Svigermor bestemte seg for å flytte inn i min leilighet, og gi sin egen til datteren.
Mannen min, Eirik, vokste opp i en stor familie på landet. Min svigermor, Ingrid, fikk barn etter barn, helt til hun endelig fikk en datter. En merkelig strategi, men det er egentlig ikke min sak å dømme.
Da jeg giftet meg med Eirik, trodde jeg virkelig at jeg var heldig. Han virket ansvarlig, modig og sterk. Han forsto hva familie betyr, men han var aldri villig til å rive seg løs fra moren sin og den yngre søsteren. Svigermor brydde seg egentlig ikke så mye om sønnene, men datteren var alltid hennes kjæreste gull.
Søsteren hans, Maren, var ti år gammel da jeg traff henne første gang. I begynnelsen brydde jeg meg ikke, men etter fem år begynte det virkelig å tære på meg. Maren ville ikke gjøre skolearbeidet sitt, hang rundt med tvilsomme gutter, og hver gang var det Eirik som måtte rydde opp. Hun kunne ringe ham midt på natten for å få hjelp.
Jeg håpet at Maren ville bli voksen, gifte seg, og at ting skulle falle på plass. Slik gikk det dessverre ikke. Da hun bestemte seg for å gifte seg, krevde svigermor at alle sønnene skulle bidra økonomisk til bryllupet, siden hun selv ikke hadde penger. Svigersønnen hadde dårlig råd, og ekteparet måtte derfor bo hos svigermor.
Det kom ett barn, så ett til… Etter hvert innså Ingrid at det ikke gikk å bo slik lenger. Da kom hun opp med den perfekte planen hun skulle flytte inn til oss, og overlate leiligheten sin til Maren. Men er det riktig, med tanke på at jeg har kjøpt vår leilighet helt for egne penger, uten at Eirik har bidratt med en eneste krone? Det rare er at han virker fornøyd med situasjonen. Han sier: Mamma hjelper oss jo.
Vi har en toroms leilighet. Men jeg vil ikke miste komforten min og dele plassen med noen andre. Ingrid tenker at vi skylder å ta imot henne, siden Eirik er den eldste sønnen og skal ta vare på foreldre.
Jeg elsker Eirik, så skilsmisse er ikke aktuelt. Men hvordan skal jeg få ham til å forstå? Hvordan kan jeg forklare at det er et mareritt å bo med svigermor? Kanskje noen kan gi meg et godt råd.
I dag innså jeg hvor viktig det er å sette grenser tidlig, og å ta vare på sitt eget hjem og ro. Det er ikke egoistisk å ønske fred det er å ta ansvar for både seg selv og sine nærmeste.
