Du, vent til du hører dette: Svigermor bestemte seg visst for å teste Signe. Utfallet ble… ikke helt som forventet!
Det begynte en torsdagskveld da Hans fikk telefon fra mora si, Ingrid Johanne. Han prata en snau ti minutter ute i gangen, kom inn på kjøkkenet med det der ansiktsuttrykket du veit når noen har litt dårlige nyheter, men fortsatt vurderer hvordan de skal legge det frem.
Mamma kommer på besøk, sa han. I noen uker.
Signe rørte litt i suppa.
Når?
På lørdag.
Signe slo av plata.
Noen uker, altså. Men hun visste så altfor godt hva «noen uker» betydde hjemme hos Ingrid Johanne. Litt som «litt salt» i oppskriftene hennes fullstendig relativt og kunne bety absolutt hva som helst.
Ingrid Johanne kom presis klokka tolv på lørdag, med en diger bag hvor det klirret godt, og hadde det blikket til folk som har tenkt å gjennomføre inspeksjon. Hun skannet entreen et sånt blikk man får når man vurderer leiligheten før man kjøper.
Ja ja, sa hun og kikket nøye rundt. Ingen støv i gangen. Det er jo positivt!
Hans lo. Signe smilte.
Det der var antakelig så nærme et kompliment man kom fra Ingrid Johanne.
Hun fortsatte strake veien inn på kjøkkenet, åpnet kjøleskapet nærmest tilfeldig, så ut som hun funderte og hermet ettertenksomt:
Bruker du bare lettmelk? Hans trenger nå helmelk, han har jo magen sin.
Det var han som ville ha den, svarte Signe.
Ja da, men mannfolk vet ikke alltid sitt eget beste, sa svigermor og lukket kjøleskapet i et uttrykk av dyp åpenbaring.
Da kvelden kom, og Hans hadde låst seg inne i dusjen, satte Ingrid Johanne seg på sofaen, foldet hendene elegant på fanget og sa nesten mildt:
Ikke ta det ille opp, Signe. Det er viktig for meg å vite hvem du egentlig er.
Det var aldri noen tvil: Ingrid Johanne var et proff. Alt hun sa var nøye utskåret bittesmå, tilsynelatende uskyldige bemerkninger.
Dag to oppdaget hun håndklærne.
Signe, sa hun tankefullt, der hun sto på badet med håndkleet i hånden, vet du at håndklær må henge med løkka ned? Da tørker de mye bedre.
Jeg har bestandig hengt dem slik, svarte Signe.
Jada, jada, sa Ingrid Johanne. Så hengte hun sitt korrekt løkka ned, nesten som et autoritetstegn.
Hans skjorter hang på rekke i skapet, strøket, sortert etter farge. Ingrid Johanne åpnet skapdøra, studerte, nikket svakt og murret så lavt det nesten bare var til seg selv:
Kragene er litt skrukkete. Men det er kanskje meninga?
Signe sto på siden og tenkte: dette var jo ikke et spørsmål. Det var bare en konklusjon kamuflert som refleksjon ikke ment å besvares.
Planta i vinduskarmen en gammel gummifiken som hadde fulgt Signe gjennom to bydeler sto, ifølge svigermor, helt feil vannet.
Signe, fikusen trives best hvis du vanner i underskåla, ikke rett på jorda.
Denne har levd hos meg i åtte år, sa Signe.
Javel, men den kunne jo hatt det bedre, kunne den ikke?
Fikusen holdt klokelig munn.
Måten matvarene lå i kjøleskapet på, utløste en lang forelesning melkeprodukter på midterste hylle, kjøtt kun nederst og kun i bokser, grønt i poser med hull og egg i eggebrett, for i døra ristes de. Signe nikket og hørte etter. Eggene ble stående.
Om kvelden hørte Signe at Ingrid Johanne ringte rundt. Ikke fordi hun smuglyttet, men veggene var tynne, og svigermor har jo ringrøst.
Nei, Astrid, det er greit, hun prøver. Men det er jo tydelig at hun ikke er vant med slikt. Hun koker lapskaus med bønner, kan du tro! Hans spiser jo det meste, snill som han er. Men jeg ser jo Og håndklærne Og plantene…
Signe sto og vasket en kopp og lurte: hvor lenge varer denne eksamenen egentlig? Følte på seg selv at hun hadde strøket allerede. Hva kom nå?
Hans observerte det hele med den klassiske manne-tilbaketrukne holdningen hvor han later som han ikke ser noe, fordi han faktisk ikke aner hvordan han skal gripe an dette. Kanskje det bare går over.
Om kvelden sa han alltid:
Ikke bry deg. Hun er bare bekymret.
Jeg veit, svarte Signe.
Hun mener det ikke vondt, altså.
Jeg vet det, Hans.
Hun vil bare være sikker på at vi har det bra.
Jeg veit, jeg veit.
Og sånn gikk hun og vasket opp.
Den tiende dagen lot Ingrid Johanne kjøkkenet stå kopper overalt, brødsmuler, upakket smør. Signe kom hjem halv sju, og svigermor satt i stua og så på Dagsrevyen.
Signe ryddet. Vasket. Tørket av.
Senere på kvelden, i gangen, hvisket Ingrid Johanne til Hans (i troen på at Signe var på badet):
Så du hvor det så ut på kjøkkenet igjen? Hun rekker visst ikke å holde orden.
Signe sto i gangen med håndkleet i hånden. Ja, tenkte hun, nå er det klart.
Men hun ble ikke lei seg. I alle fall ikke så det syntes.
Neste dag, da Ingrid Johanne til frokost var glad for å informere at tre av hennes søstre skulle komme på besøk uken etter «bare for å hilse på, bli litt bedre kjent» svarte Signe rolig:
Så koselig! Det gleder vi oss til.
Hans så overrasket på henne. Ingrid Johanne småmistenksomt. Signe drakk opp kaffen og gikk for å gjøre seg klar til jobb.
Vi får se, tenkte hun, som svigermor pleier å si.
Gjestene kom lørdag klokka halv tre.
De tre søstrene til Ingrid Johanne Borghild, Synnøve og Hjørdis var alle solide damer, voksne, med sterke meninger og stemmene satt av livet selv. De gikk inn i entreen, undersøkte omgivelsene med blikket til en lagerkontrollør, og begynte straks å reise fra seg.
Fin leilighet, sa Borghild. Lys og trivelig.
Var det lenge siden dere pusset opp? spurte Hjørdis.
Tre år siden, svarte Signe.
Ja, det syns, sa Hjørdis, uten å utdype.
Ingrid Johanne møtte søstrene med innstudert regissørmine nå var aktørene satt, så får man se hvordan stykket spilles ut. Hans tok jakker. Signe sto til siden med et avslappet, lite smil. Helt rolig.
Det overrasket visst svigermor litt.
Så gikk de inn i stua, fant plass i sofa og stoler, Borghild rette på sofaputa, og spurte:
Ja, Signe, hva står det på menyen i dag?
Og nå nå skjedde det geniale.
Signe snudde seg rolig mot Ingrid Johanne, likefrem, uten teater.
Ingrid Johanne, jeg hadde tenkt at du kanskje ville stå for matlagingen i dag? Du sier jo selv at du får alt både bedre og godere til. Jeg vil jo ikke stå her og skjemme oss ut foran familien.
Stillhet.
Ingrid Johanne så på Signe. Signe smilte ærlig og inviterende, som om hun bare hadde foreslått det mest naturlige i verden.
Jeg begynte svigermor.
Alt ligger klart, la Signe til. Kylling, grønnsaker, dill og persille. Kjøpte inn i morges. Hans roser jo alltid maten din.
Hans fant mønster i teppet akutt interessant.
Synnøve vekslet blikk med Borghild. Hjørdis så på svigermor med ekstra gnist.
Ja, vel, sa Ingrid Johanne. Da får vi gjøre det sånn.
Så gikk hun ut på kjøkkenet.
Signe slo seg ned i sofaen ved siden av Borghild og småpratet:
Hadde dere mye kø på veien?
Borghild så åpenbart for seg noe annet, men svarte. Hjørdis la til at det alltid var bilkø hos henne på lørdager. Og så var stemningen plutselig mye mer avslappa praten fløt, fordi ingen orket å la stillheten bli for dominerende.
Fra kjøkkenet hørtes: kjøleskapsdør, lange pauser, skaplam, litt klirring med kjeler, romsterende leting.
Signe! ropte Ingrid Johanne. Hvor har du ildfast form?
Nederst til høyre på kjøkkenet, svarte Signe, uten å reise seg.
Litt stillhet.
Jeg finner den ikke.
Den er under langpannen.
Lang pause.
Aha, der var den.
Borghild kremtet. Synnøve ble plutselig opptatt av maleriet på veggen. Hjørdis lukket øynene og pustet ut.
Signe vendte seg mot Synnøve:
Vil du ha te? Jeg setter på kjelen.
Ja takk, sa Synnøve lettet.
Signe gikk ut, sto noen sekunder ved siden av svigermor som så ut som en general som hadde fått potetskrelling i straffetjeneste. Ingen sa noe. Signe satt på tevann, hentet kopper og gikk ut.
Middagen ble ferdig. Det tok halvannen time, var litt rot kyllingen ble litt tørr, sausen for tynn. Ingrid Johanne dekket bordet med det blikket man får når man tålmodig gjør plikta, men helst ville gjort noe annet.
Borghild smakte forsiktig på maten.
Du har alltid vært flink å lage mat, Ingrid.
Stemningen var litt rolig. Ikke trykket, bare rolig. Alle skjønte alt men ingen sa det.
Signe snakket med Kjersti om barnebarna, deltok i praten om hytta, helte te.
Svigermor satt for enden og sa ikke mye.
Da kvelden kom, og alt var ryddet, kom Ingrid Johanne ut av kjøkkenet, tørket hender på et håndkle hengt med løkka ned.
Signe satt i stua med tekoppen, Hans var der også.
Svigermor ble stående en stund, satte seg så i godstolen, tenkte. Utendørs hadde det blitt helt mørkt, man kunne høre Dagsrevyen fra naboen.
Du løste det ganske snedig, sa Ingrid Johanne.
Jeg vet bare hva jeg vil, svarte Signe.
Svigermor nikket, reiste seg for å gå på rommet. Stoppet i døra, snudde seg ikke:
Forresten den lapskausen med bønner var ikke så gal heller.
Og gikk.
Hans så opp på Signe.
Når fikk du den idéen å gi henne kjøkkenet?
Da du sto og tidde i gangen, svarte hun.
Han nikket. Ingen flere spørsmål.
Tre dager senere dro Ingrid Johanne hjem. Pakka selv, bestilte taxi for sine egne penger. Klemte Hans før hun gikk, og etter noen sekunder Signe også.
Signe lukket døra, gikk inn på badet. Hengte håndkleet sitt tilbake løkka opp, akkurat slik hun pleide.
