Etter at jeg og mannen min giftet oss, husker jeg at jeg var helt overveldet av lykke. For i tillegg til mannen min hadde jeg også en svigermor som jeg forsøkte å ha et godt forhold til. Det var ikke lett å komme hverandre nærmere, og forholdet var litt anstrengt. Slik fortsatte det, helt til jeg fant ut at jeg ventet barn.
Så lenge jeg bar barnet, gikk alt sånn noenlunde bra. Svigermoren min ga meg mange råd, og jeg lyttet tålmodig. Hun fortalte historier fra egne opplevelser og instruerte meg i hvordan jeg burde gjøre ting.
Men da jeg endelig hadde født, våknet det et sterkt morsinstinkt i meg, og plutselig brydde jeg meg ikke om rådene lenger. Jeg ble rett og slett irritert på henne når hun blandet seg. Allikevel forsøkte jeg å skjule min motvilje så godt jeg kunne.
Det som virkelig fikk meg til å se rødt, var da jeg oppdaget at alle de fine barnetingene etter niesen min som min egen søster hadde spart til meg var borte. Tingene var så godt som nye og pent brukt, og det var så mye jeg kunne trengt. Svigermoren min hadde en annen holdning til brukte ting. Hun mente at man aldri burde bruke andres barneting under ingen omstendigheter.
Ja, selv om de så splitter nye ut! Så alt havnet rett i søppelbøtta.
Først skjønte jeg ikke at noe manglet, men da jeg plutselig kom på de pene små barneskoene jeg hadde sett, var de også sporløst forsvunnet. Jeg spurte henne rett ut, og hun innrømmet å ha kastet alt sammen. Jeg er ikke typen til å lage unødvendig drama, men denne gangen syntes jeg det var helt utilgivelig. Selv den dag i dag klarer jeg ikke tilgi svigermoren min for det.
Hvorfor kunne hun ikke i det minste bare spurt meg først?
