Kina mi tok den nye kjolen min uten å spørre, og jeg laget et enormt drama.
Solveig, se på den! Som en dronning, faktisk! Den havblå fargen står deg perfekt, og stoffet wow, det flyter som en sang! ropte butikkmedarbeideren i den lille butikken på Karl Johan, og hun virket helt oppriktig begeistret, ikke bare som en høflig selger.
Solveig snudde seg mot speilet og gransket seg fra alle vinkler. Kjolen var virkelig en drøm ekte silke, en fin snitt som skjuler feil og fremhever det beste, en lang slits som gir litt krydder uten å bli for dristig. Hun hadde spart på hver lønn i et halvt år, droppet små gleder som å kjøpe kaffe på vei til jobb, alt for én ting: årets julebord i det store firmaet der hun jobbet som senior regnskapsfører. I år feiret selskapet 30års jubileet, med fancy restaurant, live musikk og dresscode blacktie.
Jeg kjøper den, sukket Solveig, hjertet hennes hoppet i brystet av forventning. Den er verdt det.
Selvsagt, kjøp! bekreftet selgeren mens hun tok fjærkappen av klesstangen. Du kan ikke la en sån sjanse gå fra deg. Eirik kommer til å sprekke av beundring!
Solveig smilte. Eirik, selvfølgelig, er ikke så opptatt av mote for ham er en skjorte eller en dress det samme så lenge den er ren. Men hun ville føle seg som en kvinne, ikke bare som en sliten hest som bærer huslån og husarbeid.
Hjemme hengte hun kjolen i den dypeste delen av garderoben, langt unna støv og kattens hår. Det var kun en uke igjen til festen. Hun hadde allerede bestilt hårstyling, kjøpt nye pumps og kikket på øreringer. Alt skulle være perfekt.
Uken fløt forbi i en virvel av årsregnskap. Solveig kom hjem sent, slitent, og den eneste trøsten var tanken på fredag.
På torsdag kveld, da hun kom hjem fra jobb, var det gjester. På kjøkkenet, slappende i en stol og dundrende med foten, satt Kine Eiriks lillesøster. Foran henne stod en kopp halvtomt te og en skål med kjeks Solveig hadde kjøpt til morgentidens kaffe.
Åh, Solveig er her! ropte svigerinnen høyt uten å reise seg. Vi har noe godteri med Eirik. Hvorfor så alvorlig? Går tallene i bokføringen fortsatt ikke opp?
Solveig ga et lite smil. Kine var en festlig type, men hun levde på andres regning. På tretti var hun fortsatt uten fast jobb, bodde hos foreldrene og var alltid på jakt etter den rike gutten. Hun forventet at storebroren skulle skjemme henne med alt, også med dyrt tøy.
Hei, Kine. Jeg er bare sliten av rapportene, svarte Solveig mens hun la vesken på kommoden. Eirik, har vi noe til middag?
Å, Solveig, du er så lo Kine. Gutten kom fra jobb, og du spør ham om maten? Jeg hadde egentlig laget dumplings, men nå har jeg bare spist brød. Forresten, dere har snart tom pølse i kjøleskapet, så husk det.
Solveig tok et dypt pust og telte til ti. Hun ville ikke krangle før festen.
Jeg skal skifte om og finne på noe, sa hun og gikk mot soverommet.
Eirik så skyldbetynget på henne, men holdt kjeft. Han pleide å stå mellom to flammer kona og svigerinnen og prøvde å lukke øynene som en struts.
Middagen gikk med Kines evige prat. Hun skrøt om en ny kjæreste som viste seg å være en grådig type, klaget på at hun trengte nye støvler, og hintet til Eirik at han burde hjelpe lille søsteren. Solveig tygget dumplings i stillhet, bare drømmende om å bli kvitt Kine så fort som mulig.
Plutselig, med tredje kopp te i hånden, spurte svigerinnen:
Så, Solveig, dere skal jo på julebordet i Grand Hotel i morgen, ikke? Det skal bli så fint med eksklusivt program.
Ja, jubileet er stort, nikket Solveig. Alt er seriøst.
Hva skal du ha på deg? blinket Kine. Ikke den svarte dressen fra bryllupet til Lena? Det blir kjedelig.
Nei, jeg har kjøpt en ny kjole.
Å ja! Vis den! hoppet Kine opp. Jeg vil se om du har valgt noe galt.
Eirik støttet med et rolig: Vis den, Solveig, vi er nysgjerrige.
Motvillig trakk Solveig frem fjærkappen, åpnet glidelåsen, og silken glinset i lyset fra lysekronen, dyp blå som havet.
Kine så på med åpenbar misunnelse og begeistring.
Oi hvor mye kostet den? Eirik, se på kona di, hun sløser! Det må være halv lønn, ikke sant?
Jeg sparte i seks måneder på den, sa Solveig bestemt mens hun la kjolen tilbake i kappen. Det er mine bonuspenger.
Slapp av, det er fint, mumlet Kine. Men den slitte linja er litt dristig. Passer den på deg, eller må du gå til de rike?
Dette er ingen klesutleie, avbrøt Solveig. Jeg lar deg ikke prøve den. Den er klar for i morgen.
Kine sukket: Så du er så sensitiv! Men kan du ikke gi meg en tur til T-banen? Det blir sent nå.
Da Kine og Eirik gikk, pustet Solveig lettet ut. Hun la kjolen pent tilbake i skapet, sjekket at alt var i orden, og la seg for å sove med tanker om den kommende kvelden.
Fredag kom i en fart. Først et møte, så frisør i lunsjpausen. Hun kom hjem klokken fem for å gjøre seg klar, og hadde bestilt en taxi til klokken seks tretti. Eirik skulle komme litt senere, han likte ikke lange forberedelser.
Hun tok en dusj, smurte på sminke, så seg i speilet og følte seg vakker. Alt som manglet var kjolen.
Hun åpnet skapet, rakte etter kappen men den var tom.
Et kaldt svette krøp nedover ryggen. Hun rev og rullet gjennom garderoben, sjekket hyller, underkledning, bak jakken til Eirik alt tomt. Ingen blå silke, ingen kapp.
Dette kan ikke skje, mumlet hun. Jeg la den der i går.
Hun undersøkte også soverommet, så under sengen, i skittentøyskurven. Ingen spor.
Plutselig kom Eirik inn, nøkkelen knirket.
Eirik! hun løp ut i hallen i pysj, ansiktet hennes var blekt. Hvor er kjolen min?
Eirik så forvirret på henne.
Hvilken kjole? Hei, ro deg ned. Hvorfor roper du?
Den blå! Den nye! Den er borte! Tok du den? Hvor har du lagt den?
Eirik så litt ukomfortabel ut.
Eh Kine kom inn tidligere i dag.
Kine? løftet Solveig øyenbrynene. Hvorfor kom hun inn? Hun har ingen nøkkel!
Hun ringte, sa hun hadde glemt votter, så jeg åpnet for henne fordi jeg var ute på jobb og hadde dokumenter med meg.
Og så? Solveig kjente en bølge av raseri bygge seg opp.
Hun så på skapet som var litt på gløtt og spurte om hun kunne låne noe til en date i kveld. Jeg tenkte bare at du har jo så mange klær
Kine, hvor er kjolen? spurte hun hardt.
Hun hun ville ha den til en viktig date med en forretningsmann. Jeg trodde du ville forstå. Da hun sa at du har masse klær, tenkte jeg
Solveig stod fast, så på ham som en galning. Du ga bort kjolen min? På en date? Uten å spørre? Jeg skal på julebord om en time! Hva skal jeg ha på meg? En pysj?
Ikke bli hysterisk, mumlet Eirik. Ta på den svarte kjolen du har, den passer også. Kine blir tilbake i morgen, vasker og gir den tilbake. Vi er familie, vi deler, ikke sant?
Dette er ingen tøybit, det er min drøm! skrek hun. Ring henne nå, få den tilbake med en gang.
Hun er allerede på klubben Zeta, svarte Eirik. Jeg ringer ikke, hun er i godt humør.
Jeg kommer dit, sa Solveig med fast stemme. Du får se hva som skjer.
Hun kastet seg i jeans, genser, tok bilnøklene og sprang ut. Hun satte seg i bilen, tråkket i gassen, og på tjue minutter var hun i Zeta. Hun tenkte bare på å få tilbake sin egen kjole, ikke lenger på klesutstillingen.
Ved inngangen ble hun stoppet av dørvakten. Dresscoden var blacktie, men hun så på vakten med en sånn blikk at han lot henne passere.
Inne i VIPområdet satt Kine på en sofa med noen fyre, holdt et glass rødvin og lo. Hun hadde på seg kjolen den blå silken hang løst på den lille kroppen hennes, den var for kort i skuldrene og nederst skrapet gulvet.
Musikken dunket, men Solveig ropte over lyden:
Kine!
Kine snudde seg, så Solveig i jeans og en dunjakke, og sukket.
Åh, Solveig! Hva gjør du her? Kom du og sjekker om jeg har det gøy?
Ta av deg den, sa Solveig rolig.
Alle gutta rundt bordet stilnet og så på.
Hva? spurte Kine, øynene store. Du er gal? Går du nå og tar den av deg her?
Dette er min tøybit. Du har stjålet den. Du har tre minutter til å gå på toalettet og ta den av. Ellers ringer jeg politiet, og du får en bot på femtusen kroner. Jeg har kvitteringen.
Du tuller! skrek Kine. Hvor er politiet? Vi er familie!
Familie stjeler ikke fra skapet, sa Solveig og tok opp mobilen. 112, klokken tikker.
Kine reiste seg, sølte rødvin over bordet, og ropte:
Å nei, jeg ødela den! Det er din skyld!
Silken fikk en stor rød flekk, og sømmet sprakk. Solveig så på den med kald ro.
Ta den av, gjentok hun.
Kine løp på toalettet, dro av kjolen, men den var nå bare et sølesølt stoffstykke. Hun kastet det i ansiktet på Solveig.
Ta den! ropte hun.
Solveig tok opp stoffet, så på den ødelagte delen, og sa:
Du er en tyv, Kine. Ikke kom tilbake til meg, verken hjemme eller på hyttene. Glem nummeret mitt.
Hun forlot klubben med den ødelagte drømmen i hånden.
Hjemme ventet Eirik på kjøkkenet med en flaske akevitt. Da han så Solveig med et stykke stoff, sprang han opp.
Solveig, er du ok? Jeg vil jeg kan kjøpe en ny kjole.
Se på dette, Eirik. hun la den på bordet. En rød vinflekk og et revet søm. Det er den nye kjolen.
Eirik ble blek.
Det finnes tørkemidler? spurte han.
Nei, den må kastes, svarte Solveig. Du ga den bort som om den var en gammelt teppe.
Eirik prøvde å unnskylde seg:
Jeg visste ikke at hun ville ha den. Jeg trodde du bare hadde mange klær
Familie betyr respekt, ropte hun. Å spørre før du låner, å ikke la folk rote i skapet ditt. Du valgte søsteren din foran meg! Jeg har spart i seks måneder på den!
Hun krevde femtusen kroner umiddelbart. Eirik sa han måtte låne fra mor, fra banken, fra Kine, men hun ga ham et ultimatum: Hvis pengene ikke er på kontoen om en time, pakker jeg sammen alt du eier og du må bo på hytta til vår felles venn.
Hun la på, så på ham med isblå blikk. Han åpnet nettbanken, fikk et kort og overførte beløpet. Hun nikket kaldt.
På julebordet kom hun ikke. Hun ble hjemme, bestilte pizza og et glass vin, og tenkte på alt som hadde bygget seg opp år etter år. Det var en lettelse å slippe den tunge følelsen.
Neste dag fikk hun en melding fra Kine: Du er så stygg! hun blokkerte nummeret og la til svigermoren i blokklisten.
Eirik gikk stille rundt i huset, vasket opp, støvsugde, lagde middag med spagetti. Han skjønte at han hadde gått for langt. Solveig svarte kun på praktiske spørsmål, men holdt avstand.
En måned senere kjøpte hun en ny kjole, ikke like blå, men en vakker smaragdgrønn. Hun hadde på seg den da hun og Eirik gikk på teater hans forsøk på å forsones.
Eirik sjekket flere ganger at døren låst, tok nøklene fra moren, lovet at Kine ikke skulle komme uten invitasjon.
Solveig så på ham, så anger i øynene hans og sa:
Bra. Håper du har lært.
Han nikket: Jeg har lært en dyr lekse.
Forholdet til Kine var knust. På familietreffene unngikk de hverandre, og Kine holdt seg på avstand, uten å prøve å provosere lenger. Historien om politiet og avklæringen ble en slags myte i familien, men Solveig lot seg ikke lure igjen.
Den ødelagte blå kjolen kastet hun ikke. Hun klippet av den skadede delen, sydde om resten, og lagde en vakker bluse som hun bruker på viktige møter. Den minner henne på å sette grenser og stå opp for seg selv. For hvis du ikke beskytter det som er ditt, vil ingen andre gjøre det ikke engang den du elsker mest.
