Svigerinnen min bestemte seg for å flytte inn i min leilighet, og ga sin egen leilighet til datteren.
Mannen min vokste opp i en stor familie. Min svigermor fikk barn etter barn helt til hun endelig fikk en datter. Merkelig strategi, men det er ikke opp til meg å dømme.
Da jeg giftet meg, trodde jeg at jeg hadde flaks. Tom, mannen min, virket ansvarlig, modig og sterk. Han visste hva familie betyr, men det var ikke snakk om at han skulle kutte kontakten med moren og lillesøsteren. Svigermor brydde seg egentlig ikke så mye om sønnene, men datterens ve og vel var alltid viktigst.
Ingrid var 10 år da vi møttes første gang. I begynnelsen hadde jeg ikke noe imot henne, men etter fem år ble det annerledes. Hun ville ikke gjøre leksene sine, omga seg med dårlige venner, og det var til slutt Tom som måtte ordne opp i alt. Ingrid kunne ringe han midt på natten og forvente hjelp.
Jeg håpet at Ingrid skulle vokse opp, gifte seg og at alt skulle roe seg. Men neida! Da hun bestemte seg for å gifte seg, krevde svigermor at brødrene skulle hjelpe til med å betale for bryllupet, for hun hadde ikke penger selv. Svigersønnen hadde ikke så god råd, så det nygifte paret måtte bo sammen med svigermor.
Først ett barn, så et til Svigermor skjønte etter hvert at det ikke gikk lenger å bo slik. Og da fant hun ut den perfekte løsningen hun flytter inn hos oss, og Ingrid får hennes leilighet. Men er det rettferdig? Jeg kjøpte min leilighet for egne penger, mens mannen min ikke bidro med en eneste krone. Det rare er at Tom også er fornøyd med denne løsningen; han sier bare: “Moren min kan hjelpe deg hjemme.”
Vi har en toroms leilighet. Men jeg vil ikke gi opp komforten min og dele boarealet mitt med noen andre. Svigermor mener at vi er forpliktet til å ta imot henne, siden Tom er eldste sønn og skal ta seg av foreldrene.
Jeg elsker mannen min, og skilsmisse er uaktuelt. Men hvordan kan jeg få han til å forstå alvoret? Hvordan forklare for han at det er et mareritt å bo sammen med moren hans? Kanskje noen har et godt råd?
Noen ganger må man sette grenser, selv mot nære slektninger. Å være snill mot seg selv er ikke egoisme, men en nødvendighet for å kunne tilby kjærlighet og trygghet til dem man har rundt seg.
