Min svigerdatter var rasende da jeg, som et skyggeaktig ekko i drømmens hage, fortalte henne at vi i vår slekt har den gammeldagse skikken å gi gutten et navn som bærer farfars ånd.
Jeg og svigerdatteren, Synnøve Berg, levde i en stille, hvitkledd hytte ved elvebredden i Trondheim, uten å kaste ord som torner eller bølger mot hverandre. Av og til klang en liten gnist av misnøye, men den forsvant like raskt som morgentåken, og vi samlet igjen løftene som frosne blomster uten nag.
Da nyheten om at Synnøve var gravid fløt inn som en sirkel på vannet, fylte hjertet mitt med en varm glød. Ikke lenge skulle en liten krabat tråkke inn i vårt hus, som en liten stjerne i vintermørket.
At barnet skulle bli en gutt, var som en solstråle for min sønn, Einar Nordström; han hadde drømt om en sønn siden han var liten, og da kjønnene ble avdekket, erklærte han raskt at gutten skulle bære navnet til sin bestefar, Tor. I vår familie er det en tradisjon å ære besteforeldre med navnet, som en evig sirkel av minner. Da Synnøve hørte at navnet allerede var bestemt, løftet hun en storm fra engen og ropte at hun selv skulle bestemme navnet, uten å høre på vår gamle sang.
Jeg forsøkte å trekke et rolig teppe av samtale rundt Synnøve, men hun sto som en mur av is og sa at beslutningen var skrevet i stein. Einar strebet for å støtte meg, men hans kone ville ikke lytte, og hun proklamerte at hennes foreldre ville hente henne ut av fødestuen og at hun skulle bo sammen med dem og den lille.
Einar behandler Synnøve med myke ord og omsorg som en vårbris, men hun ser ikke verdien i hans kjærlighet. Hun er en egoistisk jente som heller ikke kan tie for ektemannens skyld. Jeg prøvde å snakke om våre slektstradisjoner, men hun avbrøt meg som en vind som river bort bladene.
Til min store forundring oppdaget jeg at Synnøve og Einar allerede hadde funnet på et navn for barnet, og at de mente at alle familiesaker skulle de selv bestemme, uten å bry seg om min stemme. Jeg ser saken med andre øyne, for dette barnet skal bli mitt barnebarn og bære vår slekt videre.
Da navnediskusjonen dukket opp igjen i drømmens tåke, svarte Synnøve kaldt at det ikke angikk henne. Jeg stod frosset, som et tre uten røtter. Jeg hadde gitt all min kjærlighet og kraft til Einar, og nå føltes jeg som en bortglemt skygge i hans liv. Hvordan skulle jeg finne vei i denne merkelige natten, hvordan skulle jeg nå Synnøve og mitt eget barn?
