Kjære søster til mannen min tok den nye kjolen min uten å spørre, og jeg laget et knallhardt skandale
Å, Synnøve, se bare på den! Som en dronning, helt klart! Den havblå fargen sitter som skreddersydd på øynene dine, og stoffet helt fantastisk, det flyter som en melodi! ropte butikkmedarbeideren i den lille butikken i Grünerløkka, og i stemmen hennes hørtes ekte begeistring, ikke bare høflig smiger.
Synnøve vendte seg mot speilet og gransket seg fra alle vinkler. Kjolen var virkelig en drøm. Ren silke, avansert snitt som skjulte små feil og fremhevet de gode sidene, en lang slitt som ga et lite ekstra krydder uten å bryte anstendigheten. Hun hadde spart i seks måneder, la av hver lønn, dro fra seg kaffekoppene på vei til kontoret, alt for én gang årets julebord i et stort firma hvor hun jobbet som seniorregnskapsfører. I år markerte firmaet 25års jubileum, med en eksklusiv restaurant, livemusikk og dresscode «blacktie».
Jeg tar den, sukket Synnøve, hjertet hennes dunket av søt forventning. Den er verdt det.
Så klart du tar den! bekreftet butikkmedarbeideren mens hun tok av den finurlige esken fra klesstativet. En slik sjanse må du ikke miste. Mannen din kommer til å falle i kjærtegn når han ser den!
Synnøve lo. Einar, ektemannen, var ingen motefreak; for ham var en kaftan like mye som en aftenkjole så lenge den var ren. Men hun selv ville føle seg som en kvinne, ikke som en sliten traktor som drar boliglånet og dagliglivet.
Hjemme hengte hun den dyrebare esken helt bak i skapet, langt fra støv og kattehår. Bare én uke igjen til festen. Hun hadde allerede bestilt hårstyling, kjøpt nye pumps og funnet passende øreringer. Alt skulle være perfekt.
Uken fløy forbi i en storm av årsregnskap. Synnøve kom hjem sent, falt i sofaen, og den eneste trøsten var tanken på fredagen.
På torsdag kveld, da hun kom hjem fra jobben, fant hun gjester i leiligheten. På kjøkkenet, slappende i en stol og viftende med foten, satt søsterens yngre søster, Kari. Foran henne stod en kopp med halvt drukket te og en bolle med kjeks den samme Synnøve hadde kjøpt spesielt til morgenkaffen.
Å, Sønnivå, så du kom! ropte svigerinnen uten å reise seg. Vi har litt snacks med Einar. Hvorfor så grå? Er tallene dine spredt igjen?
Synnøve smilte høflig. Kari var festens egen fyrverkeri, men alltid på andres regning. I trettiårene hadde hun ingen fast jobb, bodde fortsatt hos foreldrene, og var alltid «på jakt» etter en rik mann. Hun trodde verden skyldte henne alt spesielt storebror Einar, som alltid unnskyldte henne for alt.
Hei, Kari. Jeg er bare sliten av rapportene, svarte Synnøve og la vesken på nattbordet. Einar, har vi noe å spise?
Å, Synnøve, du er en gåte, lo Kari. Mannen min kom fra jobben, og du spør ham om middag. Jeg kunne ha kokt ravioli selv, men nå har jeg bare smørbrød. Forresten, pølsa deres holder på å ta slutt, så bare merk deg det.
Synnøve trakk pusten dypt, telte til ti. Hun ville ikke starte et krangel rett før festen.
Jeg skal skifte om og finne på noe, sa hun på vei mot soverommet.
Einar så skyldbetynget på henne, men sa ingenting. Han var alltid fanget mellom to flammer kona og svigerinnen og foretrakk strutsestrategien: hodet ned i sanden og håpe alt ordnet seg av seg selv.
Middagen gikk med Karies evige småprat. Hun fortalte om en ny beiler som viste seg å være en gnager, om nye støvletter hun trengte, og hintet til Einar om å hjelpe «den kjæreste lillesøsteren». Synnøve tygget stille på raviolien, drømte bare om én ting: at Kari skulle dra.
Forresten, Synnøve, sa svigerinnen plutselig, mens hun nippet til den tredje teen. Einar sa du skal på julebordet i morgen, i «Imperial», ikke sant? Det er jo eksklusivt, kun med invitasjon.
Ja, jubileum, nikket Synnøve. Alt er seriøst.
Hva skal du ha på? glisset Karis øyne. Igjen den svarte dressen fra bryllupet til vennen min, Lene? Så kjedelig.
Nei, ikke den. Jeg har kjøpt en ny kjole.
Sånn, vis! hoppet Kari opp. Vis meg, jeg er nysgjerrig! Kanskje jeg kan gi deg et tips.
Synnøve hadde ikke lyst til å holde et motevisning for svigerinnen, som alltid kritiserte alt over tusen kroner. Men Kari insisterte, og Einar suste inn: «Kom igjen, vis, så ser vi hva du gjemmer.»
Med en knepen følelse tok Synnøve frem esken, trakk av glidelåsen. Silken glinset i lyset fra taklampen, dyp blå som havet.
Kari åpnet munnen. I øynene lyste ren misunnelse blandet med begeistring.
Oi pustet hun. Hvor mye kostet den? Einar, se på din kone, hun sløser! Det må være halvårslønnen, ikke sant?
Jeg har spart i seks måneder, svarte Synnøve strengt mens hun la kjolen tilbake i esken. Det er mine bonuser.
Rolig, rolig, ikke bli så opphisset, fnyste Kari. Den er vakker, men sånn en fasjonabel kant, den delen med slitten. Storartig, men den vil sikkert bli tatt av noen rikmann! Hvilken størrelse? S eller M? Jeg er blond, så kanskje den blå fargen passer meg bedre.
Det er ikke en klesutleie, avbrøt Synnøve. Og jeg skal ikke la deg prøve den. Den er klar for morgendagens fest.
Å, så søte vi er! rullet svigerinnen med øynene. Sånn er det, kjære! Einar, kan du kjøre meg til metroen? Det blir sent.
Da de gikk, pustet Synnøve lettet ut. Hun hengte kjolen tilbake i skapet, sjekket at alt var på plass, og la seg for å sove, med forventning om morgendagen.
Fredag startet i kaos. Morgenmøte, så frisør i lunsjpausen. Hun kom hjem klokken fem for å kunne gjøre seg klar. Taxien var bestilt til halv seks.
Einar skulle komme litt senere; han likte ikke lange forberedelser og hadde tenkt å skifte om på fem minutter.
Synnøve tok en dusj, påførte sminke. Stemningen var løftet, og hun så vakker ut i speilet. Det eneste som manglet var kjolen.
Hun åpnet skapet, strakte hånden mot den bortkomne esken.
Hånden traff bare tomhet.
Synnøve blinket. Kanskje hun hadde skyvet på noe? Hun flyttet på mannens skjorter. Tomt. Sjekket en annen hylle. Tomt.
Kulden krøp nedover ryggen. Hun rev gjennom coat, jakker, gamle kjoler Ingen blå silke. Ikke esken. Ingenting.
Dette kan ikke skje, mumlet hun høyt. Jeg puttet den der i går.
Hun sjekket soverommet, så under sengen, til og med vaskekurven. Kjolen var borte.
I det øyeblikket låste døren seg opp. Einar kom inn.
Einar! ropte Synnøve i gangen, i en kjole uten klær, med et ansikt som hadde mistet fargen. Hvor er kjolen min?
Einar så litt forvirret ut, som om han ikke helt skjønte hva som foregikk.
Hvilken kjole, Synnøve? Hei, hvorfor roper du?
Den blå! Den nye! Den jeg viste deg i går! Den er ikke i skapet! Har du tatt den? Hvor er den?
Einar nølte, trakk på seg skoene altfor sakte.
Eh Vel Det Det var Kari på besøk i dag.
Kari? ble Synnøve mørk i øynene. Hvorfor var hun her? Hun har ikke nøkkel!
Hun ringte, sa hun hadde glemt vottene. Jeg hadde jo litt tid til å hente dokumenter, så jeg lot henne inn.
Og så?
Hun så skapet litt påklistret Sa: La meg se, jeg drømmer om å prøve den. Hun er jo bare en jente, hun vil jo?
Einar, hvor er kjolen? knurret Synnøve gjennom tennene.
Hun spurte om å låne den for én kveld. Hun har et viktig møte med en forretningsmann. Hun gråt, sa dette var sjansen hennes. Så jeg tenkte du er snill, du vil forstå. Du har så mange klær, hun kunne ta en annen. Men hun trengte dette.
Synnøve stod og så på mannen som om han var gal. Han hadde gitt bort drømmen hennes til søsteren, uten å spørre. På dagen for julebordet.
Du ga henne kjolen min? spurte hun lavt. Er du i ditt rette sinn? Jeg skal på festen om en time! Hva skal jeg ha på? En badekåpe?
Å, Synnøve, ikke start! grimaserte Einar. Ta på den svarte dressen, den passer også. Kari leverer den i morgen, vasker den og gir den tilbake. Vi er jo familie! Har du tenkt på søsteren vår?
Det er ikke bare et stykke stoff! Det er min kjole, kjøpt av mine egne penger! Ring til henne. Nå med en gang. Få henne til å bringe den tilbake.
Hun er allerede på vei til klubben «Blått Glød». Jeg tror ikke jeg skal ringe, det ville ødelegge kvelden hennes. Hun sa du ikke ville bli sint.
Jeg blir ikke sint? lo Synnøve, og latteren skrek. Jeg blir ikke sint, Einar. Jeg lager helvete for dere. Hvor er hun? Hvilken klubb?
«Blått Glød», tror jeg Men Synnøve, skal du gå dit? Ikke gjør noe dumt!
Synnøve snudde seg, gikk inn på rommet. Hendene skalv, men bevegelsene var presise. Hun tok på seg jeans, genser, grep nøklene til bilen.
Hvor skal du? Til festen? stammede Einar bak henne.
Til festen er jeg ferdig med. Jeg drar etter kjolen min.
Synnøve, ikke gjør meg til latter! La henne ha det! jamret han.
Hvis du ikke stopper dette nå, går jeg til skilleretten, sa hun rolig mens hun tok på skoene. Ikke tuller.
Hun sprang ut, satte seg i bilen og tråkket i gir. Klubben «Blått Glød» lå tjue minutter unna. Alt hun tenkte på var å få tilbake sin egen ting. Det handlet ikke lenger om en kjole, men om prinsippet. Om å bli tråkket på i eget hjem.
Ved inngangen måtte vakten stoppe henne dresskoden var ikke oppfylt men Synnøve så på ham med et blikk som fikk ham til å trekke seg unna.
Hun fant Kari i VIPområdet, omgitt av noen menn, med et glass rødvin i hånden. På henne var den blå kjolen. Den satt dårlig stram i brystet, samlet i midjen, og bunnen dinglet på gulvet fordi hun var kortere og hadde glemt høye hæler.
Synnøve gikk mot bordet, musikken dunket i ørene.
Kari! ropte hun over bassen.
Kari snudde seg, så Synnøve i jeans og vinterjakke midt i glansballet, og rynket på nesen.
Å, Synnøve! Hva gjør du her? Skal du sjekke om jeg har det gøy? Einar ringte? Ingen overraskelser.
Ta av kjolen, sa Synnøve.
Guttene ved bordet stilnet og fulgte med.
Hva? spurte Kari med store øyne. Er du gal? Skal du ta den av her? Gå og sov i stedet. Jeg leverer den i morgen. La meg ha roen!
Dette er min «tøy». Du har stjålet den. Du har tre minutter til å gå på toalettet og ta den av. Hvis ikke, ringer jeg politiet og anmelder tyveri. Jeg har kvitteringen. Kjolen er verdt femti tusen kroner. Det er en straffbar handling, Kari.
Du tuller! skrek hun. Hvilken politi? Vi er familie! Hjelp, folk!
Familie stjeler ikke fra skapet, svarte Synnøve mens hun tok opp telefonen. Tiden begynner. En to
Hun begynte å taste 112. Blikket hennes var så bestemt at Kari forsto at hun ikke spøkte.
Du får skylden! hoppet Kari opp, kastet glasset. Rødvin fløt over bordet.
Pass på! ropte Synnøve, men det var for sent.
Den røde flekken spredte seg over den blå silken.
Kari så på flekken, så på Synnøve.
Å nei Jeg er skyldig! Du er skyld i dette!
Synnøve så på den ødelagte kjolen. Ilden i henne ble til iskald ro.
Ta den av, gjentok hun. Nå.
Kari, merkelig rolig, trakk av kjolen i toalettet, fortsatt i undertøyet. Sömmerne brast hun var tydelig større enn Synnøve.
Ta den! kastet hun den silkeklumpen mot Synnøve. Du har ødelagt livet mitt! Nå tror jeg Einar tror jeg er en tyv!
Han vil tro du er en tyv, svarte Synnøve med avsky. Nå hører du meg: aldri mer i vårt hjem, på hytta, hvor som helst. Glem nummeret mitt.
Hun forlot klubben med den sølte drømmen i hånden.
Hjemme igjen etter en time fant hun Einar på kjøkkenet med hodet i hendene og en flaske vin ved siden av.
Synnøve, så du har du fått den? Takk Gud. Mor ringte, skrek at du hadde gjort Kari til en katastrofe i toalettet
Synnøve la den ødelagte kjolen på bordet, åpnet den og viste den store vinflekken og den sprukne sømmen under armen.
Se, Einar. Se på arbeidet til din kjære søster.
Einar ble blek.
Å er det vaskeri? Kan de rense det?
Silke og rødvin? Nei, Einar. Det må kastes.
Jeg kjøper ny! ropte han. Unnskyld, jeg visste ikke! Men hun er men vi er jo familie! Ikke sånn med søsken!
Synnøve brøt ut i et høylytt rop:
Familie betyr respekt! Det betyr å spørre først! Å la ingen utenfor rotte i skapet ditt! Du har gitt meg bort drømmen min for å glede søsteren din! Jeg har spart i et halvt år på den kjolen! Du ga den bort som om den var en slTil slutt sto hun ved vinduet, så ut over snødekte gater og lovet seg selv at hun aldri igjen ville la noen andre bestemme hva hun skulle ha på seg.
