Jeg har tatt meg av bestefaren til mannen min i ti år. Vi bodde i en leid leilighet sammen med barna våre. Svigerinnen min, Signe, bodde på den tiden i bestefarens leilighet. Ingen hadde bruk for ham verken svigermor eller barnebarna. Livet mitt gikk ikke akkurat på skinner jeg ble aldri ferdig med universitetet fordi jeg ble gravid, og noen karriere, ja, det ble det ikke noe av.
Hver dag var en reprise av den forrige: Jeg sjonglerte mellom å stelle bestefar og oppdra ungene.
Ektemannen min likte dårlig den konstante spenningen hjemme, så han rømte ofte på fest. Ikke det at noen andre damer var interessert i ham med unger på slep og uten eget hjem, så han kom alltid krypende tilbake til meg. Jeg tilga, selv om kjærligheten for lengst hadde sluknet. Alt for at han skulle gi penger til ungene og gamlefar. Signe stakk innom oss noen sjeldne ganger, og kun av én grunn: for å be om bestefars pensjon eller klage over at hun hadde dårlig råd. Ikke at jeg kan si familien hennes slet spesielt økonomisk; de slapp jo å betale husleie, og koste seg til og med på sydenturer!
For fem år siden etterlot bestefar meg leiligheten i testamentet sitt: «Du har blitt meg kjærere enn hele slekta mi til sammen. Barnebarnet mitt er en tøffel, han gir bort leiligheten til mora eller søstra si hvis han får sjansen. Men la dine barn, mine oldebarn, bo der isteden. Se på det som en belønning for alt du har gjort, så slipper du å forbande meg senere for at jeg stjal livet ditt.»
Men ingen i familien visste dette. Da helsa hans begynte å skrante, fikk plutselig både dattera og barnebarnet det travelt med å besøke ham. De skjønte nok hvor det bar, og prøvde seg med litt «omsorg». Men bestefar var ikke dum, han så lett gjennom det skuespillet.
Da den gamle døde, ble arven straks satt i spill. Svigermor og Signe fikk mannen min til å gi avkall på leiligheten, ettersom Signe allerede bodde der. Han syntes det var greit, men visste jo ikke noe om testamentet.
Dagen etter begynte mannen min å pakke kofferten og sa at han hadde funnet seg ei ny dame, og at han bare hadde bodd med meg av plikt til bestefaren sin. Han dro, og jeg kjente at hele verden lettet fra skuldrene mine. Da familien oppdaget testamentet, utløste det en liten slektskrig med trusler og drama.
Hør her, du kommer aldri til å få den leiligheta! Gudene vet hvordan du «stelte» for bestefar, eller lurte ham til å gi deg leiligheten, men den får du ikke! Du er jo reine svindleren, og det skal vi bevise i retten! La endelig sønnen min være i fred med ungene sine nå har han i det minste fått seg ei fin ny kjæreste!
Vet du hva jeg har funnet ut? At nå har jeg faktisk mulighet til å sende dere langt bort lenge! Så, ut med dere!
De ordene preller av meg. Jeg er sikker på at jeg kommer til å få et normalt liv. Jeg har fått meg jobb, jeg og barna har vår egen leilighet, og best av alt jeg har ikke lenger noe med den familien å gjøre.
Hva ville du gjort om du var meg?
