Jeg tok vare på bestefaren til mannen min i ti år. Den gangen bodde vi sammen med barna våre og bestefar i en leid leilighet i Oslo. Svigerinnemin, Ingrid, bodde i bestefars gamle leilighet. Ingen andre ville ha noe med ham å gjøre verken svigermor eller barnebarna. Livet mitt ble ikke helt slik jeg håpet jeg fullførte aldri noen utdannelse, ble tidlig gravid, og fikk aldri gjort karriere.
Hver dag gikk i det samme; jeg slet med å balansere omsorg for bestefar og oppdragelse av barna.
Mannen min likte ikke at det alltid var stress hjemme, og stakk ofte av. Men andre damer var ikke interesserte i ham, han hadde jo unger og ikke tak over hodet, så han kom alltid krypende tilbake til meg. Jeg tilga ham, selv om kjærligheten forsvant for lenge siden. Det handlet bare om at han skulle bidra økonomisk til barna og den gamle. Ingrid var sjelden på besøk hun kom bare for å mase på bestefar om pensjonen hans eller for å klage på økonomien. Selv syntes jeg ikke det virket som om de hadde det nevneverdig vanskelig de slapp jo å betale husleie, og hadde råd til utenlandsferier.
For fem år siden testamenterte bestefar leiligheten til meg:
Du har blitt meg mer kjær enn alle andre i familien til sammen. Barnebarnet mitt er en feiging, han gir sikkert leiligheten til moren sin eller søsteren. Barna dine, mine oldebarn, bør bo her. Det er min måte å takke deg på for alt du har gjort. Da kan ingen si at deres liv ble vanskelig på grunn av meg.
Men dette visste ingen i familien. Da helsen til bestefar ble verre, begynte både datteren og barnebarnet å komme på besøk. De skjønte hvor det bar, og skulle plutselig vise omsorg. Men bestefar lot seg ikke lure han visste hvorfor de egentlig kom.
Da bestefar døde, ble arven delt med én gang. Svigermor og Ingrid fikk overtalt mannen min til å frasi seg leiligheten fordi Ingrid bodde der. Han gikk med på det, enda ingen visste om testamentet.
Dagen etter begynte mannen min å pakke sakene sine. Han fortalte meg at han hadde funnet en annen kvinne, og kun hadde bodd hos meg for at jeg skulle ta vare på bestefar. Han reiste, og jeg kjente en vekt bli løftet fra sjelen.
Da familien fikk vite om testamentet, brøt det ut full krig. De truet og ropte.
Du får aldri leiligheten! Jeg vet ikke hvordan du tok deg av bestefar, eller hvordan du lurte ham til å skrive under, men den får du aldri! Du er en bedrager, og vi skal ta deg i retten.
Jeg svarte: Vet dere hva jeg har skjønt? At jeg har råd til å sende dere på dør. Så kom dere ut!
Deres ord bet ikke på meg. Jeg er sikker på at jeg vil få et bra liv jeg har fått meg en jobb, barna mine og jeg har vårt eget sted, og det viktigste av alt jeg har ingenting mer med den familien å gjøre.
Hva ville du gjort om du var i min situasjon?
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
