etter oppussingen, gløttet hun rundt med et ansikt som en grundig eiendomsmegler. Hun ga meg noen små komplimenter, nikket godkjennende, men det var langt fra glitrende begeistring i blikket hennes mer en slags irritasjon. Hun så ut til å savne sitt «personlige preg», det var liksom ikke komplett.
Det er jo bra, lyst og pent, sa hun i stua, men mangler noe… sjel. Litt for upersonlig.
Jeg holdt munnen lukket. For henne betydde «sjel» antagelig tunge møbler, ruvende tepper, masse dill akkurat det vi bevisst hadde styrt unna.
En uke senere var hun tilbake med en gigantisk pakke
Syv dager senere stod hun igjen på dørstokken. Denne gang med et digert bylte surret inn i pledd. Ansiktet strålte som om hun nettopp skulle overlevert en nobelpris.
Jeg har tatt med noe veldig viktig, sa hun alvorlig. Spesielt til soverommet. Det mangler noe over senga!
Hun brettet opp pleddet… og der åpenbarte det seg et gedigent portrett i en overdimensjonert gullramme. På bildet: henne for mange år siden, mannen min som tenåring og hans avdøde far. Tungt blikk, tung ramme, tung atmosfære. Øynene på lerretet stirret furtent ut over rommet.
Til velsignelse, kunngjorde hun. Over ektesengen må det henge familiebilde. Det beskytter. Minner om røttene.
Det knøt seg i magen min. Jeg så bort på mannen min. Han smilte forvirret, betraktet sitt eget yngre jeg.
Mamma… tusen takk, men det er veldig stort… og stilen… det er bare ikke helt oss, forsøkte han.
Hvilken stil?! avbrøt hun ham. Det handler om familie! Familien er ikke til diskusjon!
Mannen min tidde. Han så på meg mine øyne tryglet. Så så han på moren sin hennes øyne befalte. Som vanlig endte han i stillheten.
Kjære… mamma mener det godt. Vi kan henge det opp og hvis vi ikke liker det, kan vi ta det ned senere.
Men «senere» kom aldri
Portrettet ble hengt opp over senga. Og forble der.
Svigermor kom på besøk, og det første hun gjorde var å stikke hodet inn på soverommet og nikke fornøyd.
Nå, ja! Nå er det hjemmekoselig.
Mannen min ble fort vant til synet. Vi venner oss jo til alt, ikke sant? Til slutt så han det ikke mer.
Men for meg var det ikke bare et bilde.
Det var et statement. En påminnelse om at selv vårt eget soverom ikke var 100 % «vårt». Hver morgen våknet jeg og møtte det blikket.
Siste dråpe
På en familiekveld da vi feiret svigermors bursdag, kom temaet opp igjen: «ekte familietradisjoner». Foran hele slekta sa hun:
Jeg er så glad for at sønnen min og kona har fått seg hjem. Og jeg har jo bidratt jeg har satt mitt preg. De hengte opp familiebildet på soverommet slik det skal være. Så man husker hva som teller!
Alle nikket og smilte. Selv mannen min nikket.
Akkurat det nikket sa alt.
Da forsto jeg at hvis jeg ventet på at han skulle sette grensa da måtte jeg flytte telt tilbake til barndomshjemmet. Han foretrakk fred fremfor å stå på mitt.
Neste dag tok jeg saken i egne hender
En venninne av meg driver som bryllupsfotograf. Hun hadde tatt et blinkskudd av oss fra bryllupsdagen et bilde hvor jeg og mannen min omfavner og kysser hverandre, og i bakgrunnen står svigermor, halvt inn i bildet, som om hun prøver å snike seg inn i motivet og ikke helt får det til.
Jeg tok bildet med til et atelier.
Bestilte det i akkurat samme format som portrettet.
Og i nøyaktig samme massive, gullbelagte ramme.
Neste gang svigermor kom innom leverte jeg tilbake med samme mynt
Da hun begynte å preke om hva «et ordentlig hjem» burde inneholde, avbrøt jeg usedvanlig høflig:
Svigermor, jeg har også en gave til deg. Som takk for all din omtanke og engasjement i hjemmet vårt.
Jeg la det svære bildet foran henne.
Hva er dette? spurte hun mistenksomt.
Åpne og se selv.
Hun åpnet bildet… og der lå det store bryllupsbildet av oss. Jeg og mannen min smilende foran, og hun lengst ut i kanten. Under bildet sto det:
«Med kjærlighet, 12. juli»
Det ble helt stille.
Svigermor ble først hvit i ansiktet, så rød.
Hva i all verden er dette?! glefset hun.
Det er mitt favorittbilde fra bryllupet, svarte jeg rolig. Jeg har skjønt viktigheten av portretter. Når deres portrett skal henge hos oss som familieminne, kan dette henge hos deg og minne om vårt bryllup. At sønnen din har fått sin egen familie.
Da stilte jeg henne ultimatumet
Hun protesterte: Hun ville slett ikke ha dette bildet hengende hjemme hos seg.
Jeg nikket:
Jeg forstår. Men da må det være rettferdig hvis det ikke passer i stua di, passer heller ikke deres portrett på soverommet vårt.
Jeg gikk inn på soverommet, klatret opp på krakken og tok portrettet ned.
Så snudde jeg meg mot henne:
Du bestemmer. Enten blir begge bildene, eller så tar vi ned begge. Vi kan ikke ha forskjellige regler for de samme grensene.
Svigermor sto musestille noen sekunder. Så snerret hun lavt:
Greit… ta det ned.
Jeg ga portrettet til mannen min:
Kan du hjelpe mamma med å bære det ut i boden?
Avslutningen
Neste morgen var veggen over senga tom.
Og for første gang på lenge føltes soverommet bare som vårt.
Noen ganger kommer rettferdigheten ikke med store oppgjør. Noen ganger kommer den når du bare speiler folks egne handlinger… fra den andre siden av bordet.
Hva ville du gjort i min situasjon?
Ville du latt «gaven» henge av hensyn til husfreden…
eller satt grenser med én gang selv på bekostning av svigermorens humør?
Hvem har egentlig rett kona eller svigermor?
Og burde mannen stått mer opp for kona si i denne settingen?
