Svigermoren min bestemte seg for å flytte inn i leiligheten min og gi sin egen leilighet til datteren min.
Mannen min vokste opp i en stor familie på landet. Svigermoren min fikk barn helt til hun til slutt fikk den etterlengtede datteren. En underlig strategi, men det er ikke mitt sted å dømme. Familiespill, kalte de det ofte med et smil ved kjøkkenbordet i gamle dager.
Da jeg giftet meg, trodde jeg at jeg hadde vært heldig. Henrik fremsto som ansvarlig, modig og stødig som en fjellvegg. Han visste hva familie betød, men han klarte aldri helt å kutte båndet til moren sin og den vesle søsteren si. Svigermoren min brydde seg ikke nevneverdig om sønnene sine, men alt hun hadde gikk til jenten hennes.
Astrid var bare 10 år da jeg ble kjent med familien. I starten tenkte jeg lite på det, men etter fem år begynte det å tære på meg. Astrid ville ikke legge sjelen i skolebøkene, hang med gutter som ikke hadde gode hensikter, og hver gang var det Henrik som måtte gripe inn. Svigerinnen min ringte ham når som helst på døgnet hvis hun trengte hjelp og støtte.
Jeg håpet inderlig at Astrid ville vokse opp, gifte seg og at alt skulle løse seg. Men slik gikk det ikke. Da hun bestemte seg for å gifte seg, fikk svigermoren min guttene til å spleise på bryllupet, for hun hadde ikke en krone selv. Brudgommen hadde heller ikke mye å rutte med han tjente knapt nok til mat på bordet. Unge og nygifte endte de opp med å måtte bo hjemme hos svigermor.
Et barn kom, og så et til Svigermor innså at dette kunne hun ikke holde ut stort lenger. Da fant hun på det “geniale” hun skulle flytte inn til oss, mens hun lot Astrid og familien hennes arve leiligheten hun eide. Rett skal være rett: jeg hadde kjøpt leiligheten min for egne penger, mannen min hadde ikke bidratt med en eneste krone. Det mest forunderlige er at Henrik er helt fornøyd med denne løsningen. “Mamma vil hjelpe deg,” sier han bare.
Vi har bare en toromsleilighet. Jeg akter ikke å gi slipp på min egen komfort og bo tett oppå noen andre. Svigermoren min mener det er vår plikt å ta henne inn mannen min er jo eldste sønnen og må sørge for foreldrene sine, mener hun.
Jeg er glad i mannen min. Skilsmisse finnes ikke i mitt vokabular. Men hvordan kan jeg få ham til å våkne opp? Hvordan skal jeg forklare at det er et sant mareritt å bo sammen med moren hans? Kanskje noen som har levd før meg her i landet kan gi meg et råd?
