Hva er dette for noe? Se her, Ingrid, dra fingeren langs hyllen. Det er ikke støv, det er som filt! Man kunne så poteter her, jeg mener det! Den skarpe stemmen til svigermor Kari skar gjennom stillheten i leiligheten, som en kniv i en overmoden vannmelon.
Ingrid sukket tungt, lukket sammen laptopen og reiste seg sakte fra bordet. Klokken var åtte på kvelden, hun var nettopp kommet hjem etter en lang dag som regnskapsfører med kvartalsrapporten hengende over seg. Hodet dundret som et strømaggregat. Hun hadde lite lyst til å høre kritikk om husarbeidet, men Kari, moren til mannen hennes, var ikke en dame man bare overså. Hun stod midt i stua med en porselenselg i hånden, og så på svigerdatteren med et blikk av krenket dydighet.
Kari, jeg vasket på lørdag. Vi har vinduene åpne, E18 ligger tett på, støvet kommer inn med én gang, forsøkte Ingrid å forklare, vel vitende om at det var fånyttes.
Alle har åpne vinduer, lille venn. Det er bare de late som har det skittent, svarte Kari kontant, mens hun demonstrativt tørket av fingeren på et papirlommetørkle som hun hadde trukket frem fra vesken. Olav kommer hjem fra jobb, sliten og sulten, og så er det kaos her. Menn trenger orden, Ingrid. Orden og kos. Og på kjøkkenet står det to kopper i vasken. To! Fra i morges, sikkert?
Vi hadde det travelt, sa Ingrid lavt mens hun gikk for å sette på vannkokeren. Olav drakk kaffen, han kunne skylt koppen.
Svigermor fulgte etter med raske skritt. Filtøflene hennes hun nektet å låne gjestetøfler skrapte irritert mot parketten.
En mann skal ikke vaske opp! utbrøt Kari og slo ut med hendene. Det er kvinnens ansvar. Vet du ikke det, du som kaller deg husets kvinne? Men du gjør bare karriere. Tall, rapporter… Og Olav går i krøllete skjorter! Jeg så han i går, da han hentet hermetikk hos meg. Slapp krage! Stoffet er slitent! Skammelig, Ingrid. Folk vil tro han ikke har kone. Som en stakkar, enda han er gift.
Ingrid tok ut noen kjeks fra skapet og passet på å ikke smelle med døren. Inni seg kokte hun. Fem år hadde de vært gift, og like lenge hadde denne melodien pågått. Først prøvde hun å gjøre alt rett: stivet skjorter, vasket og lagde både kjøttsuppe og omeletter. Men jobben som regnskapsleder krevde sitt. Olav klagde aldri han var tilfreds med fredagspizzaen og at støvet på bokhyllen ikke var synlig uten lupe. Men ikke svigermor.
I neste øyeblikk smalt døra i gangen.
Jeg er hjemme! hørtes Olavs stemme.
Gutten min! utbrøt Kari, la på seg et smil og skyndet seg ut i gangen mens hun ordnet på frisyren. Jeg tok med noen boller med kål, akkurat som du liker, Olav. Vet jo at Ingrid har det så travelt…
Olav kom inn på kjøkkenet, ga moren en god klem, kysset kona kjapt på kinnet og sank tungt ned på stolen.
Å, mamma, boller, det er midt i blinken. Jeg er sulten som en ulv. Ingrid, har vi middag?
Ingrid stivnet med vannkokeren i hånden.
Jeg kom nettopp. Tenkte å lage makaroni med kjøttdeig raskt. Kjøttdeigen er tint.
Kari grep seg til brystet som om hun hadde fått støt.
Makaroni? Igjen? Olav, hører du? Bare tørt og kjedelig mat. Magen din tåler ikke sånt du trenger kraftig suppe, lapskaus. Din far Gud ha ham, jeg lagde fersk suppe hver dag, og han holdt seg frisk til han var over sytti! Men her, nei…
Hun så sørgmodig på platen.
Slapp av, mamma, det går fint, svarte Olav og nappet av en bit bolle. Hun lager straks mat.
Slapp av? utbrøt Kari. Jeg vil bare deres beste! Se på deg, blek og sliten. Det er dette rotet og uordnet som gjør det. En kvinne skal skape hjem. Og her? Støv, kopper og makaroni. Ikke mye til husmor, Ingrid. Det sa jeg jo før bryllupet…
Kari! sa Ingrid høyt, satte vannkokeren bestemt ned.
Alle ble stille. Kari så overrasket på svigerdatteren, uvant med motstand. Som regel tiger Ingrid og svelger fornærmelser.
Hva er det? Er det forbudt å si sannheten? sukket Kari. Jeg har livserfaring, jeg veit hva som trengs for å holde en familie sammen.
Ingrid så seg rundt på kjøkkenet; på Olav som tygde stille, på triumferende svigermor og den tintende kjøttdeigen. Så, plutselig, falt det henne inn. Helt nøkternt.
Du har helt rett, Kari, sa hun, uventet rolig. Jeg er en elendig husmor. Virkelig dårlig. Jeg rekker ikke stive skjorter, lager ikke suppe hver dag, tørker ikke støv på onsdager. Jeg jobber og tjener pengene vi sparer til ny bil, så Olav kan kjøre deg til hytta. Men det er ingen unnskyldning.
Endelig innrømmer du det! utbrøt Kari, fornøyd. Å kjenne sine feil er første steg!
Men jeg skal ikke forandre meg, ristet Ingrid på hodet. Jeg har ikke noe mer å gi. Men jeg har et forslag. Kari, siden du bryr deg så mye om Olavs hverdag, siden du vet best, og har god tid som pensjonist Jeg foreslår at du tar over.
Hva mener du? spurte svigermor forvirret.
Husarbeidet. Alt sammen. Jeg trekker meg tilbake. Fra nå av bor jeg bare her og betaler min del av utgifter og lån. Du er den perfekte husmor, du får vise det i praksis. Lag sønnen din ordentlig middag, stryk skjortene, vask gulvene. Du bor jo tre busstopp unna, du har nøkkel.
Olav stoppet å tygge, stirret på kona.
Ingrid, er du seriøs?
Hva da? smilte Ingrid. Mamma har rett. Du fortjener det beste. Jeg klarer ikke, så nå kan mamma vise hvordan det gjøres. Fra ord til handling. En måned som et eksperiment. Om Olav sier det er bedre etter en måned, går jeg på husmorskole. Eller slutter i jobben.
Kari blunket forvirret. Hun var vant til å kritisere og gi råd, ikke overta ansvar for en voksen sønn og en treroms leilighet. Men nå var stoltheten hennes som superhusholderske utfordret.
Klart jeg kan! Jeg skal vise dere. Skal få skikk på dette hjemmet. Men du må ikke blande deg inn. På kjøkkenet bestemmer jeg.
Helt og holdent din arena, sa Ingrid og strakte armene ut. Jeg holder meg unna grytene. Spiser på jobb eller kafé.
Da er vi enige! ropte Kari. Kommer allerede i morgen tidlig og lager orden. Folk må ikke tro dere lever sånn.
Kvelden gikk i merkelig spenning. Da de la seg, ville Olav snakke. Ingrid vendte ryggen til.
Sov, sa hun. I morgen starter din nye, lykkelige tilværelse med stivede skjortekrager.
Neste morgen kom Ingrid seg tidlig på jobb, mens Kari ankom leiligheten som en general på slagfeltet. Hun vasket vinduer, tok ned gardiner til vask (hun mente de var grå av støv, selv om de bare var beige), tømte alle kjøkkenskap og sorterte alt.
Da Ingrid kom hjem, kjente hun ikke igjen leiligheten. Det luktet klorin og stekt løk. På kjøkkenet sto Kari rød i kinnene og styrte kjelene. Olav satt ved bordet foran en diger tallerken med varm kjøttsuppe og rømme, koteletter og potetmos, salat og spekefat.
Nå kommer du, ja, jobber’n, mumlet Kari uten å snu seg. Skyll hendene, sett deg ned, jeg lar deg få spise litt. Ekte suppe kokt på margbein, tre timer.
Takk, jeg spiste på kontoret, svarte Ingrid og gikk inn på soverommet.
Der ventet en overraskelse. Alle klærne var omorganisert i skapet. Undertøyet hennes, som før lå i bokser, var lagt i stabler etter farge. Personlige ting på nattbordet var fjernet. Boken hun leste var borte.
Ingrid gikk ut i stua.
Kari, hvor er boken min? Lå på nattbordet.
Å, den der? svarte svigermor fra kjøkkenet, Jeg la den i skapet. Null rot på nattbordet, så slipper man støv. Dessuten, du hadde rot i skapet truser og sokker sammen! Nå er det system, som apotek.
Ingrid bet tennene sammen. Hennes private grenser ble overskredet, men hun mintes: Eksperiment. Hold ut.
Takk for at du ordner opp, hvisket hun og gikk for å skifte.
Den første uken bar preg av matoverflod. Olav var begeistret. Hver dag ventet et festbord etter jobben. Kari kom til lunsj for å lage mat, rydde, ta imot sønnen og holde ham med selskap helt til ni om kvelden.
Ingrid kom hjem, hilste, låste seg inn med bok eller PC på rommet, og fant plutselig ut at hun hadde fått tre fritimer hver kveld. Ikke mer handling, ikke stå ved komfyren, ikke fylle oppvaskmaskin (Kari insisterte på oppvask for hånd). Ingrid begynte på svømming, leste faglitteratur, gikk tur i parken.
Mot slutten av andre uken dabbet Olavs entusiasme.
Ingrid, hvisket han en kveld. Hvor lenge skal mamma … holde på sånn?
En måned, kjære. Var ikke det drømmen? Skjorter som står av stivelse, suppe på kraftbein?
Jo, maten er god, men … det blir for mye. Jeg vil egentlig bare slappe av foran TV-en etter jobb. Men hun setter seg ved siden av, forteller om venner, om helseplager, om hvor dyrt alt har blitt. Føler meg som et barn.
Ja, det er prisen for perfekt hjem, lo Ingrid mørkt. Ikke brød og vann, men selskap og system.
Og hun flytter på tingene mine. I går fant jeg ikke favorittsokkene mine hun hadde kastet dem fordi det var en flekk på. Ingrid, det var sokkene mine!
Si det til henne. Hun gjør jo alt for deg.
Jeg har sagt fra! Hun blir bare fornærmet. “Jeg sliter for deg, og du klager!”
I tredje uke sa Kari selv stopp. Alderen og uvant arbeid meldte seg. Å vaske en treroms, bære tunge poser fra torget (for der var grønnsakene best) og lage flotte middager hver dag i 65-årsalderen, var hardere enn hun hadde tenkt.
En kveld da Ingrid kom hjem, lå Kari utstrakt på sofaen med kaldt håndkle over panna. Leiligheten luktet kamfer. Olav satt på stolen ved siden av, flau og hjelpeløs.
Hva skjer? spurte Ingrid.
Blodtrykk, svarte Olav. Mamma skulle koke aspik, holdt på hele dagen og skrubbet gulv på knærne etterpå moppen “bare skitner til” og nå…
Å, Ingrid… hvisket Kari og blunket ikke opp, Ryggen … sliten. Hjertet også.
Ingrid gikk til medisinskapet og fant blodtrykksmåleren. Trykket var høyt, men ikke farlig bare overanstrengelse.
Du bør være hjemme et par dager, Kari, sa Ingrid. Du må ikke slite deg ut sånn.
Men hvem skal lage mat til Olav? spratt Kari opp. Han blir jo sulten! Du … du gjør det jo ikke.
Jeg gjør det ikke, bekreftet Ingrid. Det var avtalen.
Mamma, la maten være! ba Olav, Vi bestiller pizza, eller jeg lager pølser. Du driver deg selv i senk!
Pizza … fnøs Kari, men orket ikke protestere. Bestill det i dag, men i morgen kommer jeg igjen. Har paideig stående kaldt.
Men neste dag kom hun ikke. Hun ringte om morgenen og sa at hun ikke kom ut av senga ryggen hadde slått seg vrang.
Olav trakk et lettelsens sukk. Senere spiste de sushi, åpnet en flaske vin, og nøt freden.
Ingrid, la oss avslutte dette eksperimentet, sa Olav og dyppet sushibit i soyasaus. Jeg mener det. Jeg orker ikke mer. Jeg elsker mamma, men helst på besøk. Jeg kan spise makaroni hver dag, bare ingen blander seg i sokkeskuffen min.
Hva med stivede skjortekrager og superorden? spurte Ingrid ertende.
Til med kragen med! Jeg kjøper skjorter som ikke trenger strykejern. Dette er beinhardt, særlig med full jobb. Jeg skjønner nå, du hadde rett. Jeg aner ikke hvordan du fikk det til før.
Ingrid smilte. Det var akkurat dette hun hadde håpet på.
Noen dager senere, da Kari var på beina igjen, kom hun innom for å “sjekke status”. Hun så pizzaboksene i søpla (Olav hadde glemt å ta dem ut), en skitten kopp i vasken og sa ingenting.
Hun satte seg ved kjøkkenbordet tungt.
Ingrid?, spurte hun da svigerdatteren kom inn. Du vet, jeg har ligget og tenkt. Dette er tungt.
Hva da? Ingrids stemme var vennlig.
Alt sammen. Dere bor stort. Å vaske gulv ryggen verker. Og Olav … han er jo mye rotete! Jeg så det ikke før. Han slenger sokker, smuler på bordet. Jeg plukket etter ham hele dagen. Jeg sa det, men han snakket imot.
Men han er jo mann, smilte Ingrid lett. Han trenger kos.
Kos, ja, men litt folkeskikk må til! utbrøt Kari plutselig. Jeg står og ruller kålruletter i tre timer, og han pirker i kålen! Jeg sa: “Lag selv, da!” og han sa: “Mamma, ikke mas.” Frekke guttungen!
Ingrid måtte holde på latteren. Idéen om den perfekte sønnen forsvant da rollen ble slitsom hushjelp.
Kari, sa Ingrid, satte seg foran henne, Du er en fantastisk husmor. Jeg får det aldri til sånn, og det gjør meg ingenting. Men jeg og Olav har vår stil. Vi jobber begge, vi orker ikke alltid vaske og lage lapskaus. Men vi har det fint. Når vi vil ha ekte suppe og rene vinduer, da besøker vi deg. Er det greit?
Kari ble sittende stille, hendene hennes ru av grønnsåpe.
Greit, sukket hun. Men gi beskjed på forhånd. Jeg har jo mine serier … og jordbærplanter. Og jeg lengter etter spa-opphold. Jeg er sliten. Du kan si til Olav at skjortene hans er ferdig strøket. Men heretter må han fikse det selv. Eller du. Eller gå i krøllete, det får være grenser for alt.
Hun drakk opp, rettet på blusen.
Og … boken din ligger igjen på nattbordet. Leser du sånt fantasistoff, men ja ja, vær din sak.
Da Olav kom hjem senere den kvelden, var det stille i huset. Det luktet ikke klorin eller løk, bare rent og litt av Ingrids parfyme. En pakke pølser kokte på platen, og en boks med erter sto på bordet.
Gikk mamma? spurte han håpefullt, Helt?
Gikk, smilte Ingrid. Hun sier hun legger ned alt ansvar. Eksperiment avsluttet med helsemessig forbehold.
Olav klemte henne hardt og gravde nesen inn i håret hennes.
Takk, hvisket han.
For pølsene?
For at du er klok, og for at roen er tilbake. Jeg elsker deg. Til og med som dårlig husmor.
Jeg er ikke dårlig, lo Ingrid og omfavnet ham. Bare moderne. Dessuten er pølsene «Doktorskinke», beste sort fra Gilde.
Etter den tid sluttet aldri Kari med råd; det ligger kanskje i blodet. Men når hun nå dro pekefingeren over støvet, pustet hun bare tungt. Og om hun skulle si noe om husmorplikter, spurte Ingrid kjapt: “Kari, skal du bo hos oss en uke nå? Jeg skal snart på jobbreise” Da husket Kari plutselig melk som koker, en katt som trenger mat, eller at hennes yndlingsserie begynner. Og da hastet hun ut døren.
Freden i hjemmet var gjenopprettet. Og støvet? Det ligger der, uten å plage noen. Det viktigste er likevel at folk lar hverandre få leve i fred.
