3. juni
Noe så overraskende! Jeg åpnet døra og der sto en lav, spinkel gammel dame i dongeri, leppene trukket til et spisst smil og med ertende øyne som glitret bak smale øyelokk.
“Sigruns mormor, Ragnhild Johnsen,” slo det meg. “Men hvordan kan hun bare dukke opp sånn helt uten forvarsel, ikke engang en telefon på forhånd…”
Hei på deg, gutten min! sa hun med et like lurt smil. Skal jeg få komme inn, eller?
Ja, selvfølgelig, kom inn! svarte jeg fort, flau over at hun ventet i døråpningen.
Ragnhild trillet inn sin lille trillekoffert. Da jeg satte fram te til henne, så hun på meg med et oppdragende blikk.
Jeg skal ha den sterk! Og du, Sigrun er vel på jobb, og Ingrid i barnehagen, men hvorfor driver du og sløver hjemme?
Fikk beskjed om å ta ut ferie, mumlet jeg litt snurt. To ukers nødvendig opphold. Drømmen om rolige feriedager grinete mot meg. Jeg kikket spørrende: Skal du være her lenge?
Nettopp, nikket hun kjølig. Jeg blir her en stund.
Akkurat det håpet forsvant som dugg for sola. Jeg kjente knapt Ragnhild. Hadde sett henne såvidt i bryllupet vårt, da hun kom reisende fra Lillehammer. Svigerfaren min pleide å snakke så lavt om henne, nesten andektig respekten nærmest dirret i stemmen hans.
Ta og vask opp, beordret hun veslevoksent. Og gjør deg klar. Jeg skal ha omvisning i byen, og du skal være guide!
Protestere? Ikke tale om. Hun lød som fenriken i garden, og han nektet man heller ikke å lystre…
Du får vise meg brygga! Hvordan kommer vi oss enklest til sentrum? Hun tok resolutt armen min, og tråkket i vei med bestemte steg.
Eh, taxi, svarte jeg.
Plutselig satte Ragnhild fingerne i munnen og ga fra seg en gjennomtrengende plystrelyd. En drosje bråbremset.
Må du plystre slik? Hva vil folk tro om deg? kjeftet jeg forsiktig idet jeg hjalp henne inn foran.
Folk tenker ikke et sekund på meg, gliste hun lurt. Det er du som virker litt uvøren, da.
Sjåføren lo høyt sammen med Ragnhild, og de high-fivet som om de var gamle kjente.
Vet du, du er en ordentlig sindig type, Alexander, sa hun mot meg da vi gikk langs brygga etterpå. Mormora di er sikkert så veloppdragen, men jeg klarer ikke la vær å stikke hodet frem. Mannen min, bestefarn til Sigrun, fikk virkelig prøvd seg. Han var bokorm, rolig og stillferdig, og så kom jeg inn i livet hans og alt ble snudd opp ned. Kløv klatrevegger, hoppet i fallskjerm, du skulle sett ham! Hang-glider ville han ikke prøve, da sto han fast på bakken og vinket sammen med dattera.
Jeg lyttet forbløffet. Sigrun hadde aldri nevnt noe av dette om mormoren. Hele livet hennes virket som et eventyr, det forklarte mye.
Har du selv hoppet i fallskjerm?
I militæret. Fjorten hopp, svarte jeg stolt.
Imponerende! smilte Ragnhild, og brast plutselig ut i sang:
“Vi skal falle lenge, denne sveven er tung…”
Jeg stemte ivrig i: “Silkekvitt skyer bak oss, fuglen letter i funn…”
Den felles sangen skapte et bånd mellom oss, og jeg følte meg ikke lenger så utilpass i hennes selskap.
Nå bør vi raste litt og få i oss noe mat, sa hun, og pekte mot en bod nede ved vannet, hvor lukten av grillmat drev oss over.
En mørkhåret mann stod der og tredde kjøtt på spidd med en fabelaktig håndlag, men jeg kunne banne på at han kunne brukt samme mine på å beseire en hær. Synet gjorde nesten at jeg ville rope “Nå danser vi!”.
Ved bordet vårt satte Ragnhild i en plutselig frisk sang, klar som en fjellbekk:
“Heisann sveisann, lyst til å synge på bryllup?”
Grillkokken lo, sang med på refrenget, og straks bugnet bordet av norsk grillmat, hjemmebakt brød og friske urter. To glass kald øl tok han også med.
En grå kattunge dukket forsiktig opp fra buskaset, listet seg bort til bordet vårt og stirret bedende på oss.
Det er jo deg vi trenger, smilte Ragnhild. Kom hit, lille venn. Hun ropte på grillkokken: Du, kan du skjære opp litt kjøtt til katten vår?
Mens kattungen slukte maten, ga Ragnhild meg en liten moralsk leksjon:
Dere har jo ei jente. Har ikke folk katt, lærer de aldri å vise omsorg for det svake. Ta nå inn denne lille skapningen!
Vel hjemme badet hun kattungen mens jeg måtte dra ut for å handle do, matskåler, klorestativ og kattekurv. Da jeg endelig kom, spente som en pakkesel, runget det gledeshyl over hele stua. Sigrun og Ingrid hang over den lykkelige mormoren, som kysset dem begge, mens kattungen nyvasket og blank betraktet oss storøyd fra sofaryggen.
Til deg, Ingrid, et sommerantrekk med shorts, delte mormor ut. Og til deg, Sigrun ingenting slår blondetruser, det skal jeg si deg…
Hele den neste uka gikk Ingrid ikke i barnehagen. Hver morgen dro hun og mormor på eventyr og kom hjem til lunsj, utslitte av moro og latter.
Hjemme ventet jeg og kattungen, nå døpt Lykke. På kvelden kom også Sigrun, og alle fire, med Lykke i bånd, gikk kveldstur sammen.
En kveld så mormor alvorlig på meg:
Alexander, jeg må snakke litt med deg. I morgen drar jeg. Det er på tide. Dette skal du gi til Sigrun når jeg har dratt. Hun overleverte et plastlaminert ark: Testamentet mitt. Leiligheten og alt hun eier er til henne. Til deg: samlingen av bøker mannen min samlet hele sitt liv. Den kan du ikke sette noe verdi på det finnes sjeldne ting med forfatterautografer…
Men Ragnhild, protesterte jeg, men hun viftet med hånden.
Jeg har aldri fortalt Sigrun dette, men jeg sier det til deg: Hjertet mitt er dårlig. Ting kan snu fort nå, og jeg må forberede meg.
Men du kan jo ikke bo alene! utbrøt jeg.
Jeg er aldri alene. Datteren min bor i byen her, og dere har hverandre. Ta vare på Sigrun og oppdra Ingrid. Du er en kjempekar, Alexander. Vet du hva? Jeg er faktisk dobbelt-svigermor for deg! Hun klappet meg på skulderen og lo med en så smittende latter at jeg ikke kunne annet enn å le med.
Bli litt til, da? ba jeg.
Hun smilte, men ristet mildt på hodet.
Hele familien fulgte henne til drosja neste dag, selv Lykke ble med i Ingrids armer og kikket tankefullt etter henne.
Ragnhild satte fingrene til munnen og plystret drosjen stanset med en gang.
Kom, Alexander, du får følge meg til toget! sa hun, klemte Sigrun og Ingrid, satte seg foran og vinket til oss.
Taxisjåføren så vantro på den kule, eldre damen som fikk folk til å stoppe for seg.
Hva glor du på? knurret jeg ertende. Har du aldri sett en ordentlig dame før?
Den spinkle mormoren slo ut i en trillende latter og prikket håndflaten min idet vi sa farvel.




