Skar du salaten selv, eller er det igjen en sånn ferdigpakke fra butikken som du forsøpler magen til sønnen min med? Astrid Rønningen satt med sammenbitte lepper og pirket skeptisk i tartellet med kremost og røkelaks.
Marte rettet på folden i kjolen og trakk pusten dypt. Hun fylte trettifem i dag. Rund dag. En dag man forventer å stå i sentrum, bli rost i været og slippe å være husholdningens skipsoffer. Men i stedet sto hun i egen stue, dekket bord, og følte seg som en fersk student på eksamen uten å ha lest pensum.
Astrid, dette er faktisk take-away fra en italiener på Frogner, svarte Marte med et trøtt smil. Veldig gode råvarer! Og, du vet jo at jeg jobber til klokka åtte hver kveld. Det finnes ikke timer i døgnet nok til å lage middag til femten gjester fra bunnen av.
Ja, den jobben, himlet svigermor og sendte blikk til veggpryden, altså signert portrett av hennes eneste sønn, vi jobbet også i våre dager. På fabrikk og jorde, med småunger ved beina men mannfolkene våre fikk i det minste ikke posemat på fest. Oskar, stakkar, har blitt helt grå under øynene.
Akkurat da stabbet «stakkars Oskar», 38 år, nærmere hundre kilo og rødmusset i kinnene, inn i stua, gned seg i hendene og myste mot matbordet.
Oi, mamma, Marte! For et bord! Og den duften! Marte, er det de auberginerullene? Elsker dem!
Astrid sendte sønnen dét blikket bare en mor har, men holdt munn. Gjestene ringte sikkert snart på. Marte løp ut på kjøkkenet etter varmrettene mens hun kjente irritasjonen spenne i brystet. Dette hadde ikke begynt i går. Hele ekteskapet, i fem år, hadde Astrid bedrevet sær-norsk guerillakrig for å befri sin sønns magesekk. Hver helg kom det plastbokser med karbonader, aspik og eplekaker, alltid med et sukk: «Så får dere i dere ordentlig mat», «Martemor har det så travelt, businesskvinne som hun er». Og Marte? Hun lot det passere. Hun ledet logistikken i et stort firma, tjente mer enn Oskar, og syntes det var en selvfølge å betale noen for renhold og matlevering det ga henne tid til jogging, bøker og faktisk å prate med ektemannen.
Men for Astrid var det ubegripelig. Rå dame må kunne rulle kjøttkaker selv alt annet var (nesten) en fabrikasjonsfeil.
Dørklokka varslet at festen nå startet. Leiligheten ble fylt med latter, blomster, gode dufter og folk: venner, kollegaer og Martes egne foreldre. Det var konvolutter med kontanter, spa-gavekort, festtaler og varme klemmer. Marte slappet til slutt faktisk av, og ignorerte tomatsure grimaser fra svigermor.
Så, da desserten skulle på bordet, reiste Astrid seg plutselig, trommet på krystallglasset og krevde alles oppmerksomhet.
Kjære venner, sa hun høytidelig, som om hun befant seg på et årsmøte i borettslaget eller en begravelse. Vår alles Marte runder i dag trettifem år. I den alderen bør en kvinne ha visdom, tålmod og evne til å holde hjemmet intakt.
Med en stor, teatralsk bevegelse grep hun ned i vesken og dro fram et innpakket objekt.
Penger renner ut, fortsatte hun, skjønnhet visner. Håndlaget mat og omsorg er det som holder ekteskapet levende. Jeg har tenkt nøye gjennom gaven til deg, Marte. Det du trenger… er kunnskap.
Med et tungt dunk satte hun pakken foran nevøen Martes ansikt. Stillheten i rommet var så konsentrert at du kunne høre en vaffel knuse. Oskar kremtet.
Marte pakket forpakningen langsomt opp med hendene nesten stødige: En bok. Stor. Tung. Med hardt omslag: «Den store norske husholdnings- og kokebok. Gullutgaven». På forsiden en smilende dame med forkle og rykende gryte.
Dette er ikke hvilken som helst bok, sa Astrid, søtere enn en pose Smash, dette er ja, nærmest en familieskatt. Jeg kjøpte den for deg, men jeg forbedret den litt la inn lapper og egne kommentarer til mine favorittoppskrifter, hvordan man får sildesalat rosa og ikke brun, som noen får til. Hvordan man får skjorter til å være stive og skarpe, ikke slappe. Bruk den, jente. Det er aldri for sent å bli en god kone.
Noen fniste nervøst. Martes mamma rødmusset og åpnet munnen for å svare, men Marte knep hånda hennes under bordet. Ikke nå. Ikke på hennes egen fest.
Takk, Astrid, sa Marte stivt. En… betydelig gave. Jeg skal lese den.
Hun skjøv bokverket nærmest bort fra seg, tilbød kake og moret gjestene. Kvelden surret videre, men inni Marte var irritasjon og fornedrelse like brennende som rabarbrasuppe med chili. Dette var ingen gave. Dette var en knyttneve i gavepapir.
Da siste gjest dro og oppvaskmaskina dundret i vei, satte Marte seg i sofaen med boka. Oskar, som hadde unngått temaet hele kvelden, satte seg ved siden av og la armen rundt henne.
Ikke vær sur på henne. Hun mener det jo bare godt. Litt over the top, kanskje
Over the top? Hun åpnet boken på måfå. Se her, Oskar.
Overalt markeringstusj, lapper, kommentarer:
På kjøttkakene: «Kverner du ikke selv, er du for lat».
På husarbeid: «Støv under senga er husmorens skam. Hos dere kan man potetset».
På Stryk: «Pressen skal kutte papir. La Oskar slippe se ut som en uteligger.»
Det var ikke kokebok. Det var en orgie i beske bemerkninger, nitidig og hjerteløst kategorisert som «omsorg». Astrid hadde kost seg.
Hun tenker bare på meg mumlet Oskar og kjente varmen i ørene. Skal jeg gjemme boka? Kaste den på loftet?
Nei, Marte lukket den. Nappet smalt ut som et skudd. Gaver skal ikke gjemmes. Gaver fortjener sin håndtering.
Dagene gikk med til at Marte tenkte. Ingen kjefting, ingen dramatikk. Hun jobbet, bestilte take-away, bladde i boka, noterte litt selv.
Så ble det lørdag. Den klassiske svigermorslunsjen. Som regel hadde Marte alltid en unnskyldning klar for å slippe, men i dag var hun i full sving foran speilet.
Skal vi virkelig dra til mamma? Oskar tittet overrasket på henne.
Selvfølgelig! Det er bare høflig å takke for gaven. Dessuten har jeg også noe til henne.
Oskar ble straks reservert. Marte, vær så snill
Jeg starter ingen krig, Oskar. Jeg avslutter den.
Hos Astrid luktet det, som alltid, svidd løk, stekte karbonader og sitrusrengjøring. Ikke et støvkorn, stivede duker på kommoden. Astrid sto klar, triumferende, i forkle.
Kom inn! Jeg har bakt boller med kanel og rosiner, så Oskar får «ordentlig mat»! Håper dere er sultne?
De satte seg. Marte var så høflig og hyggelig at selv svigermor la ned våpnene.
Etter kaffen dro Marte opp boka fra veska. Astrid smilte.
Så, Marte, du lurer på noe? Det kapittelet om surdeig er vanskelig, men jeg forklarer gjerne
Astrid, sa Marte vennlig, men fast. Jeg har gått gjennom boken din, med alle de hyggelige små notatene. Hver eneste en.
Svigermor nikket stolt.
Jeg innså at denne boka er gull verdt. Den representerer livet ditt, ditt syn på kvinner og på hjem.
Ja! Ikke sant?
Nettopp derfor, Marte skjøv boka over har jeg ingen rett til å ta den fra deg.
Astrids smil stivnet.
Hva? Gir du den tilbake? Det er uhørt!
Vennligst hør ferdig. Dette har ikke med anstendighet å gjøre, men med balanse. Denne boka beskriver idealet du har. Du er stålkvinnen som står opp klokka fem, som måker snø før hun rører i grøten, for hvem støv er hovedfienden. Det er deg, Astrid. Du mestrer dette til fingerspissene.
Marte så svigermor dypt i øynene.
Men det er ikke meg. Jeg bruker hodet til å tjene penger ikke armene. Min arbeidstime er verdt ukesbudsjettet vårt. Hvis jeg skal bruke tre timer daglig på kjøkkenet, går hele sydenturen i dass. Det er ikke økonomisk fornuftig engang.
Oskar fikk kaffen i vranga, men tidde han var imponert.
Og viktigst av alt, la Marte hånden på boken, etter å ha lest gjennom alle lappene dine, forstod jeg: Dette er ikke kjærlighet, men frustrasjon. For et lykkelig menneske finner ingen fryd i å skrive stikk på gaver.
Astrid rødmusset mørkt.
Med all respekt: Du har brukt ditt liv på hus og hjem. Det står det respekt av, men jeg? Jeg vil leve livet sammen med Oskar ikke bare kokkelere for han. Jeg vil være med ham i samtaler, turer, reiser ikke med ryggen til over grytene.
Hun dro fram en konvolutt.
Derfor leverer jeg boka tilbake. Den trengs best hos deg. Men jeg vil heller ikke stå i gjeld. Du ga meg «husmorens lærebok». Jeg gir deg en ny opplevelse: Her har du fullt abonnement på byens beste danseskole. Argentinsk tango for voksne. Og ti timer massasje. Jeg har nemlig lagt merke til ryggsmertene dine sannsynligvis fra alle knekkebrødene du har bakt oppigjennom.
Stillheten var til å ta og føle på kun den gamle kjøkkenklokka tikket.
Tango? I min alder?
Det beste som finnes! Gruppe på din egen alder, meget anstendige folk. Kanskje du oppdager at det fins annet i livet enn å sjekke støv hos andre.
Marte rejste seg.
Tusen takk for bollene, de var nydelige. Oskar, skal vi? Må rekke kinoen.
Oskar, som til nå hadde vært limt til stolen, så på mor, så på Marte, reiste seg og la armen rundt henne.
Takk for maten, mamma. Og ja, Marte har rett. Jeg elsker henne uansett. Ærlig talt, mamma, jeg liker faktisk takeaway. Hver dag noe nytt: sushi, indisk, georgisk. Det er digg. Ikke bli lei deg.
Han kysset den sjokkerte moren på kinnet. Hva skulle hun svare på det?
Da de satt i bilen, pustet Oskar ut som en blåsebelg.
Marte altså! Jeg trodde det ble tredje verdenskrig. Men du slo tilbake med tall og økonomi! Legende.
Var jeg ikke bare ærlig? Marte klikket på setebeltet. Din mor er ikke slem. Hun er bare styrt av «slik har det alltid vært»-tankegang. Hun tror alt lidelse gir mening, og glemmer at man kan velge annerledes.
Tror du mamma går på tangokurs?
Kanskje. Kanskje ikke. Men boka kokes hun aldri opp igjen med.
Uka gikk. Astrid ringte kun én gang og var kort, ikke et ord om boken.
En måned senere, en lørdag da Oskar og Marte brøt regelen og sov til lunsj, ringte mobilen.
Ja, mamma? sa Oskar trøtt, satte på høyttaler. Hva, du kan ikke? Hvorfor?
…oppvisning om to uker, vi øver nesten daglig! Partneren min, Peter, tidligere fenrik, men han fører så grasiøst! Ingen boller denne lørdagen, kids kjøp dere takeaway. Nå må jeg ut, skoene klemmer!
Klikk. Stille i noen sekunder.
Det virka! Marte hev seg på puta av latter. Peter, fenrik og dansepartner! Nå er det han som får høre om korrekt mengde stivelse i skjortene.
Det beste er at hun lar oss være i fred, smilte Oskar tilfreds. Skal vi bestille sushi?
Største menyen.
Marte så i taket. Det føltes lett. For å vinne svigermorkrigen må man ikke svare med samme mynt eller alltid prøve bli til. Man må bare levere forventningene pent tilbake og servere et livsforandrende alternativ. Kokkeboka med småstikk er historie; nå rådet friheten, late lørdag morgener og en mann som elsket henne for den hun var, ikke for hjemmelagede kjøttkaker.
Det står i grunnen ikke bedre i noen kokebok.
Liker du slike historier med snert? Så trykk på likeknappen og følg kanalen for flere hverdagsskråblikk! Hva gjør du når du får gaver «med et lite hint»?
