Dagbok, 18. september
Jeg har grublet mye over situasjonen med svigerinnen min de siste ukene. Da vi holdt på å pusse opp huset, nøt hun sommeren med familieferie på Sørlandet, mens vi strevde med å få hjemmet på beina igjen. Nå, etter å ha vendt hjem til et kaldt, upraktisk hus, vil hun plutselig bo komfortabelt hos oss. Men det var hennes valg å trekke seg unna renovasjonen!
Dette huset tilhørte egentlig farmoren til Eirik, mannen min. Etter at hun døde, arvet Eirik og hans søster Unni huset sammen. Selv om det allerede var gammelt og trengte mye omsorg, bestemte vi oss for å renovere og bo der. Huset har to separate innganger, slik at to familier kan bo der uten å forstyrre hverandre, og vi har felles hage både foran og bak. Begge delene av huset har like mange rom.
Delingen av arven skjedde etter at jeg og Eirik giftet oss. Det gikk rolig og greit for seg. Svigermor ville ikke overta noe som helst, hun er vant med leilighetslivet i Oslo. Hun brydde seg ikke, sa bare at barna kunne gjøre som de ville.
Eirik og mannen til Unni, Torbjørn, la ut noen tusenlapper for å fikse taket og forsterke grunnmuren. Vi ville fortsette med å modernisere huset, men Unni ble sinna så fort vi nevnte å spleise på oppussingen. «Tenk om jeg skulle kaste penger etter dette falleferdige huset!» utbrøt hun. Torbjørn bare trakk på skuldrene og orket ikke diskutere mer.
Vi hadde lenger drømt om å bo på landet, og denne bygda ligger bare en knapp halvtime fra Drammen. Og da vi fikk bil, var pendling ikke noe problem. Dessuten var vi drittlei å bo trangt i den lille ettromsleiligheten på Grønland. Nybygg hadde vi aldri hatt råd til.
Men for Unni var dette bare et slags sommersted, et sted man kanskje kunne grille noen pølser og slappe av noen få uker i året. Hun advarte oss til og med mot å forvente mer.
Over fire år pusset vi opp vår del av huset fra kjeller til loft. Alt ble nytt: bad, vannbåren varme, vinduer, elektrisk anlegg, maling og tapet… Vi måtte ta opp lån, men vi fikk det til. Det var nesten som å leve på en evig byggeplass, men vi holdt ut fordi vi hadde et mål å jobbe mot.
Unni brydde seg aldri, hun var mest opptatt av Syden-turer, spa og shopping. Mens vi slet med sparkel og malekost, var hun på eventyr i Kroatia. Plutselig fikk hun barn, og ferieturene stoppet. Da innså hun at pengene ikke alltid strakk til.
Da ble plutselig huset på landet interessant igjen. Med en liten gutt som trengte boltreplass, virket det fristende med stor tomt og frisk luft framfor blokkleilighet i byen.
På det tidspunktet hadde vi allerede flyttet inn og leid ut leiligheten vår. Unnis halvdel hadde stått ubrukt i årevis, og nå var den nesten ubeboelig ingen varme, fukt og råte. Likevel dukket hun opp med kofferten, ba om å få bo hos oss i en uke. Jeg hadde ikke hjerte til å si nei.
Men både Unni og sønnen bråkte så mye at jeg måtte flytte inn hos min venninne Liv i Larvik for å få ro til å jobbe hjemmefra. Egentlig passet det Unni bra, da hadde hun hele huset å styre på. Jeg ble borte en måned først en uke, så måtte jeg hjelpe mamma hjemme da hun ble syk.
Da jeg endelig kom tilbake, regnet jeg med at Unni for lengst hadde reist hjem. Men nei der satt hun tilsynelatende godt til rette, som om alt var hennes. Jeg prøvde å spørre når hun hadde tenkt seg tilbake til byen.
«Hvor skulle jeg dra? Jeg har jo et barn, og vi har det bra her», svarte hun. Jeg svarte at vi kunne kjøre henne til Drammen dagen etter.
Hun satte seg på bakbena, nekta å gå. «Dette er også mitt hjem!» svarte hun surt. Jeg minnet henne på at hennes halvdel tross alt står ledig, men ville hun dit?
Hun forsøkte å få Torbjørn på laget, men han sa bare det samme hun hadde bodd her lenge nok. Sur og fornærmet pakket hun etter hvert sammen og dro.
Senere den kvelden ringte selvfølgelig svigermor: «Du hadde ikke rett til å kaste ut Unni. Huset er hennes også!» Jeg ble oppgitt og svarte at hun kunne ha bodd på sin egen side. Eirik støttet meg helt, minnet henne på at vi hadde foreslått felles oppussing, men Unni sa nei det var aldri vår feil.
Vi foreslo at Unni skulle selge sin halvdel, for eksempel til min mor, men hun krevde en helt urimelig sum nok til å kjøpe et ferdig oppusset hus et annet sted!
Nå er det bare konflikter. Svigermor er stadig fornærmet, Unni lager bråk, og når de først er her, samler de venner til høylytte fester og ødelegger i hagen. Vi har begynt å sette opp gjerde for å dele hagen helt. Nok er nok.
Jeg føler meg både trist og lettet. Nå slutter vi å inngå kompromisser. Det var kanskje dette Unni ville ha til slutt.
